Bibliotekene som arenaer for offentlighet: tilrettelegger eller selvstendig aktør?

Også denne gangen må bibliotekets rolle som arena for offentlighet være tema for denne spalten. Altfor ofte nøyer vi oss med å proklamere at bibliotekene allment, og folkebibliotekene spesielt, er sentrale med hensyn til å opprettholde en bærekraftig offentlighet. Men skal bibliotekene utvikle sin rolle som institusjoner for offentlighet, trenger vi en kritisk diskusjon.

Også denne gangen må bibliotekets rolle som arena for offentlighet være tema for denne spalten. Altfor ofte nøyer vi oss med å proklamere at bibliotekene allment, og folkebibliotekene spesielt, er sentrale med hensyn til å opprettholde en bærekraftig offentlighet. Men skal bibliotekene utvikle sin rolle som institusjoner for offentlighet, trenger vi en kritisk diskusjon.

I Norge har vi sett en tendens til å tilsette bibliotekledere uten profesjonsfaglig utdanning. Har det konsekvenser for utformingen av bibliotekenes rolle som institusjoner for offentlighet? Tall fra en surveyundersøkelse kan tyde på det. Det skal vi komme tilbake til mot slutten av artikkelen.

I fagmiljøets tilløp til kritisk debatt om bibliotekene som institusjoner for offentlighet, er kanskje den viktigste innvendingen knyttet til at bibliotekene er offentlige forvaltningsorgan. De er redskap for statens og kommunenes kultur- og kunnskapspolitikk. Å være offentlige institusjoner og institusjoner for offentlighet er ikke det samme. Statlige og kommunale virksomheter og forvaltningsorgan er  redskaper for offentlig politikk. Forhåpentligvis vil de prioriteringene slike organ gjør og de tiltakene de iverksetter, påvirkes av diskusjoner i offentligheten, men de er ikke selv en del av den.

Derfor er det ikke tilstrekkelig å begrunne bibliotekenes karakter av å være institusjoner for offentlighet  med at de er åpent tilgjengelige for alle og at de bekvinnes og bemannes – enn så lenge – av profesjonsutøvere som legger samfunnsoppdraget til grunn. Det gjelder mange andre institusjoner uten at det gjør dem til del av offentligheten. Helsevesenet i Norge er i det alt vesentlige offentlig eid, det er i utgangspunktet åpent og tilgjengelig for alle og det er bemannet av profesjonsutøvere som legger samfunnsoppdraget til grunn. Men det er ikke en del av offentligheten forstått som det feltet der den offentlige samtale foregår.

Det vi kaller den offentlige sfære – offentligheten – består i idealmodellen av arenaer der privatpersoner møtes som samfunnsborgere, diskuterer spørsmål av felles interesse og diskuterer og kritiserer myndighetenes virksomhet og politikk, altså virksomheten i offentlige institusjoner i betydningen statlige og kommunale etater. Offentlighetens institusjoner er for eksempel politiske partier, fagorganisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner av ulik type, aviser og kringkasting, etter hvert og i stadig økende grad digitale arenaer mv. Det er ikke statlige departement og direktorater, kommunens tekniske etat, utdanningsetaten mv.

Dette skillet mellom på den ene siden offentlighetens institusjoner forstått som institusjoner og arenaer der borgerne kommer sammen på frivillig basis og som er uavhengig av så vel marked som stat, og på den andre siden offentlige etater og virksomheter som den kritiske diskusjonen i offentligheten nettopp skal kikke i kortene, er det viktig å ha klart for seg.

Men det er ikke alltid enkelt. Det hadde vi et godt eksempel på tidligere i vinter. Da leverte Norsk tjenestemannslags (NTL) avdeling i UDI en kritisk uttalelse til et dokument om norsk innvandringspolitikk som Justisdepartementet hadde sendt ut på høring. Skal ikke byråkratene i UDI være lojal mot den til enhver tid sittende regjering og dens politikk, og brøt ikke den kritiske høringsuttalelsen fra de UDI-ansattes fagorganisasjon med dette prinsippet? Det ble gjenstand for diskusjon i Dagsnytt 18, og Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzschner var kritisk til NTL-uttalelsen.  Den kunne rokke ved tilliten til at vi har et embetsverk som er lojal til den til enhver tid sittende regjering.

Men poenget er at NTLs organisasjonsledd ikke er en del av det departementale hierarkiet, med noen lojalitetsplikt til statsråd og regjeringens politikk. NTL er en frivillig sammenslutning av statsansatte som – i motsetning til departement og direktorat – er en del av offentligheten. I egenskap av tillitsvalgt i NTL – men ikke i egenskap av for eksempel seniorrådgiver i UDI – må lederen av NTLs lokale avdeling og lokale ledelse kunne ytre seg. I land uten en demokratisk offentlighet, er det ikke slik. I det gamle Øst Europa før systemskiftet i 1989, var det for eksempel tilnærmet symbiose mellom myndigheter, fagorganisasjoner og andre organisasjoner som hos oss er en del av sivilsamfunnet. Da forsvinner en av grunnbetingelsene for en fungerende offentlighet: at de frie institusjonene og mediene som utgjør offentligheten, setter dagsorden.

Dette skillet kan være utfordrende for bibliotekfeltet på grunn av feltets sterke korporative tradisjoner. Det sentrale profesjonstidsskriftet, Bok og Bibliotek, ble som kjent gitt ut av et statlige direktorat inntil for få år siden Det er heller ikke lenge siden det var et tett felleskap mellom Norsk Bibliotekforening og det statlige direktoratet i forbindelse med arrangement av de nasjonale bibliotekmøtene. Det er viktig å holde dette klart for seg når man skal reflektere over bibliotekenes rolle som institusjoner for offentlighet.

Skillet mellom på den ene siden det offentlige i betydningen myndighetsorganer  og offentlig eide virksomheter og på den andre offentlighet som et felt uavhengig av myndighetene, betyr ikke at ikke stat og kommune er viktige med hensyn til å opprettholde en bærekraftig offentlighet. Det følger av det såkalte infrastrukturkravet i grunnlovens §100. Myndighetene skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Innkjøpsordningene som Kulturrådet forvalter, er sentrale når det gjelder å opprettholde en litterær offentlighet. Pressestøtten og støtten til tidsskrifter er helt avgjørende for en variert offentlig diskusjon. Bibliotekene er og har alltid vært en del av denne infrastrukturen.

Myndighetenes infrastrukturansvar er sannsynligvis blitt viktigere i en situasjon der kommersialisering invaderer offentligheten og der fragmentering truer. Kanskje er dette et hensyn som ligger bak utvidelsen av biblioteklovens formålsparagraf. Men her er poenget at infrastrukturen skal legge til rette for ikke-offentlige aktørers rolle og aktivitet i offentligheten – som de uavhengige avisene og tidsskriftene, de frivillige organisasjonene, forfatterne og forlagene. Det er de som skal sette dagsorden og føre ordet – ikke de offentlige organene som forvalter myndighetenes infrastrukturansvar.

Så finnes det noen offentlige virksomheter der det å delta i debatten i offentligheten er en helt sentral del av virksomhetenes samfunnsoppdrag. Det gjelder for eksempel universitetene og det gjelder public service-kringkasting. En faglig tilsatt på et universitet forventes å bidra til en opplyst offentlig samtale på sitt fagfelt. Men hun eller han kan også kritisere Torbjørn Røe Isaksens utdannings- og forskningspolitikk av hjertens lyst. Det kan naturligvis ikke ansatte i forvaltningen ellers. Universitetene og høgskolene og NRK er offentlige virksomheter som samtidig er sentrale arenaer for offentlig samtale.

Museene har utviklet seg fra institusjoner som presenterer den kunstneriske kanon, til å bli viktige arenaer for diskusjonene i den kulturelle offentligheten. Da Munchmuseet stilte den provoserende samtidskunstneren Bjarne Melgaard og Munch opp mot hverandre, la det premisser for debatten i den kulturelle offentligheten. Kort etter regjeringsskiftet i 2013 skrev den daværende lederen for kunstmuseet i Trondheim et forord til museets programhefte der han kritiserte ett av partiene i den nye regjeringen. Det som skapte mest oppstyr da, var ikke museumsdirektørens tekst, men det at en statssekretær ved statsministerens kontor underhånden tok kontakt med lederen i museets styre. Den allmenne oppfatningen ellers var vel da at posisjonen som leder av et kunstmuseum, gir rom for ytringer av den type direktørens tekst i programheftet representerte.

Så hvordan skal bibliotekenes rolle som institusjoner som skal legge til rette for offentlig debatt, forstås og utformes?

Er bibliotekenes rolle først og fremst knyttet til myndighetenes infrastrukturansvar, der en skal legge til rette for andre aktører – eller skal bibliotekene også være en stemme i offentligheten, en selvstendig arena for offentlighet på linje med for eksempel universitetene, som er med på å definere dagsorden? Det er et viktig spørsmål å avklare. Her tenker biblioteksjefer med og uten fagutdanning ulikt, i følge en survey min kollega Sunniva Evjen og jeg har gjennomført.

Et tydelig flertall blant de fagutdannede mener at bibliotekene og biblioteksjefene har en selvstendig rolle på linje med den kuraterende museumsleder eller redigerende medieleder. De uten fagutdanning mener i langt høyere grad at rollen er begrenset til å være tilrettelegger for andre aktører. Denne sammenhengen mellom profesjonsutdanning og holdning til bibliotekenes rolle som aktør for offentlighet,  holder når vi kontrollerer for andre variable.

Det kan se ut som om de som har bibliotekfaglig profesjonsutdanning, har en bredere forståelse av bibliotekenes rolle som institusjoner for offentlighet enn de som ikke har slik utdanning. Om trenden med å ansatte bibliotekledere uten bibliotekfaglig utdanning fortsetter, kan det altså få konsekvenser for utformingen av bibliotekenes rolle som arena for offentlighet. Det kan lede til en snevrere rolleutforming som ikke i tilstrekkelig grad fanger opp hva det vil si å legge til rette for en offentlig samtale.

— Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo og Akershus, AVD. ABI