40 år med de bibliotekariske kjernespørsmålene

– Google er ikke nok. Bibliotekene må derfor fortsatt se det som en viktig oppgave å bygge opp og benytte systemer som legger vekt på utsiling og presisering basert på faglig relevans, sier professor Ragnar Nordlie (t.h.), her sammen med kollega professor Nils Pharo.

– Google er ikke nok. Bibliotekene må derfor fortsatt se det som en viktig oppgave å bygge opp og benytte systemer som legger vekt på utsiling og presisering basert på faglig relevans, sier professor Ragnar Nordlie (t.h.), her sammen med kollega professor Nils Pharo.

Etter lang og tro tjeneste ved bibliotekarutdanningen – vi snakker om cirka 40 år – nå går Ragnar Nordlie nå over i pensjonistenes rekker. Han tar i mot Bok og Bibliotek på et kontor som til tross for at vi lever i en stadig mer digital tid, fortsatt rommer noen solide bunker og hyllemetere med papir. Papir til tross, det er møtet mellom bibliotekbrukeren og datamaskinen som har styrt Nordlies faglige interesser. Det er nok ikke tilfeldig at han var på det første kullet av dem som på 70-tallet ble kalt EDB-bibliotekarer. Dette var kandidater som var uteksaminert fra Dokumentdataprogrammet, som var en tilleggsutdanning på hovedfagsnivå. Pro-gram-met hadde kort fortalt som mål å blande «datafolk» og bibliotekarer og på den -måten tilføre bibliotekverdenen folk med datakunnskap og vice versa – datasektoren folk med bibliotekkunnskap.
Nordlie er ikke den som gjerne står fram og fronter bibliotekdebatter enten de handler om litteratursosiologi eller ytringsfrihet. Han er blant de mange som jobber bak kulissene. Søker man på nettet finner man en rekke referanser og lenker til publikasjoner med kryptiske engelske titler innenfor det fagområdet mange vil hevde er bibliotekfagets kjerne, nemlig kunnskapsorganisering.

– Hva er det ved dette faget som fascinerer deg?

– Utfordringer rundt det å skape orden i kaos er alltid interessant. Men det er særlig møtet mellom mennesket og datamaskinen som har fanget min interesse, forteller han. – I doktorgraden min ser jeg for eksempel på forholdet mellom den tradisjonelle referansesamtalen mellom bruker og bibliotekar og hva som preger situasjonen når brukeren setter seg med sine informasjonsbehov foran en dataskjerm.
For å få svar på dette observerte Nordlie begge typene informasjonssøk. Ideen var at resultatet av møtet mellom mennesker ga resultater som det ikke bare er enkelt å finne i menneskets møte med en datamaskin.
Når brukere kommer med et problem, har de ofte en vag idé om hva de har behov for, mener han.
– La oss si at brukeren, i en tradisjonell referansesamtale, sier til bibliotekaren at hun trenger noe stoff om krigen. Gjennom samtalens løp viser det seg kanskje at brukeren holder på med en tale til sin mor og trenger å vite noe om hva som skjedde i Ålesund det året moren ble født. I den tradisjonelle referansesamtalen er bibliotekarens funksjon å få brukeren til å åpenbare sitt behov. Utfordringen blir å få en datamaskin til å gjøre det samme, sier Nordlie og legger til at det er dette som ligger i uttrykket user revealment i doktorgraden hans.

Grunnleggende prinsipper
Mye har forandret seg siden Nordlie begynte å undervise i kunnskapsorganisering, men det er også svært interessant, mener han, at de grunnleggende prinsippene langt på vei er de samme i dag. Han tenker særlig på den måten datamaskinen går fram på når den søker etter informasjon. Men den virkelig store forskjellen er den enorme veksten i data.
– Det var vanskelig den gang å tenke seg at det skulle bli mulig å søke på alle ord i alle bøker som er skrevet på norsk, men der er vi snart i dag takket være Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt. Dette har gjort noe med hele formidlingssituasjonen. For 40 år siden var arbeidsfordelingen ganske definert: Forfatteren skrev, formidleren formidlet, og brukeren mottok. I dag har vi en situasjon hvor det flyter mer i hverandre, hvor både forfatteren, formidleren og brukeren på ulike måter bidrar til metadata eller beskrivelser av dokumentet. Brukeren gjennom for eksempel sosial deling eller blogging, eller rett og slett gjennom sin bruk av dokumentet, forfatteren fordi teksten er blitt tilgjengelig i fulltekst, slik forfatteren skrev den.
Men hvor blir det av organiseringen i dag? Det virker som om de fleste brukere går til for eksempel Google og setter sin lit til at de treffene man får der gir svar på det man egentlig er ute etter. Men Googles algoritmer er ikke akkurat noe uttrykk for bibliotekariske prinsipper om kildekritikk, allsidighet og relevans.

– Hvilken betydning har da kunnskapsorganiseringen i dag?

Her blir professoren stille og jeg skjønner at spørsmålet var ekstremt grunnleggende og banalt, ja, kanskje rett og slett av typen «En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare.» Etter en tenkepause bruker han som eksempel et nettsted han helst ikke vil omtale i sitt fulle navn, la oss derfor kalle det X.
– Hvis du går inn på nettsted X og taster inn ditt behov i søkefeltet, så kommer det i stor grad kaos ut. Grunnen til det er ganske enkelt at søket er utelukkende i fritekst, noe som gir enormt mye støy. Hvis du går inn i Google og gjør det samme, så finner du meningsfylte data, først og fremst fordi søket i Google ikke foregår i rå fulltekst. Der foregår det en organisering ved at søket for eksempel kobles sammen med søk du har gjort tidligere, dessuten kobles dokumenter som likner hverandre sammen. Det betyr at de ordene du søker på foredles på et vis, slik at vi ikke står overfor et rått fulltekstsøk. Hvis vi går tilbake til nettsted X, vil vi aldri kunne kreve at X skal utvikle seg til en kopi av Google. Dersom nettsted X skulle gi mer meningsfulle søketreff enn i dag, måtte det for eksempel legges på et lag av metadata som gir en fornuftig og logisk beskrivelse av dokumentene eller man måtte gi enkelte ord i dokumentenes tekster en signifikans som skiller dem ut fra andre ord i et fulltekstsøk, sier Nordlie og peker på Finn.no som et -søkesystem som styres av en ganske avansert form for kunnskapsorganisasjon med alle sine muligheter for filtrering og avgrensning.

Tesauri og semantisk web
For noen tiår siden måtte alle studentene på Bibliotekhøgskolen innom noen faste øvelser i bygge opp emneordsregistre og bli kjent med ulike former for tesauri. Hvem husker ikke de enorme emneordshierarkiene innenfor for eksempel medisin. Har dette blitt overflødig i vår digitale tid hvor alt tilsynelatende kan søkes opp via store kommersielle søkemotorer? Hvordan har denne kunnskapen blitt tatt med inn i nåtiden?
– Det finnes fortsatt områder hvor den typen velkontrollerte vokabularer blir videreført og utviklet, kanskje først og fremst der hvor premien for presise søk er spesielt stor, sier Nordlie. – Men jeg tror kanskje at de ressursene dette krever i forhold til å benytte seg av søk i dokumentene, ikke er stor nok til at det kan forsvares på alle områder. Vi ser nå en overgang fra den gamle typen tesauri til semantisk web hvor man prøver å løse tesaurus-problemet ved å lage meningsfulle koblinger mellom termer i form av ontologier, -semantisk web-standarder og liknende.

Kat og klass
Undertegnede har fortsatt friske minner fra utdanningen om hvordan vi strevde med å katalogisere og klassifisere smale fagbøker og endte opp med imponerende lange og kronglete signaturer.

– Hvordan skiller undervisningen seg i 1984 fra 2017?

– Den gang handlet faget kunnskapsorganisasjon mye om å formidle praktiske ferdigheter, for eksempel å katalogisere og klassifisere etter AACR2, Dewey og UDK. I den senere tid har vi beveget oss mer i retning av prinsipper som handler om hvilke typer informasjon det er viktig å få framhevet om en tekst i stedet for hvilke regler man skal bruke. Vi tenker ikke lenger at alle som uteksamineres ved høgskolen, vil komme til å katalogisere etter de gamle reglene. I stedet for å vise til «regel nr 14», vil vi i dag heller spørre: Etter hvilke kriterier skal dette dokumentet kunne finnes igjen? På grunnlag av hvilken type opplysninger er det hensiktsmessig at dette dokumentet skal kunne gjenfinnes? Hvilken ordning skal dette dokumentet inngå i?

– Hvis du skulle gi et råd til dagens systemutviklere?

– Veldig kort fortalt tenker jeg at man bør forsøke å få systemet til å gjøre det samme som bibliotekarene alltid har gjort når brukeren legger fram sitt behov: Hvilke mulige tolkninger har vi av spørsmålet ditt, hvilke mulige svar kan vi finne, hva er det du egentlig har behov for? I stedet for å gi det eksakte svaret er det vel så viktig at systemet gir veien til svaret, slik det alltid har vært viktig for bibliotekarer å styrke brukeren. Systemene gjør dette i større grad nå enn før, blant annet gjennom å kategorisere, gjette på hva du søker på, gi alternativer og så videre, sier Nordlie.

Veien videre
Den gang bibliotekene eide sine samlinger av medier, er det lett å forstå at bibliotekarenes ferdigheter var avgjørende for hvordan samlingen kunne brukes. I dag formidler bibliotekene i vel så stor grad et globalt innhold hvor man øser av de enorme mengdene digitale data som ligger på nettet.

– Betyr det at kunnskapsorganisatorene i dag arbeider i motbakke og har vanskeligheter med å holde på de gamle kvalitetskravene?

– Vi må se i øynene at den gamle referansesamtalen ansikt til ansikt blir mer og mer sjelden. Dens ideal var at vi ikke bare skulle gi svaret, men vise veien til svaret, for vi skulle gjøre brukerne selvhjulpne. Google gir illusjonen av at du klarer deg selv. Det som da er viktig er at det systemet du må være selvhjulpen i forhold til, hjelper deg til å skjønne hva du har funnet og hva som er vesentlig for deg. Det stiller krav til metadataene og systemutviklernes evne til å vise metadataene fram til brukerne.
– Noe nytt er at for eksempel Google sorterer våre søk på basis av det systemet tror det har skjønt, dermed får brukeren bare se det systemet tror du vil se. Du oppdager ikke så lett nye ting, men oppmerksomheten styres i en retning som lett kan bli konserverende, sier Nordlie og understreker:
– Men Google er ikke nok. Bibliotekene må derfor fortsatt se det som en viktig oppgave å bygge opp og benytte seg av systemer som legger vekt på utsiling og presisering basert på faglig relevans, på en måte som Google, Facebook og andre kommersielle systemer ikke er i stand til. Å skille det vesentlige fra det uvesentlige må alltid være en bibliotekoppgave. I det siste har det for eksempel vært mye snakk om falske nyheter. For å verifisere en nyhetsmelding må man stille seg kritisk til både meldingens metadata og hvem kilden er.

– Hvem skal så katalogisere?

– Ideelt bør et dokument katalogiseres én gang med relevante og presise metadata. Det kan gjøres sentralt, men et bibliotek eller et arkiv har en egen målgruppe og et formål, og de yter ofte spesielle tjenester overfor de brukerne de er rettet mot. Noe tilleggskatalogisering ute i bibliotekene vil det fortsatt være behov for.

– Hva tenker du vil være et viktig tema framover for forskningen innenfor kunnskapsorganisasjon?

– Vi trenger å vite mer om forholdet mellom bruker og system. Et spørsmål av typen «Hva slags ordninger av det enorme datamaterialet på nettet er det som tjener brukerne best?» er fortsatt relevant. Eller for å spørre på denne måten: «Hvordan redusere den mentale belastningen for brukeren – uten samtidig å redusere utbyttet av søket?

Vi ønsker Ragnar Nordlie lykke til som pensjonist. Med «hytte» i Italia og hytte på fjellet og interesse for et bredt spekter av musikk, er det lite som tyder på at han vil kjede seg.

– Av Odd Letnes, red.