Nasjonalt tilsynsorgan nå! Fjernlånssamarbeidet forvitrer

I Norge har vi et fragmentert biblioteklandskap med forskjellige typer bibliotek med ulikt samfunnsoppdrag og ulike datasystemer. Det er behov for å gjeninnføre en nasjonal tilsynsmyndighet for biblioteksektoren. Utviklingen av tjenestetilbudene når det gjelder fjernlån og lånerinitiert innlån, og uenighet innad i sektoren om hvordan lovverk og retningslinjer skal tolkes, aktualiserer temaet.

I Norge har vi et fragmentert biblioteklandskap med forskjellige typer bibliotek med ulikt samfunnsoppdrag og ulike datasystemer. Det er behov for å gjeninnføre en nasjonal tilsynsmyndighet for biblioteksektoren. Utviklingen av tjenestetilbudene når det gjelder fjernlån og lånerinitiert innlån, og uenighet innad i sektoren om hvordan lovverk og retningslinjer skal tolkes, aktualiserer temaet.

I Folkebiblioteklovens § 1 står det at man skal stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. I § 3 står det at bibliotekene skal følge felles regler for lånesamarbeid. Dette innebærer at det enkelte bibliotek ikke kan reservere samlingene sine kun for egne brukere. Likevel gjør mange nettopp det.

Hvem eier bøkene? På e-postlisten Biblioteknorge har det høsten og vinteren 2016 vært en debatt om utfordringene knyttet til fjernlån og lånerinitiert innlån. Innleggene viser at problematikken blir håndtert og løst ulikt fra bibliotek til bibliotek. Mange debattanter velger å tolke lovverket og retningslinjene på en slik måte at det gagner deres bibliotek.

Noen mener at bibliotekets bøker tilhører innbyggerne i landet. Andre forsvarer at deres bibliotek prioriterer egne innbyggere. Begrunnelsen er blant annet at deres kommune bruker penger på et godt bibliotektilbud. Et annet argument er at nye medier ikke bør ligge i transportkasser på reise rundt i landet.

Så lenge folkebibliotekene eies og finansieres av den enkelte kommune, vil det nødvendigvis være store forskjeller i tilgjengeliggjorte ressurser. Man kan spørre seg: Hvem eier bøkene? Er det bøkene til Norges innbyggere eller til den enkelte kommunes innbyggere? Avdelingen for tilvekst og kunnskapsorganisering ved Nasjonalbiblioteket er i ferd med å utvikle en ny versjon av Biblioteksøk. Den nye versjonen skal fungere slik at de som ikke yter til felles-skapet heller ikke får nyte. Det kan hende dette løser noen problemer.

Nasjonalbiblioteket har ikke ansvar. Etter at ABM-utvikling, Statens samordnings- og utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museum, ble nedlagt i 2010, er det ingen som har det formelle ansvaret for en helhetlig bibliotekpolitikk i Norge. En skulle tro at ansvaret var tillagt Nasjonalbiblioteket, men det er ikke tilfelle. Nasjonalbibliotekets mandat følger av Prop. 1 S (2012–2013) hvor det heter at Nasjonalbiblioteket, som statens utviklingsorgan for biblioteksektoren, skal bidra til å utforme og gjennomføre en nasjonal bibliotekpolitikk for folke- og fagbibliotek. Nasjonalbiblioteket har imidlertid ikke noe -ansvar for å påse at retningslinjene blir fulgt. De har således hverken tilsyns- eller sanksjonsmuligheter.

På Nasjonalbibliotekets hjemmesider finner man en fjernlånsguide. Der kan man lese at forutsetningen for et fungerende fjernlån, er et fornuftig selvforsyningsnivå. Videre står det at fjernlån skal være et supplement til bibliotekets samlinger, ikke en erstatning for manglende ressurser lokalt. Hva som er et fornuftig selvforsyningsnivå, vil kunne diskuteres. Så lenge biblioteksystemene tillater lånerinitiert innlån, må ikke innbyggere i kommuner som underfinansierer biblioteket sitt nødvendigvis vente lenger på populære -bøker enn innbyggere i kommuner som prioriterer biblioteket.

Deichmanske bibliotek, Norges største folkebibliotek, har heller ikke noe ansvar. De prioriterer hele tiden sine egne lånenere, altså lånere som har Deichmanske bibliotek som sitt hjemmebibliotek. Dette innebærer i praksis at andre biblioteks lånere hele tiden risikerer å bli skjøvet nedover på ventelisten. Dette gjør estimert ventetid for lånere rundt om i landet høyst usikker og foranderlig. Høsten 2016 innførte Deichmanske biblioteksystemet Koha som til alt overmål ennå ikke har noen fjernlånsmodul.

Mange kompliserende faktorer. En kompliserende faktor er at våre tre nordligste fylker ikke har en transportordning. Bibliotek i nord kan få store uforutsette portoutgifter. En annen kompliserende faktor er tendensen til at bibliotek rundt omkring i landet ikke vil sende fra seg nye bøker. Hva er en ny bok? Mulighetene for lånerne til selv å bestille bøker via lånerinitiert innlån er også en faktor som kan føre til mye merarbeid for det biblioteket låneren har som sitt hjemmebibliotek. E-bøker løser heller ikke problemet da de ulike konsortieavtalene legger klare begrensninger i forhold til hvor mange eksemplarer som kan lånes ut samtidig.

Nasjonalt tilsynsorgan nå! Det er en utfordring for hele sektoren at det ikke finnes et overordnet organ som har makt og myndighet til å bestemme hvordan reglene skal forstås. Behovet er til stede for å gjeninnføre ordningen med et nasjonalt tilsynsorgan som kan utarbeide klarere retningslinjer. Det er ingen grunn til å tro at utfordringene i biblioteksektoren knyttet til fjernlån og lånerinitiert innlån skal løse seg selv. Derfor trenger sektoren et nasjonalt tilsynsorgan nå!

Av Beate Høiby, bibliotekar ved Elverum bibliotek og masterstudent i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved HiOA