ARENA Notodden: De blå kraftlinjene
Bilen svinser svingelangs gjennom tjukke skauen over Meheia mot Notodden. Gråværet som har hengt ved er i ferd med å slippe taket, og der de siste utforbakkene tar til, glir synet plutselig langt inn i fjellheimen på den andre siden av Heddalsvannet. Hvite sukkertoppfjell over grønnblå åskanter, og himmelen i fritt sig. Så stort, så dypt – så blått!
Midt i Sør-Norge, trygt plassert i ei grop sammen med Heddalsvannet, men likevel med forbindelse til havet via sluser og kanaler, ligger altså Notodden. Skau på alle kanter, og med henholdsvis Hardangervidda og Oslo innen rimelighetens rekkevidde. Klimaet skal være helt unikt. Tørt og stabilt året rundt. Innbyggerne i den vesle byen på 12000 innbyggere kan visstnok bivåne uværet som herjer villt i åsene, mens de selv går tørrskodd opp Storgata.
Det var den usedvanlig handlekraftige jordboer Sam Eyde som i sin tid stod ansvarlig for Rjukans tilblivelse og Notoddens raske vekst. Her, ved Heddalsvannet langt inne i Telemark, grunnla han i 1905 Norsk Hydro sammen med sin kompanjong Kristian Birkeland. Den store fabrikken med ovnshus, kokhus og tårnhus, var den første i verden som fremstilte syntetisk salpetergjødning ved Birkeland-Eyde-metoden. Ved full utnytting av vannkraften til elektrokjemisk industri satte de to Norge, representert ved Notodden og Rjukan på verdenskartet.
At Notodden i det hele tatt var et sted da Sam Eyde dukket opp, skyldtes at den lå ved Tinnelvas utløp. Fløtinga, med påfølgende sagbruk og treforedling gav grunnlag for den aller første byveksten, og da vassdraget fra Skien til Heddalsvannet ble kanalisert i 1861 gav det nye transportmuligheter mot havet. I 1894 så Tinfos Jernverk dagens lys, men det var først da Eyde så potensialet i krafta fra selve fossen at utviklingen akselererte. Sluskene, Norges omvandrende arbeidskraft på den tiden, ble trukket mot dette området langt inne i Telemark der ingen ”skulle tru at nokon kunne bu”, men hvor en gal mann likevel insisterte på å bygge jernbane og fabrikker – faktisk reise hele byer! De kom fra fjern og nær, til fots over fjellene, med så godt som inegnting i bagasjen. Og byer ble det. Reist på ”no time” av den brogede forsamlingen av kraftkarer, sultne på penger og eventyr, som altså kalles Slusker på godt norsk. Og så kom godtfolket, også de strømmende til fra over alt, med løfter om arbeid og gode boforhold. De blandet seg med de sluskene som valgte å bli en stund, og dannet fargerike fellesskap langt der inne mellom fjellene.
Senere i århundredet, lenge etter Sam Eydes død, så også landets første plastbedrift, Norsk Extruding, dagens lys på Notodden. Vidunderlige nye verden levde og åndet igjennom fabrikkpipene i plastbyen framfor noen, og fremtiden virket lys…
Vi kjenner alle historien rundt industrialismens vekst og fall, om nedgangstider, arbeidsledighet og fraflytting. Denne historien er også Notoddens historie, kanskje mer enn mange andres, fordi absolutt hele samfunnet stod og fallt på industrien.
Så plutselig var Notodden ute av drift. Det eneste som skjedde var nedleggelser, og livsleden så sitt snitt til å smette en klam hånd rundt den lille vitaliteten som fremdeles fantes. Notodden var i ferd med å kveles og ungdommen rømte stedet.
Dot Com-industrien på nitti-tallet førte med seg et lite oppsving. Folk kunne jobbe fra hvor som helst, selv fra Notodden. Noen IT-bedrifter og treningsstudioer flyttet inn i de forkomne fabrikkhallene, men skikkelig sving på noe ble det likevel ikke. Blåmandag over Notodden var i ferd med å bli en kronisk tilstand. Men så var det akkurat der, langt inne i det blå, at gnisten til en ny swing fantes…
Notodden Blues Festival, igangsatt av en gjeng idealister bosatt på Notodden, alle med solid fundament i blåmandag, hadde faktisk vært en årlig foreteelse siden slutten av 80-tallet. Det var bare ingen som klarte å se potensialet for at nytt liv kunne blåses inn i hele Notodden igjennom en musikkstil som hørte det svarte Amerika til – selv om blått er blått, uansett hvor man er i verden.
Det skal noen ekstra snurrige hjernevinninger til for å se de lange linjene, særlig de som går på tvers. Heldigvis for Notodden ser det ut til at Sam Eydes ånd har forplantet seg i skråningene og blandet seg med sluskenes blå lengsler mot nye steder og bedre tider, og nå siver ut i dagen gjennom nye, og vel så karismatsike og handlekraftige jordboere.
