ARENA Notodden: ”Det finns et hus hvor døra er diger og blå”

Det finns et hus hvor døra er diger og blå
Huset heter blues og det er dit du må gå
Når du er høy av glede eller dyp av tvil
Det æ’kke lenger dit enn det er fra sorg til smil

Blues uten grenser
Bok overalt
Blues når det varmer
Og Bok når det er kaldt…

Det du nettopp leste er første vers av Lars Saabye Christensen og Kåre Viruds hyllest til det fremtidige Bok og Blueshuset på Notodden. Låta er utgitt på CD, i begrenset opplag, og følger andelsbrevene på kr. 5000, – som du og jeg kan kjøpe hvis vi ønsker å bli deleiere i det nye Bok og Blueshuset på Notodden. Huset skal ligge i vannkanten, i forlengelse av Storgata, på en av Notoddens beste tomter. Stortinget har allerede gitt sitt: 30 millioner kroner. Halvparten av det som trengs. Det skjedde den 20. desember 2003, og i kulturmeldingen kan man lese: “Eit døme på nye møteplassar er Bok- og Blueshuset på Notodden”. Byggestart er prosjektert til 2007, hundre og to år etter at Sam Eyde la grunnen for dette lille, men svært så levedyktige industri-imperiet som etterhvert fikk føle ettervirkningene av de store konjungtursvingningene og derfor gikk i dvale.

Men den nye kimen til liv kom altså ikke fra fabrikkene, eller fra vannkraften, den kom fra Blåmandag og disse menneskekrypene som evnet å se en ny begynnelse i slutten.
Et av krypene heter Ragnhild Kraugerud. Hun er biblioteksjef, i hvert fall i utgangspunktet, for Notodden bibliotek. Nå er hun 50/50 biblioteksjef og prosjektleder for EBS, Europas Blues Senter.

Servicetesten
Jeg har avtale klokken 11 30, og når jeg går opp trappen til biblioteket, må jeg tenke på “servicetesten”. Ragnhild fortalte meg om den da jeg var her for for å intervjue henne for tre år siden, etter å ha blitt ettertrykkelig berørt av hennes performance på Bibliotekkonferansen i Sandnes i år 2000, der hun la ut om bok og blues og hus og by. Alle som skal jobbe på Notodden bibliotek må nemlig ta “servicetesten”. Det betyr at de må gå opp trappen og inn hoveddøra to ganger på rappen. Den første gangen man kommer inn sitter Ragnhild og hennes kolleger og jobber uforstyrret i skranken, den neste har de stilt inn ørene på dørhåndtakfrekvensen, og når man da entrer rommet ser de opp og sier “Hei!”. Stor forskjell, ikke sant? Ragnhild er nemlig beinhard på at det tillitsforholdet du skal opparbeide til kunden; se, det begynner i døra.
Nå prøver jeg å snike meg inn, lydløst, men nei, dørhåndtakfrekvensen er nok permanent. Ragnhild er fullt opptatt med tre små knotter. De står side om side ved den lave skranken, ryggen mot døra, og hører på Ragnhild som skrøner i vei det beste hun kan. Likevel får jeg et “Hei!”, med et påfølgende “vent litt”. Effekten trår uansett i kraft. Jeg føler meg veldig velkommen.

Vi fiser av sted i Ragnhilds blå (selvfølgelig) Berlingo, til lunsj i kaféen på Telemark Fylkesgalleri, vakkert beliggende i enden av en av de gamle papirfabrikkhallene. Selve galleriet består av et kjemperom, rått og grovt restaurert, med Tinfos kraftverk som nærmeste nabo. Det er 8. mars og kaféen er smykket av en gjeng flotte damer som inntar sin lunsj sammen i anledning dagen. Vi føyer oss pent inn i rekkene.

INNHOLD

Innhold før form
– Hvor skal vi begynne denne gangen Ragnhild? Hva skjer på Notodden? Hvordan går det med planene om et Bok & Blueshus? Holder dere dampen oppe?
– Vi får vel begynne med innholdet i Bok & Blueshuset, for det er nok det som har vært viktig i forhold til å få gjennomslag i Stortinget – det at innholdet i huset er på plass allerede nå, lenge før utbyggingen kan komme i gang. Her er det altså ikke snakk om form uten innhold.
Og Ragnhild ramser opp:
– Det som allerede er på plass er Notodden bibliotek, Europas Bluesbibliotek, EBS (Europas Blues Senter), NBF (Notodden Blues festival), Blues Music Club (en CD-klubb), Norges Bluesunion, en kafé, moduler av en ny og veldig spennende arrangsmentsutdanning, og Juke Joint Studio, et analogt lydstudio EBS har andeler i. Det siste skal inn i huset både fordi det er et museum i seg selv, men også fordi det vil trekke en del musikere som ønsker å spille inn musikken sin analogt.

– Det var mye på en gang – hvor skal vi angripe?
– Jeg trur nok vi må gå helt tilbake til begynnelsen gitt, til det lille biblioteket som satt og hørte bluesen tromme inn i ørene – og som plutselig forstod at det foregikk noe der ute, noe de ville være med på.
For det var bluesen i ørene som i 1990 fikk Ragnhild Kraugerud til å begynne som frivillig sentralborddame på Bluesfestivalen der hun fort fikk full oversikt over alt som skjedde – til en hver tid, og etterhvert ble vitne til en del problemer en bibliotekar vanskelig kan bivåne uten å ta affære.
– Folk lånte plater og bøker i hytt og pine, fra kontorene og fra hyllene. Mye kom aldri tilbake, og det som kom tilbake visste vi ikke hvor var. Masse viktig materiale – helt udokumentert.

Ragnhild tok problematikken med seg i hue og lurte på hvordan hun skulle gripe det hele an. Samtidig bestemte bluesfestivalen seg for å sette i gang et prosjekt kalt “Samarbeid gir økte ringvirkninger”.
– Og på biblioteket satt vi og hørte blues. Og når det er sånn at man skal legge vekt på lokale forhold, så er et viktig at man gjør nettopp det.
Dermed begynte Ragnhild å snakke høyt om alt det som sveiv omkring og ikke ble tatt vare på. Jostein Forsberg, prosjektleder i “Samarbeid…” hadde brukt ungdomstidas arbeidsuke på biblioteket, og forstod viktigheten av å ta affære. Så med utgangspunkt i en donasjon fra Sverige bestående av to kasser LP-plater, ble de to enige om å grunnlegge Europas Bluesbibliotek, og så gjorde de det.

Historien videre? Europas BluesbiBliotek fikk tilhold på Notodden bibliotek og vokste raskt takket være giverglade og begeistrede bluesfolk fra hele verden. Og med vaskekte bibliotekarer i initiativgruppen ble man fort råskinn på dokumentasjon. En naturlig fortsettelse var workshops i biblioteket rundt temaet blues, samt dybdedykk i blueshistorien, og folk strømmet til.
– Jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli drapstruet i mitt virke som bibliotekar, men for to år siden ble jeg faktisk det…
– ?
– Det skulle være et intervju med Tony JoE White på biblioteket. Utsolgt før mai var omme. Så når det kom folk som forventet at du kunne kjøpe billett der og da, ble det krise. En spurte etter sjefen på biblioteket, og da jeg gav meg til kjenne gikk han rett i strupen på meg og ville ta livet av meg hvis jeg ikke fikset ham inn på flekken.
Ragnhild kunne ikke gjøre annet enn å anmode mannen om å ta hennes liv der og da. Lokalet var sprengt, sånn var det med den saken. Det hele kuliminerte i et enormt svartebørssalg utenfor biblioteket, noe Ragnhild heller ikke hadde trodd hun skulle få oppleve.
– En femti kroners billett gikk for åttehundreogfemti, så hadde man vært litt om seg ville det vært mulig å tjene bra den kvelden der.

Første og annen ringvirkning
Slik hadde det seg at det lille biblioteket var med på å skape noe nytt på Notodden. Gjennom stiftelsen av Europas Bluesbibliotek kom arrangering av blues-workshops i stand, med arena i biblioteket. Prosjektsatsningen “samarbeid gir økte ringvirkninger” begynte altså å gi ringvirkninger, og gikk derfor over til å bli en permanent satsning som fikk navnet Europas Blues Senter (EBS). Kraugerud gikk inn som prosjektleder etter Forsberg, som valgte å ta seg av en annen ringvirkning, Blues Music Club, en CD-klubb som bygger på bokklubb-prinsippet og som per i dag går mer eller mindre av seg selv.

Som nyansatt prosjektleder i EBS tenkte Ragnhild, sammen med sine medsammensvorne, på flere ringvirkninger. Hva var viktig videre? For det fremtidige Bok & Blueshuset? For Notoddes innbyggere? For festivalen?
– En tanke som kom var utdanning. Utdanning er viktig. Arrangørutdanning! Hvem har ikke vært på arrangementer og konserter der alt har kokt bortsett fra lyden? Man tenker herregud, dette kunne selv jeg ha gjort bedre. For entusiasme er ikke alltid nok om man ønsker å få gjennomført noe på en skikkelig måte. Dessuten; det skulle ikke være nødvendig å finne opp hjulet hver gang. Og her hadde jo Bluesfestivalen etterhvert opparbeidet seg en solid kompetanse som det skulle være mulig å dele med for eksempel studenter ved en arranngementsutdanning.

EBS fikk Telemarksforskning til å se på det, og der kom man frem til at det faktisk er et stort behov for nettopp en slik utdanning. Og slik ble EBS plutselig en viktig aktør i et helt nystartet samarbeide mellom Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Telemark.
– Da vi offentliggjorde våre planer om arrangørutdanning fikk vi mange tilbakemeldinger fra interesserte folk, blant annet fra en i Sør-Afrika, som gjerne ville ha tilsendt undervisningsplan! Jeg sier ikke mer…
Til de to impliserte høgskolene gav EBS uttrykk for et ønske om at folk fra praksisfeltet skulle kunne komme inn som lærere, noe alle var helt enige i.
– Så piloten for arrangementsutdanningen er nå på trappene. I tråd med det nye bachelor-systemet vil utdanningen bygge på forskjellige moduler, og det vil være mulig å velge seg frem til de som passer ens egne interesser best. For eksempel økonomi, sikkerhet, logistikk, kontraktsrett. Alle modulene skal kunne kobles til andre utdanninger. Man trenger jo alldeles ikke være musikkinteressert for å ha lyst på et innblikk i arrangement. Selv bilforhandlere har jo arrangementer nå for tiden.
– Og EBS trives med sin pådriverrolle?
– Ja, Vi er igangsettere. I kulturmeldinga står det forresten også om at arrangørfeltet trenger profesjonalisering, og parallelt med alt dette hadde Regionsrådet for Buskerud, Vestfold og Telemark sitt første rådsmøte i begynnelsen av mars. Med to store politiske saker der den ene var enstemmig støtte til å lage arrangørutdanning på disse to skolene. Så alt klaffer. Og hvis vi ser dette på sikt, vil vi se at noe av utdanninga vil ha base på Kongsberg, noe vil havne i Høgskolens lokaler på Notodden, mens deler av den også vil foregå i Bok & Blueshuset eller relateres direkte til festivalen.

Festival i praksis
– Hva mener du med det? At en modul i studiet for eksempel kunne være planlegging og fullføring av en festival?
– Det ville være helt naturlig. Festivalen berører så mange ulike kompetansefelt at den veldig godt kan brukes som praksis i utdanningssammenheng.Nå er ikke detaljene på plass enda, men det vil være naturlig å kjøre forskjellige moduler som kan testes ut i praksis under festivalen. Vi har jo også godt samarbeid med for eksempel Kongsberg Jazzfestival. Så det er egentlig bare fantasien som setter grenser for hva man kan bryne seg på.
Og når studentene kommer; da ser du, da begynner huset å generere penger. Kanskje blir det behov for undervisningsmateriale? Kanskje vårt neste trekk er å etablere et forlag som kan ta seg av denne typen utgivelser samt andre typer utgivelser som er relatert til Blues? Hvem veit? Det er framtida som bestemmer.

Ragnhild Kraugerud nøyer seg ikke med enkle ringvirkninger. Hun er mester i fiskesprettkast, med serieringvirkninger som resultat.
– Rett før du kom, hadde jeg et annet møte. Vi prøver å få til et prosjekt som foreløpig bare heter Gospel-kor. Håpet er at koret skal bestå av stemmer fra alle de atten menighetene i byen, og at de kan opptre under bluesfestivalen. Kankje de kan jobbe seg opp også, slik at de, når vi åpner Bok & Blues-huset, kan arrangere fast gospel-brunch en gang i måneden…
Og så er det tekst-seminar.
– Vi må ha flere norske bluestekster. Og ord har jo med bibliotek å gjøre, så det blir klart vårt ansvarsområde. I den anledning har vi kontaktet Norsk Språkråd. De synes det er et flott tiltak, så du skal ikke se bort fra at vi får dem med oss. Så som du skjønner, det er bare å holde i gang. Se langt. Jeg vil jo også tro at en tekstpris, i tillegg til å gjøre folk et hakk mer bevisste på tekst, vil trekke til seg forfattere og amatører fra alle kanter av landet.

FORM

Bekker små
Mens ideene yngler hemningsfritt og unnfanger den ene kulturoffensiven etter den andre, holder man selvfølgelig det samlende prosjektet frem for noen, selve finansieringen av Bok & Blueshuset i gang. Stortinget har altså gitt sin skjerv i form av 30 millioner blanke kroner. Nå gjelder det å finne de resterende 30 annensteds, og Ragnhild et co. klekker idéer.
– Joda, er man prosjektleder har man henda i alt. Men jeg er jo ikke alene, jeg er del av et styre. Vi har brukt utviklingspengene vi har fått fra staten til å drive med videreutvikling og kvalitetssikring av innholdet i huset samtidig med at vi jobber med finansieringsarbeidet av vårt hovedmål, som er huset i seg selv, men dette er et mye mer langsiktig prosjekt. Når vi har fått så mye penger som vi faktisk har, er det fordi vi ikke har sluttet å tro. Vi har fortsatt og fortsatt, og vi har lært oss det språket som trengs for å snakke på den departementale arena.

– Sist gang jeg snakket med deg hadde dere vært en gang på stortinget, foruten at dere hadde gjort hjemmeleksene godt på alle felt, både i forhold til arkitekt og utforming, tomt, fellesløftsånd osv. Men det begynner å bli noen år siden…
– Joda, og arkitekt Lunds tegninger står fremdeles ved lag, de er jo helt fantastiske, men siden sist har Tinfoss latt kommunen overta tomta vi ønsket oss mot en gjenytelse i form av en liten kraftkonsesjon. Ellers har vi i EBS, gjennom vårt sterke teamwork, uavlatelig informert og holdt kontkakt med storting og regjering.
– Lobbyisme på høyt nivå med andre ord?
– Ja, vi er en liten delegasjon som reiser inn. Men vi representerer et bredt lag av lokalsamfunnet, og dermed et kulturellt mangfold, Vi er rett og slett grasrotbevegelsens opera. For den kommer til å ligge her på Notodden.
– Så dette er virkelig samlende? Alle er med?
– Bluesfestivalen har en sterk lokal forankring med over sekshundre frivillige medarbeidere. I tillegg bidrar den til at både foreninger, lag og det lokale næringsliv børster inn penger. Mannssangforeningen for eksempel, har sluttet med bingo for lenge siden. Det holder med puben de driver under festivalen. Da har nok til drifta for hele året. Og sånn er det rund baut. Det sildrer nedover i hele lokalsamfunnet. Og det å få et Bok & Blueshus som en ny aktivitet inn i byen – det er det vanskelig å gå imot. Alle ser at det må skje noe nytt på Notodden. Dessuten er det vanskelig å være negativ til noe som staten betaler halvparten av.

Å befeste en suksess
Og penger blir det av Blues-festivalen. Notoddens minibankuttak har økt fra 3,5 millioner det første året til rundt ti millioner nå sist. I tillegg kommer butikkterminalene.
– I fjor hadde jeg noen venner her som kjøpte seg kaffeservise… andre fikset høstgarderoben… de hygger seg, handler, hører musikk og fester. Tusenlappene flyr, og det er godt for oss som bor her. Men det er klart, dette hadde skjedd uten biblioteket og EBS også, men i og med at vi befester det, gir det større muligheter på sikt. I form av arbeidsplasser og et vitalt lokalsamfunn. Vi mangler for eksempel en som designer t-skjorter her. Rart ingen har tenkt på det enda…

– Hva gjør så alt dette med folks bevissthet i forhold til biblioteket?
– Biblioteket vil alltid bli stående som et bibliotek, men i og med Bluesbiblioteket, workshops, festivalutstillingen – og at de ansatte også tar del i tankeprossessene rundt det nye huset, så beveger vi oss i forhold til publikums bevissthet. Vi er ikke hva de trudde vi var, vi er litt sånn her og der, folk møter oss i forskjellige funksjoner, og da får vi kanskje rivi noen barriærer og brutt med stereotypitenkning rundt biblioteket.

– Og hva gjør selve huset for biblioteket?
Vi er med som aktører i det som skjer, og når vi får huset ned på tomta ved vannet, blir vi en del av noe litt grenseløst i stedet for en egen enhet med biblioteklapp på. Vi kommer ned på gateplan, i sammenheng med andre kulturelle foretak. Det gjør ikke bare noe med publikum, det gjør noe med oss som jobber her også. Jeg ser at vi, igjennom denne prossessen, har blitt mye mer bevisste vår egen rolle som serviceytere. Vi er blitt mer lydhøre, vi tør å ligge på publikums side. A pro pos det: Under bluesfestivalen er vi for eksempel det fineste vaska toalettet i byen. Vask hver halvtime. Trur det hadde vært helt uaktuelt for noen år siden. Nå er det bare moro, og så får vi jo besøk av mange vi ikke hadde fått besøk av ellers da. Noen oppdager jo biblioteket mens de står i kø.

Ingenting for stort, ingenting for lite
EBS mottok akkurat en pris, “Keeping the blues alive – award” for 2004, som den første institusjon utenfor USA.
– Det går på kvalitet. Vi er seriøse og jobber ordentlig. Som det står i begrunnelsen: Når man kommer inn på Europas Blues Senter (les: biblioteket) er det som å stå midt i Missisippideltaet.
– ?
– Vi har jo vi hatt jernbanespor og stasjon i biblioteket, og vi har bygd en porch. I fjor dyrket vi bomull. Vi finner på ting som ar akkurat så sprø at det går litt for langt.
– Ble det noe bomull?
– Nja, på noen planter så,, men vi ansatte fikk en draiv som er vel så viktig som selve bomullen, og som ikke kan måles i penger. Det gjør den heller ikke, vi jobber gratis alle mann, og er fornøyd med det. Morodelen er stor.

– Dette blir mye for en utenforstående etterhvert. Jeg får litt følelsen av hvem er hva og hvor og når? Det virker som om alt som skjer er uløselig sammenknyttet, enten initiativet kommer herfra eller derfra – at det ikke finnes skillelinjer.
– Det gjør det heller ikke. Vi har alle mange hatter, men har vel etter hvert sluttet å bruke dem. Men for å klargjøre: Bluesfestivalen er lokomotivet som sørger for den årlige happeningen. Bakpå henger EBS, som har som mål å skape helårsaktiviteter knyttet til blues. Happeningen, festivalen, er vitamininnsprøytningen samfunnet lever på, som gjør at jungeltrommene går. Uten den blir vi et dødt museum i en død by. Videre handler alt om identitetsbygging og suksesshistorier, og identitetsbygginga kan du ikke måle i penger. Ikke minst i forhold til fremtidige generasjoner som kanskje etter hvert vil ønske å komme tilbake og leve her etter at de har vært ute og snust på verden – fordi det vil være noe å komme tilbake til. Det var en eller annen som sa i et intervju med avisa, at den dagen Notodden fikk Bok & Blueshuset, da skulle han vurdere å fløtte hjem igjen. For da hadde det skjedd noe positivt. Det er sånn det er.

Vafler, røyk og sightseeing
Ragnhild strekker på seg, må ut og røyke etter nylig inntatt vaffelmateriale med is.
Hun mener det fremdeles er ting vi ikke har rukket over, men regner med at avtalen med Borgar Dahle, daglig leder for Notodden Bluesfestival, vil gi det som trengs for å fylle eventuelle huller. Så hun tar meg like godt med på sightseeing i den vesle blå. Videre opp langs elva, langs den 5 kilometer lange tømmer-renna som man kan gå tur i hele sommerhalvåret, fra langt opp mot Bolkesjø helt ned til Tinfos kraftverk – men som ingen lenger tar ansvar for. Oppe i lia ligger funksjonærboliger på rekke og rad og rammer inn den store direktørboligen – og helt øverst mot skogen; 27 bittesmå rødmalte stuer som utgjør et tun. Arbeiderboligene ble bygget i 1910- 1920 og er på ca 45 kvm. I dag er boligene restaurert og bebodd av en til tre personer, mot fra fire opp til elve den gang. Ragnhild er så heldig å bebo en av dem. Hun henger opp flagget i anledning kvinnedagen før vi igjen flærrer byen på vei ned mot fotografering på den legendariske tomta. Og så er jeg plutselig overlevert til Herr Dahle. Med Ragnhild går det virkelig unna i svingene.