I en smal og utilgjengelig verden…

I en tid fylt til randen av overflate, i en verden der folk kaster snakket sitt etter oss som om det skulle være (stinkende) søppel de (ofte med god grunn) er desperate etter å bli kvitt, er det godt å la seg fange av noe som er annerledes.

I en smal og utilgjengelig verden…

Av Hilde Matre Larsen

Hvilke forventninger har vi til en bok før vi åpner den? Bokhandlernes bestsellerlister og utlånsstatistikkene fra landets
folkebiblioteker reflekterer det norske folks lesevaner og er vel omtrent (ikke omvendt!) proporsjonale med antall oppslag i tabloidene. Kriminallitteratur går unna som aldri før, det samme gjør pageturnere i andre episke undergenre. Men går vi aldri lei av denne evige repetisjonen av samme narrative struktur? Hva med en aldri så liten overraskelse en gang i blant? Hvis vi hele tiden vil at ting skal være slik vi vil at de skal være, kommer livet etterhvert til å by på svært få overraskelser (positive som negative). Dette gjelder også for litteraturen. Bredt anlagte pageturnere spekket med mer eller mindre kosmiske sammentreff og oppveksthistorier man egentlig kan utenat, mister etterhvert sin appell. Det gjør kanskje også feng shui-litteratur med kvasispirituelle, evige sannheter skrevet i et mykt, følsomt og adjektivrikt språk med en dæsj magisk realisme for å understreke det gåtefulle i tilværelsen og viktigheten av å leve i nuet? Er alle ordene brukt opp, eller er vi bare for fantasiløse i vår omgang med dem? Det kan virke som om forståeligheten er gått for langt, og at alt tømmes for mening.

Dette må ikke tolkes dithen at jeg betrakter meg som en talsperson for den smale og utilgjengelige litteraturen an sich – det at en tekst er komplisert behøver slett ikke å være noen kvalitetsgaranti. Det jeg er opptatt av, er litteratur som representerer noe annet, en annerledeshet. Ikke nødvendigvis noe dypt originalt eller formmessig revolusjonerende – mye (det meste?) har vært prøvd før. Og mange av de såkalt eksperimentelle tekstene kan virke som rene gåter der leseren utfordres til å knekke en eller annen kode (dette kan riktignok i seg selv gi en viss tilfredsstillelse), eller formen kan virke påklistret, maniert.

Jeg skal ikke her rote meg inn i spørsmålet om hva god litteratur er, men heller presentere noen titler som jeg selv har hatt stort utbytte av å lese. Min oppfatning er at det er forskjell på god og dårlig trash. Det å like bra bøker og det å like tullball er ikke nødvendigvis noen motsetning. Hvis det går et skille noe sted, må det vel i så fall være mellom (personlige) preferanser (smak og behag) og det somme refererer til som en objektiv standard: kvalitet. Noen av de omtalte titlene nedenfor mener jeg er viktige utgivelser, mens andre nok er mer til forlystelse. Felles for de fleste av dem er de har fått relativt lite (eller ingen) medieoppmerksomhet her til lands, at de er glemte klassikere eller skjulte skatter. "Kultklassiker" er etterhvert blitt et utvannet begrep. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å bruke det lenger.

Denne teksten inneholder: en 97-årig boktyv og bokstavdrømmers dagbokopptegnelser, en kvinne som gradvis forvandles til en gris, en enveis brevroman fra fremtiden med innslag av barokk retrofuturisme og pikante avsløringer om Stalin, verdensmesteren i snikksnakk, en flatulent men suksessrik hyperabstraksjonist og en bok om avføring.

The horror, the horror.

Curiosity killed the cat. Vi kan vel bare gjette oss til hvilken morderisk kraft enkelte av disse kuriositetene besitter. Knytt ditt mentale slips og lev farlig.

Tyvens dagbok
Pål Norheim: Gottfried von Baaders dagbok (1998)

Det finnes altfor mange bøker som beskriver urbane personasjer i tredveårene som er livstrette og derfor uforholdsmessig mye på kaffebar og på byen og sliktnoe. Disse bøkene presenterer sjelden løsninger på det moderne menneskets livsproblem, de bare beskriver den postmoderne (gimme a break!) tilstand på en litt sånn morsom og litt sånn ironisk måte, liksom. Slik at vi kan kjenne oss litt igjen og le litt av oss selv og friendsene våre, liksom. Ofte er det mer givende å se Sex og singelliv på TV3 enn å sjangle seg gjennom disse bøkene. Man går etter en tid lei denne typen bekreftelseslitteratur. Bekreftelse i hytt og pine kan være usunt, ja, direkte skadelig. Jeg for min del vil slippe å lese stereotype beskrivelser av meg selv. Jeg vil ikke være fanget i sentrum av denne overfladiske virkeligheten. Derfor var det så (i mangel av et bedre ord) befriende å møte Gottfried von Baader, en stum østerriksk herremann som nærmer seg de hundre. I løpet av noen vintermåneder i Oslo i 1986 flanerer han rundt i hovedstaden og stjeler bøker, drømmer om bokstaver, skriver dagbok og filosoferer over historiens gang og det moderne liv. Han er en riktig taskenspiller:

Ved siden af Kogebøgerne staar der to store Æsker, og i et ubemerket Øieblik skriver jeg mit navn paa dem, og tilføier: "Hentes 24. Januar" med store Bogstaver. Saa gaar jeg bort til en ung Gut, der staar og priser en Bogstabel med sin Maskin, og spørger om han vil være behjelpelig med at skaffe mig en Drosje, samt bære de to Æsker til Udgangen? Han raaber paa en Mand, der ogsaa arbeider i Butikken, og sammen bærer de Æskerne ud til Fortauet paa Karl Johan. Jeg takker for Hjelpen, og efter et par Minutter er Drosjen der. (s. 29)

Gottfried von Baaders dagbok kan virke som en anakronisme uten sidestykke i norsk litteratur. Men det er kanskje nettopp Gottfried von Baaders blikk på verden som gjør at denne åpner seg og blir klarere nå man har lest boken. Både de komiske og de mer lyriske partiene får ekstra kraft fra den gammelmodige fortellermåten. Klisjéene begynner å virke på nytt. Og det at gamle Gottfried skriver sin dagbok i et språk som Hamsun ville kjent seg igjen i, har sin naturlige forklaring. Eldre mennesker er som kjent veldig glade i gamle dager:

At ændre Skrivemaaden har falt mig vanskeligere. Den norske Sprogstriden og de mange Retskrivningsreformer i dette Aarhundret har forvirret mig i den Grad, at jeg fandt det klogest at holde mig til hvad jeg lærte som ung. (s. 17)

Miss Piggy revisited
Marie Darrieussecq: Suggesjoner (1996)

Jeg ble rødmusset, umerkelig begynte kundene å oppføre seg som bønder mot meg. De var ikke klar over det i det hele tatt, de var alt for opptatt av seg selv og sin egen vellyst, men under deres nye lyster ble massasjebenken en slags høystakk på et jorde. Noen begynte å breke, andre snøftet som griser, og gradvis gikk de alle mer eller mindre ned på fire. (s. 22)

I Marie Darrieussecqs debutroman Suggesjoner er fortelleren er ung kvinne som gradvis blir forvandlet til en gris, rett og slett fordi hun blir behandlet som en, et naivt pikebarn som mer eller mindre blir ledet ut i fristelse. Hun blir utnyttet grovt av de fleste rundt seg, men er ikke selv i stand til å forstå dette. Etterhvert som hun blir fratatt menneskeverdet, blir hun også fratatt sin menneskelige form, og kommer stadig nærmere grisen i utseende og væremåte. Utgangspunktet for denne metamorfosen er hennes mors verbale misbruk, og den måten samfunnet rent generelt behandler en ung kvinne på. I begynnelsen virker det hele relativt uproblematisk. Hun blir fyldig på "de rette stedene", og menn legger merke til henne og begjærer henne som de aldri før har gjort. Hun får en underbetalt jobb i et parfymeri slæsj massasjeinstitutt, og blir straks den mest populære "ekspeditrisen" der. Kroppen hennes er i konstant forandring, og etter en stund går den fra det sjarmerende til det groteske. Det er da de virkelige problemene starter:

Jeg så den stakkars kroppen min, hvor ødelagt den var. All eller nesten all den tidligere glansen var forsvunnet. Huden på ryggen var rød, lodden og med underlige runde, gråaktige flekker langs ryggraden (…) Jeg telte og telte igjen, det var ikke til å ta feil av. Det var ganske enkelt seks, og tre bryst som allerede var vokst frem. (s. 49)

Mens fortelleren velter seg i grøftekanter og spiser blomster til frokost, driver Edgar valgkamp. Han er en leder med klart fascistiske trekk, og hans valgspråk er "For en sunnere verden". Etterhvert kommer Edgar til makten, og han begynner å fjerne utlendinger, opposisjonelle, psykiatere og alle samfunnets mistilpassede. Noen av dem søker tilflukt i et asyl som senere blir bombet med napalm. I dette asylet befinner også fortelleren seg en periode.

Suggesjoner er både en samtidssatire og en fremtidsberetning. Romanen får etterhvert et mer tydelig politisk aspekt, og kan til tider minne om Orwells Animal Farm og Huxleys Brave New World.

Fordi det er fett
Vladimir Sorokin: Blått fett (1999)

Men nu har vi en Nabokov-7. En motsvarighet på 89 %. Fantastic, rips da bian! Den högsta nivån av alla sju. Men till det ytre märks det inte: objektet liknar en rundnätt kvinna med lockigt rödblont hår. Alla musklar vibrerar lätt, något som åstadkommer en knapt skönjbar kontur runt objektets kropp. Svetten dryper nerför kroppen och kluckar i de överfyllda skorna. (s. 31)

Kinesisk Sibir 2068: en gruppe forskere har klonet syv berømte russiske forfattere: Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov, Akhmatova, Nabokov, Pasternak og Platonov. Når disse kloningene skriver, utvinnes et blått fett fra deres ryggrader. Det blå fettet blir sendt med tidsmaskin tilbake til Stalins Moskva anno 1954, med den hensikt å endre historiens gang. Hva som ville skjedd hvis denne romanen ble utgitt eller oppfattet som sakprosa, tør jeg ikke engang tenke på. Eller forresten. Det har allerede skjedd. Moskovitten Vladimir Sorokin har nemlig vært ute i hardt vær de siste årene. En konservativ ungdomsgruppe stilte seg opp foran Bolsjojteatret i Moskva og rev i stykker Sorokins bøker og kastet dem i et toalett. All oppmerksomheten førte til at Sorokin ble tiltalt under pornografilovgivningen. Sorokin selv mener at denne ungdomsgruppen støttes av presidentens administrasjon, og at de ønsker å undersøke om det russiske folket vil akseptere en totalsensur igjen. Og nei. Dette er ikke en bok som ble skrevet under Staliregimet. Boken kom ut i 1999. Tiltale fulgte i 2002. Ungdomsgruppen var Putintilhengere. Putin har blitt sammenliknet med Stalin. Go figure. These are mediocre times.
En advarsel er på sin plass: sitatet under inneholder sterke scener. Slå alarm til Hr. Redacteuren hvis traumer oppstår. Men husk at språket er arbitrært og at kunsten er autonom. Og du bestemmer sjøl når det skal gjøre vondt. Dette har skjedd: etter å ha inntatt et aldeles fortreffelig måltid fondue med kjøttet av en nytorturert Shakespeareskuespiller som en av ingrediensene, setter Stalin soveromsblikket i Khrustsjov: – Min känsla för dig, mon ami, kan inte liknas vid någonting. Stalin slöt ögonen. Den är som … skräck. – Jag förstår, pojken min …, viskade Chrusjtjov och tog försiktigt Stalins lilla bröstvårta mellan sina stora, känsliga läppar.
Stalin gav till ett stön.
Chrusjtjov knäppte försiktigt upp hans byxor, drog ner de halvgenomskinliga, svarta herrtrosorna och befriade ledarens spända, mörka fallos. Greven fuktade sina fingrar och började ömt massera Stalins bröstvårtor medan läpparna sökte sig neråt längs ledarens kropp, ner mot den blodfyllda fallosen.
– Åh … jag tänker så ofta på dig …, mumlade Stalin. Du upptar en så stor plats i mitt ofantliga liv …
– Masculinum … Grevens läppar rörde vid det bordeauxfärgade ollonet. (s. 325-326)

Blått fett er en motorsagmassakre av en roman og et overgrep av de helt sjeldne. Både den russiske nasjonallitteraturen og landets nyere historie skjendes på det groveste. For på samme måte som forfatterne klones, klones også historien. Den ser grotesk og annerledes ut i forhold til den historien vi kjenner, men innholdet er stort sett det samme. Historien gjentar seg, og i Sorokins tilfelle imiterer livet kunsten.

Bigmouth strikes again
Louis René des Forêts: Pratmakeren (1946)

Alt dette språket kan få det til å gå i surr for noen og enhver.

En vegg av blablabla står steilt imot deg i det øyeblikket du åpner denne boken. Det er som om The most annoying person in the Universe holder deg fast i armen mens han tømmer seg for tomprat. Skravlebøttens retoriske iver er umulig å dempe. Hver digresjon forfølges med den største selvfølgelighet. Den ytre handlingen i denne romanen er ikke engang i nærheten av å være sekundær, det er ikke engang sikkert at den forekommer, og det vil være en underdrivelse å karakterisere fortelleren som upålitelig. Jeg-personen i Louis René des Forêts’ Pratmakeren antyder selv at han kanskje ikke eksisterer, noe som vel betyr at romanen ikke finnes og at jeg ikke har lest den. Boken dementerer nærmest seg selv, og dermed nødvendigvis også sin leser. Den virker ytterliggående nihilistisk. Ikke vet jeg. Interessant var det uansett. Tror jeg. Jeg er kanskje selv en upålitelig forteller når jeg hevder at det var Triztan Vindtorn (the artist formerly known as Kjell Erik) som en gang sa at det er forskjell på sosialrealisme og virkelighet. Denne boken minner om virkeligheten:

Det er fastslått, jeg er en pratmaker, en defensiv og kjedelig pratmaker, akkurat som dere, og i tillegg en løgner slik alle pratmakere er, jeg mener alle mennesker. Men hvilken rett gir dette dere til bittert å anklage meg for en plage dere selv er smittet av? Man kan ikke be meg om å forbli stille og beskjeden i mitt hjørne, eller om å nøye meg med å lytte til ord fra mennesker jeg har rett til å hevde hverken har mer erfaring eller er mer reflektert enn jeg selv. Hvem blant dere vil kaste den første sten? (s. 105)

Prompe le monde
Serge Gainsbourg: Evguénie Sokolov (1980)

Lytelitteratur er nærmest blitt en egen skjønnlitterær genre. Personer med ytre egenheter eller indre egenskaper utenom det vanlige er hverdagslig kost i romaner. Vi kan fråtse i beretninger om dverger, albinoer, genier, idioter, haltepinker, blinde, stumme, folk med for mange eller for få kroppsdeler, med hareskår eller arr på den berømte sjelen. Få forfattere lar dog sine protagonisters indre skavanker sive ut i det offentlige rom slik den skandalebefengte og sagnomsuste sangeren Serge Gainsbourg gjør. Det er kanskje ikke så mange som vet at Gainsbourg også var romanforfatter. Riktignok skrev han bare én bok, men til gjengjeld er dette en eksplosiv liten perle. Vi møter Evguénie Sokolov, en mann som lider av alvorlig og ukontrollerbar flatulens. Han er altså annerledes på en måte som angriper sanseapparatet fra flere vinkler samtidig. Han er kunstner, men får ikke sitt gjennombrudd før han en dag uforvarende slipper en dundrende fjert mens han holder penselen mot lerretet:

(…) a particularly violent explosion of wind broke a pane in the glass roof, causing my hand to shake like that of an electrolytic child. After contemplating the pieces of broken glass scattered at my feet, I looked up at the drawing and was suddenly transfixed. My arm had functioned like a seismograph. (s. 21-22)

Denne tilfeldigheten fører til en serie geniforklarte verker kalt "gasogram", og Sokolov blir hyllet som opphavsmannen til den nye kunstretningen hyperabstraksjonisme. Han holder klokelig tett om hvordan den kreative prosessen arter seg, og etterhvert som han blir mer og mer berømt føler han et økende press når det gjelder å produsere kunst. Men something’s rotten in the state of Sokolov. De ukontrollerte utslippene av avgasser vitner om det, og livet som levende prompometer går naturligvis hardt utover magen hans. I en periode stopper det seg bokstavelig talt til for ham. Sokolov lar seg dog ikke skremme av kroppens signaler (eller i dette tilfellet mangelen på slike). Han går vitenskapelig til verks og innfører en diett som fører ham til nye kunstneriske høyder:

With feverish interest, I noted the excess cellulose in pulses, green vegetables, coarse or strong-fibred fruit and fresh or stale bread, as well as the large quantity of starch in rice and pasta, and I was struck by the usefulness of an intake of partly decomposed proteins, such as well-hung or even rotten meat, offal, mushrooms and slightly "off" fish, and after two weeks of concentrated dieting, I had the glass roof of the studio criss-crossed with strips of rubberbacked adhesive tape. (s. 40-41)

Evguénie Sokolov er en stinkbombe av en bok, den er nesten ufattelig vulgær. Sokolov er fanget i sin egen kropp, og han er ambivalent i forhold til sitt indre opprør. Men han ofrer alt. Om han gjør det av indre nødvendighet, for kunsten eller for rikdom og berømmelse, skal jeg ikke spekulere i her.

Ekskrementell litteratur
Pernilla Stalfelt: Bajsboken (1997)

Fra en form for utsondring til en annen:

Prutt och bajs är roligt tycker nästan alla barn, men inte vuxna. Dom kan bli ledsna om …
man säger bajskorv rakt ut.
Dom tycker bättre om när man säger något trevligt …
som inte luktar illa och är brunt. (s. 13)

På Tronsmo, Oslos litterære røykehjørne, hadde jeg min morsomste leseropplevelse noensinne. Med unntak av en togtur jeg hadde med John Kennedy Tooles A confederacy of dunces som selskap, tror jeg ikke jeg noensinne har ledd så høyt offentlig som da jeg kom over Pernilla Stalfelts Bajsboken. Dette er en billedbok for barn med bæsj som tema.

Er det lov til å bruke ordet bæsj når man skriver om litteratur? Ja. Og to streker under svaret. Begrunnelse: «A rose is a rose is a rose» (Gertrude Stein), roser trenger gjødsel, gjødsel er bæsj. Slik sett er dette en bok om de grunnleggende bestanddeler, vi er back to bajsic. Boken er nylig kommet i norsk utgave, og jeg håper at den storselgende fortellingen om den lille muldvarpen som går rundt med bæsj på hodet ikke har mettet det norske barnebokmarkedet fullstendig. Temaet er utømmelig.

Hilde Matre Larsen (f.1975) er litteraturviter og jobber med litteraturformidling på Deichmanske bibliotek.