Kjære redaktør del 16

Steinar Olsen har funnet ut at han nedstammer fra Christian IV. Hver høst ligger han i skauen i rød ulluniform med store gullknapper og liksom-skyter på svenskene. Typisk mannfolk. Typisk idiot. Jeg må ut et ærend, sier hjemmehjelpen en morgen, kommer straks tilbake. Hun sier alltid det når Steinar Olsen nærmer seg skranken. Ikke fordi han har hår i ørene og sammenvokste øyebryn. Og lukter stramt. Men fordi han er formann i Foss slektsforskerforening og nettopp har takket ja til AFP ved fylte 62. Slektsforskning er en uting. Og slektsforskerne enda verre. Irriterende. Og krevende. Det hadde hjemmehjelpen lært seg også, tross sin korte biblioteksjefskarriere. Steinar Olsen og hans like har jeg vært borti mang en gang før, det var flust av dem i Nesberg. Der hadde de sågar hatt møter på kveldstid en gang i måneden. På biblioteket mitt. Og stjålet kaffe fra boksen min på kjøkkenet. Det hadde ikke hjulpet med en stor gul, lapp engang. IKKE RØR MEG – med mange utropstegn. Til slutt hadde jeg måttet ta med boksen min hjem og pakke dagsrasjoner med kaffe hver gang jeg skulle på jobb. Krevende og irriterende er de. Slektsforskerne. Snoker i alt som hører fortiden til. Pirker borti gamle hemmeligheter som hadde best forblitt urørt. Hvilke tjenestejenter ble gravide utenfor ekteskap. Hvor mange barn fra hvilke gårder strøk med under spanskesyken. Hvilke søsken fikk unger som ikke var riktige. Hvor mange het Ola på en gang. Jeg liker det ikke. Dessuten er det dyrt. Alt det de ber om. Det koster å sende 10 bind med bygdebøker fra Eidsskog og tilbake igjen. Bare for å sjekke om tanten til fetteren til oldemoren het Agate med eller uten h. Men det er det ingen som tenker på. I Nesberg var det jeg som bestemte. Og jeg sa alltid nei. Men hjemmehjelpen vil det selvsagt annerledes. Hun vil at vi skal ”markedsføre” tilbudet. At alle som vil skal få alt de vil. Hun vil bare si ja. Hun har ikke skjønt hva et bibliotek dreier seg om. Alt det ekstraarbeidet. For ingenting. Å sortere kirkebøker på mikrofilm for eksempel. Og mikrofiche. Og hjelpe all verdens lånere med å bruke leseapparatene. Skifte pærer som har gått. Legge i nytt kopipapir. Bare for at noen få tullinger skal få ligge i skogen å skyte. Og bryske seg med kongelige forfedre. Det velter seg inni meg og jeg kjenner syresmaken i munnen. Med ett blir tankerekken min avbrutt av Steinar Olsens høylydte kremting. Etterfulgt av en god dose uheldig kroppslukt. Jeg vil på vegne av Foreningen komme med en henstilling om samarbeid mellom oss og Foss og Nesberg bibliotek, lirer han av seg med Kvarten i stemmen. Og fortsetter. Vi ønsker å dataregistrere kirkeboka over trulova og vigde i Foss og Nesberg for perioden 1715-1732. Hvorfor ikke ta til 1735 når dere først er i gang, tenker jeg, men sier ingenting om det. Sier bare at Steinar Olsen og foreningen hans må komme med forespørselen sin skriftlig. Og at han må stile den til hjemmehjelpen, det er hun som bestemmer nå. Hjemmehjelpen, sier han, og ser ut som et spørsmålstegn. Nå biblioteksjef, tillegger jeg – og snur om.

Det er hverdagene det er flest av, også i biblioteket. Men også i hverdagen er det alltid små ting en kan glede seg over. Dette har bibliotekar Magda Hansen (48) fra Nesberg tatt konsekvensen av, og på denne plassen i Bok og bibliotek vil hun i tiden fremover komme med tips til deg som synes alt er grått og trist.