Leder: Sjefen har alltid rett

Publisert Sist oppdatert

”Som sjef er jeg nødt til å ta avgjørelser”, sa nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein i sitt tiltredelsesintervju med Bok og bibliotek i høst. Til dette kan vi alle nikke bekreftende; ja selvfølgelig, sier vi. En sjef må ta avgjørelser. Men problemet med et sånt utsagn er nettopp selvfølgen, selvbekreftelsen, selvoppfyllelsen. Setningen er ferdigkodet og pottetett. §1: Sjefen har alltid rett. § 2: Skulle det herske tvil om dette, henvises til § 1. og svever for seg selv i et lufttomt rom. Ordene ”sjef” og ”avgjørelser” peker gjensidig og uopphørlig på hverandre, med ”nødt til” som et formidlende mellomledd. Spørsmål som ”hvorfor”, ”hvordan”, ”hva” og ”hvem” er allerede stilt og besvart. Det blir nesten uhøflig å stille dem.

Den umiddelbare grunnen til denne innledningen er at Morgenbladet nylig har brakt misnøyen blant de ansatte ved Nasjonalbiblioteket fram i lyset. Når det kommer en ny leder med en klar agenda er det alltid noen som vil reagere. Som regel er det verre med utydelige sjefer med beslutningsvegring.

Men enda verre enn det er det at INGEN ansatte ved Nasjonalbiblioteket tør stå fram med kritikken sin i Morgenbladet. Ikke i Bok og bibliotek heller. Årsaken er det enkle ordet: Frykt.

Omorganisering er ledelseskulturens mantra for tiden, ikke minst i en offentlig sektor som er på desperat søken etter ny identitet i den globaliserte og EU-tilpassete virkeligheten. Arbeidsmarkedet er tøft. Det kreves mobil omstillingsvennlig arbeidskraft. Helkontinuerlig omorganisering sikrer at de ansatte aldri lener seg tilbake i tilfredshet. Det gjelder å ta vekk tryggheten og forutsigbarheten, på den måten skal man sørge for at de ansatte alltid er på tå hev og alltid er lojale i sin redsel for å miste jobben.

"Som sjef er jeg nødt til å ta avgjørelser", og det har Vigdis Moe Skarstein vært flink til. At hennes lederskap ved biblioteket og Universitetet i Trondheim brakte henne inn på Adresseavisens eksklusive liste over maktpersoner i Trondheim gjør ikke henne til en suspekt maktmisbruker. Men like viktig som å ta avgjørelser er det å la være. Å la prosessen gå sin egen gang. Å vite når hvor hvorfor og hvordan avgjørelser skal eller ikke skal tas.
Enkelte lederes behov for å markere seg gjennom å ta ustanselige avgjørelser viser seg ofte å virke mot sin uttalte hensikt: Å få ”alle til å trekke i lag”, ”Å effektivisere organisasjonen” osv.

Kanskje Skarstein er en glimrende leder. Kanskje alt det hun gjør til slutt viser seg å virke til alles beste. Dette vet vi ikke. Kanskje misnøyen blant de ansatte er en naturlig og nødvendig reaksjon på at noen endelig tar et såkalt ”grep”. Dette vet vi heller ikke. Kanskje har Nasjonalbiblioteket alt for lenge vært en skute uten kaptein. Vi som står på sidelinja kan bare gjette. Men det er sjelden et godt tegn at de ansatte ikke tør å si noe. De tradisjonelle lojalitetskravene i offentlig sektor er et utdatert og misforstått regime med røtter i en autoritær, antidemokratisk tankegang fra den kalde krigens tid som krevde at alle gikk i takt og ikke hadde egne meninger. En institusjon som ikke involverer de ansatte i sine utviklings og organisasjonsprosesser vil før eller siden undergrave seg selv.

Chris Erichsen

 

Powered by Labrador CMS