Siste Newth: Brobyggerbøker

av Eirik Newth, forfatter

Vi bokfolk snakker oss ofte varme om leseglede, men har lett for å glemme andre og vel så viktige litterære gleder. Det mest slående eksempelet i så måte er mestringsglede. Den gode følelsen man får av å overgå seg selv mentalt eller fysisk burde være like viktig for bokfolket som den er for pedagogene. At jeg likevel ikke har hørt ordet nevnt i samme åndedrag som «lesestimulering» overrasker ikke. Dagens strategier for lesestimulering legger sjelden opp til det som virkelig gir mestringsglede: å ta lesingen videre til et høyere nivå.

Før jeg rekker blir stemplet som elitistisk bør jeg skyte inn at «høyere nivå» ikke er en subjektiv verdivurdering. Begrepet innebærer ganske enkelt at leseren ikke bare opplever større mestringsglede, men også får større utbytte av lesingen ved å gå løs på bøker som er mer krevende i form og innhold enn de han leser for øyeblikket.

Lesetrening fremheves som den viktigste bivirkningen av lesing. I og for seg er det både innlysende og rimelig, all den tid vi lever i en tekstbasert kultur. Men tekst er ikke et ensartet begrep. Påskekrimmen leses på en annen måte enn veiledningen til selvangivelsen, og det er (som jeg har vært inne på i årets første «Bok og bibliotek») liten grunn til å tro at omfattende lesing av den ene gir god nok trening i å forstå den andre. Skal unge lesere forberedes på de kompliserte tekstene som betyr så mye i voksenlivet, må de også bli vant til å lese det som ikke virker fullt så morsomt ved første øyekast.

For meg er lesingens viktigste bivirkning stimuleringen av intellektet. Lesing er i seg selv en abstrakt prosess (hvordan symboler på papir forvandles til mening i hjernen er og blir et av livets store mysterier), og boka som medium er uovertruffent til å formidle lange og kompliserte tanker. Tilsammen kan dette gjøre lesekroken til et mentalt helsestudio. Men hjernen er et dynamisk organ, og det som var utfordrende og stimulerende igår er rutine i dag. Skal lesing fortsatt virke stimulerende, må hjernen få nye utfordringer i form av mer krevende tekster.

Definisjonen av krevende bøker avhenger av leserens erfaring og personlige smak. Felles for alle unge lesere er at terskelen ikke må bli for høy, og det er her brobyggerbøkene kommer inn. Jeg bruker dette uttrykket om bøker som ikke er så vanskelige at leseren gir opp, men som samtidig byr på nok motstand til at leseren belønnes med mestringsglede. Når ungdom blir lesere av voksenbøker, eller når lesere av en type litteratur skifter til en annen, står det gjerne brobyggerbøker bak.

Jeg vokste opp på 70-tallet, og derfor ble bøker som Tove Janssons «Farlig midtsommer» og Tormod Haugens «Zeppelin» mine brobyggere. Det filosofiske og underfundige filosoferingen i førstnevnte falt jeg pladask for, mens jeg opprinnelig hadde lite til overs for den underlige og uhyggelige undertonen i «Zeppelin». Men fordi det var en bok jeg måtte strekke meg etter, ga den grundig lesetrening og mestringsglede attpå. Uten Tormod Haugen hadde jeg aldri vært istand til å nedkjempe «Forbrytelse og straff» (et passende ord for denne boka) tidlig i tenårene.

Hver tid, sine bøker. Om brobyggerbøkene for 00-tallets unge lesere er skrevet av Tore Renberg eller Synne Sun Løes er underordnet. Det viktige er at leserne får hjelp til å finne bøkene som lar dem gå videre. Vi kan si om lesing som Gandhi sa om freden: det er veien som er målet.