Allmenningens tragedie

Av Eirik Newth

Den som har vært på kino i det siste, kan ikke ha unngått å se en støyende reklame som sidestiller piratkopiering med simpelt tyveri. I lovens forstand har filmselskapene rett. I de fleste andre forstander er de like mye på bærtur som mediabransjen i sin alminnelighet.

At det virker ulogisk, for ikke å si frekt, å dundre løs mot et publikum som pent og lovlydig har betalt for å se film er så sin sak – angrep på egne kunder er nå en gang en metode man har lært av platebransjen. Mer interessant er spørsmålet om det faktisk er slik at ulovlig salg og videreformidling av åndsverk er ekvivalent med annen vinningskriminalitet.

At synet er utbredt i kulturlivets toppsjikt, viser innlegget som leder i Norsk Skuespillerforbund, Agnete G. Haaland, hadde i Aftenposten den 13. april i år. For å begrunne sin støtte til den nye åndsverksloven skriver Haaland at det for kunstnere å godta ulovlig nedlasting av filer, er som om en møbelhandler måtte finne seg i innbrudd i butikken sin. Problemet med metaforer av dette slaget er ikke bare at de har en tendens til å avspore debatten (talløse er de timer som er spilt på nettkrangler om mp3-spillere kan sammenlignes med colaflasker o.l.), men også at de tilslører forskjeller på materiell og ikke-materiell eiendom.

I den amerikanske debatten siteres tidvis en artikkel av økologen Garrett Hardin, "The Tragedy of the Commons" (Science 1968, lett å finne med Google). Artikkelen regnes som en klassiker innen en rekke fagfelter, fordi Hardin viser hvordan fri tilgang til en ressurs uunngåelig fører til overforbruk og utarming av ressursen. Årsakene til denne "allmenningens tragedie" er mange – fra befolkningsvekst til egoisme – men resultatet det samme, så sant man ikke regulerer tilgangen ved f.eks. å lovfeste eiendomsrett.

Lawrence Lessig, jusprofessor ved Stanford-universitetet, har vist at det ofte ligger en hardinsk tankegang til grunn i diskusjonen om kopiering av åndsverk. Haalands valg av eksempel er typisk: for en møbelbutikk ville det selvsagt være en katastrofe om alle fikk forsyne seg fritt av sortimentet. Sofaer og spisestuebord er en begrenset ressurs, og når alt er stjålet er butikken tom – til forkleinelse for alle unntatt dem som rakk å skaffe seg gratis møbler.

Lessigs poeng er at kultur er en ressurs det det finnes et enormt overskudd av i utgangspunktet (det er altfor mange kunstnere der ute), og som det er svært lett å reprodusere etter behov (en melodi kan reproduseres ved at du plystrer den innenfor hørevidde av andre). Kultur kan i praksis ikke overforbrukes, og derfor myldrer kulturlivet av tilsynelatende paradoksale unntak fra allmenningens tragedie: når barn land og strand rundt låner "Svein og rotta"-bøker av hverandre, er det en sikker indikator på at forfatter og forlag tjener gode penger.

For bibliotekene er debatten i høyeste grad relevant. Om det hardinske resonnementet var gyldig, burde fri tilgang på bøker og andre kulturprodukter i bibliotekene føre til et overforbruk som i beste fall svekket kulturproduksjonen, og i verste fall knekket den helt. Isteden ser vi at bibliotekene øker interessen for (og dermed salget av) produktene de låner ut.

Dermed er det ikke sagt at vi bør godta alle former for fildeling og kopiering, bare at det bør finnes et raust slingringsmonn. Utlåns-, delings- og kopieringskulturen er ikke parasitter på kjøpekulturen, men snarere en forutsetning for den: det fantes biblioteker i fire tusen år før noen kom på ideen om å starte forlag.