Arena Vestfossen: Fra pynt til næring

-Det finnes ikke grenser for folks behov for kunst og kultur, mener Jon Mihle

Jon Mihle, scenekunstner som sammen med Morten Viskum og Øvre Eiker kommune står ansvarlig for utvikling av en av kommunens nyeste satsninger, Senter for samtidskunst, er av dem som har valgt å bosette seg i Vestfossen på grunn av kommunens uttalte visjoner. Han mener det ikke finnes grenser for folks behov for kunst og kultur.

– Mange målinger er gjort på hva det er som får folk til å flytte til steder, og svarene er entydige; gode skoler og kultur. Derfor er kultur etterhvert blitt et ord med positiv klang, og det er bra, for etter min oppfatning finnes det intet metningspunkt. Det hadde vært mye verre hvis alle på død og liv skulle produsere porselen. Men – man kan heller ikke puste liv i noe som i realiteten ikke eksisterer. Det må være et reelt behov til stede, og så må kommunen være med på å gi gode vekstvilkår for de aktørene som skal holde dette oppe. Ønsker man for eksempel å skape et kreativt senter, må man bygge det på stabile kreative krefter …
– Hva skal til for å holde på de kreative kreftene?
– God plass – billig. Så enkelt er det. Og det kan Øvre Eiker tilby i form av to nedlagte fabrikker. Når de da i tillegg viser en sjelden profesjonalitet i forhold til hva kunst og kultur er, slipper man som kunstner hele tiden å skulle forklare og legitimere nytten omgivelsene vil ha av at man får realisere sine ideer og boltre seg på stor plass til en billig penge. Når rådmann og kommune også velger å bruke våre ideer og prosjekter som ledd i sin helhetlige kommunale strategi er vi endelig kommet dit hen at kunst og kultur ikke lenger bare er pynt, men en viktig del av næringsgrunnlaget for et samfunn. Kommunen gir altså ikke penger, men velvilje, og får den tilbake som innhold – og på sikt vil dette være med på å gi arbeidsplasser.

Demokratisering av kunst og kultur
I tillegg til Senter for Samtidskunst, står Mihle ansvarlig for drift og utvikling av Scenerommet som fysisk befinner seg i senteret, og som samtidig er en av de fire hovedaktørene i det Høykom-støttede prosjektet ” interaktiv kulturformidling via bredbånd”. Siden han har en misjonær i magen driver han også nybrottsarbeid på feltet ”formidling av samtidskunst til barn og unge”. Prosjektet som blant annet er støttet av ABM prøver ut en formidlingsmodell der målet er å gi kommunens ungdom en grundig innføring i både billedkunst og scenekunst gjennom utstillinger, performance og workshops.
– Vi snakker om en tidsramme på to år, og det handler om å fjerne den høye terskelen man vanligvis forbinder med samtidskunst, åpne opp, få i gang modningsprossesser. Samtidig ønsker vi å etablere oss som en varig formidlingsaktør, og det ser det ut til at vi skal få til, for interessen for prosjektet er allerede så stor at opplegget nå også leveres som betalt tjeneste til andre kommuner.

Bredbåndprosjektet har to agendaer: Å knytte sammen alle kommunale institusjoner og slik skape et godt informasjonsnettverk som er tilgjengelig for alle som bor i kommunen, og å synliggjøre Vestfossen for omverdenen – som arne for kunst og kultur. Det er denne biten som støttes av Norges forskningsråd i form av utviklingsmidler.
– Det er interaktiviteten, kommunikasjonen utover de fysiske begrensningene som skaper utfordringene, og i den sammenheng har det vært viktig å definere noen fysiske rom som skal fungere som kilder til å spre kunnskap, opplevelse og læring ut i nettverket. Siden Vestfossen er utpekt til kulturhovedstad i kommunens visjon, har valget falt på fire virksomheter som alle befinner seg her.
– Er dette så nytt da?
– Ja, faktisk er det det. Det finnes digital kunst på nettet, men det å bruke den som del av et større formidlingsopplegg der man fokuserer på interaktivitet, – det er nybrottsarbeid. Og kanskje også et steg på vei mot en demokratisering av kunsten.
– Hvordan ser Vestfossen ut om ti år?
– Hvis vi greier å holde trykket oppe, trekke til oss flere kreative mennesker og skape liv og vekst slik vi har planlagt, vil den gjennomsnittlige vestfossing bli mer og mer knyttet til det som skjer her – og dermed til sitt hjemsted. De vil også selv komme til å bidra, noe som vil gjøre stedet enda mer vitalt og spennende å komme til. Og derfra kan det jo bare gå en vei. Men det må hard jobbing til. Vi har ikke et eneste laubær å hvile på.