Arena Vestfossen: Ut av dvalen

Du ska’ itte røre Vestfossen, Vestfossen er et lite sted
Der humla har fått suse, i årevis i fred
Og i Vestfossen er humlesusen alt som skal skje.

Slik lyder første vers av vestfossing Roar Jelstads dikt, Du ska’ itte røre Vestfossen, fritt etter Skjæråsen, og fremført på et folkemøte i 1996 – i Vestfossen. Tema var stedsutvikling. For etter treogtyve år i dvale mente Øvre Eiker kommune det var på tide å gå grundig til verks for å vekke til live dette vesle stedet ørkesløsheten hadde forvandlet til et langt støvete gjesp, og hvor det eneste som ruvet i landskapet var den tomme fabrikken og minnet om de femhundre arbeidsplassene som var gått fløyten.

Så – hva er det som i disse tider kan makte å vekke slike dødsdømte steder til live, om ikke det siste tiårets rungende mantra; kunst og kultur! Fra nord til sør ropes det om kunst og kultur. Kunstvei her, kulturby der, kunstnerdal til høyre, kulturmønstring til venstre. Til man får lyst til å brekke seg. For hvor mye kunst og kultur kan et grisgrendt land som Norge tåle? Og er det mulig å skape grobunn for for et frodig kunst- og kulturliv der ingen av delene egentlig finnes? Og på hvilket grunnlag kunne Øvre Eiker kommune gi Vestfossen tilnavnet Kulturhovedstaden i sitt stedsutviklende visjonsskrift? Var ikke det litt vel ambisiøst?

Jostein Barstad, rådmann i Øvre Eiker kommune siden 1996, og kulturarbeider i samme kommune siden tidenes morgen, syntes ikke det. Ikke da, og ikke nå.
– Da vi i 1996 nedfelte en visjon for hele kommunen, var det helt naturlig at Vestfossen skulle ha en rolle som kultursted. Vi snakker om et tettsted med urbane trekk, som på grunn av sin industri og sin beliggenhet ved en elv blant annet har tradisjoner for fri flyt av tanker. Dessuten ligger jo fabrikklokalene her, og Fossesholm herregård som er godt kjent fra før.

Fra nasjonal …
I visjonen står det skrevet at Vestfossen skal være et sted med lokal, regional og nasjonal kulturbetydning.
– Helt siden 1990 har vi vært opptatt av stedsutvikling som fenomen, og vi har gått grundig til verks med å utvikle vår egen strategi for hele kommunen, basert på tanker fra blant annet Norges fremste stedsteoretiker, arkitekt Chr. Norberg Schultz. Han legger en dimensjon til stedsbegrepet som går langt utover den instrumentelle, ved å fokusere på hvordan verdistrukturer gjenspeiles i de fysiske strukturene og omvendt. Se på Drammen med alle sine fartsårer; de er jo uttrykk for valg som er tatt. Verdivalg slik jeg ser det. Ta en landsby i Italia som motsats… eller tenk på amerikanske forsteder med milevis av områder som er helt like, hvor du aldri kommer hverken inn eller ut. Slike steder opphører å eksistere. Så vi har stjålet uhemmet av Schultz’ teorier, og mikset dem med blant annet amerikanske tanker om hva det er som gjør at visse bedrifter lykkes fremfor andre. Kriterier vi har adoptert og transformert inn i vår egen strategi er ”big hairy audacious goals”, samt felles ståsted, felles verdigrunnlag og entusiasme for å nå målet. Begrepene identitet, estetikk, bærekraft og tilhørighet er også viktige bærebjelker i arbeidet med å bygge en teoretisk inngang til stedsutvikling, og for kunst- og kultursatsingen har vi i tillegg innlemmet begrepene innvoasjon, toleranse og erkjennelse.
– Oj, store tanker og flotte ord fra en liten kommune?
– Absolutt. Men slik vi ser det handler det om å bruke kunnskapen fra den andre siden, altså kunstnernes side, og innlemme den i samfunnsstrategien. Det genuine med kunsten er at den beveger seg flytende over i nye former for erkjennelse. Derfor finner man alltid inspirasjon til nytenkning innen kulturens og kunstens domener – det er hva som skjer der som på sikt får folk til å tenke annerledes. Det handler om en innebygget toleranse i forhold til omgivelser, samfunn og utvikling, og det er nær sammenheng mellom denne toleransen og innovasjon. Kunst forteller alltid noe annet om virkeligheten enn de tradisjonelle formidlingsveiene gjør.
Så på denne måten ønsker vi å bruke de kreative kreftene i nærmiljøet som spydspisser i egen stedsutvikling, og slik utvider vi kunst- og kulturperspektivet til å bli noe mer enn noe man henger på veggen for å få resten til å fremstå som attraktivt.
Der er vi forrensten inne på diskusjonen om norsk kunst- og kulturpolitikk generelt. Norge, verdens rikeste nasjon, har etter min oppfatning i liten grad tatt et slikt perspektiv innover seg, i motsetning til hva andre og langt mindre bemidlede nasjoner har gjort.
– Så dette var altså det fundamentet Morten Viskum ble kjent med da han kom til dere og fortalte at han hadde kjøpt en nedslitt fabrikk på Vestfossen med tanker om å skape ny arena for samtidskunst?
– Ja, det passet ham, og det passet oss. For det vi manglet var det grunnleggende konkrete grepet. Derfor gav det et enormt politisk trøkk når Morten dukket opp, fordi vi da fikk et utrykk å forholde oss til.

… til internasjonal
Med Kunstlaboratoriets tilblivelse begynte kommunen å ane konturene av hvor det bar med Vestfossen.
– Da gira vi opp ambisjonene. I europeisk sammenheng er det gjort noen epokegjørende grep som har hatt stor symbolverdi for utviklingen av Vestfossen som kulturhovedstad, blant annet Holstebros kjøp av Giacometti i 1963-64. Kommunen var på nedtur – fraflytting og forfall. Blakke og nedtrykte tok daværende ordfører og kommunaldirektør de 270 000 siste kronene fra kassa, dro ned til Giacometti og kjøpte ”kvinne på kjerre”. En visjonær markering av at nå skjer det noe nytt. Men dette var rett før valget, så de kunne ikke vise den fram. De gjemte den, men den ble oppdaget og de måtte inn på teppet. Det endte i en stor diskusjon som igjen markerte vendepunktet i Holsebros historie. I dag er Holstebro det stedet alle valfarter til for å lære noe om kulturstrategi. I vår tid har vi jo Bilbao som bilde på det samme. Så her er vi nå; et tettsted i Øvre Eiker med en markant industrihistorie. Så hvorfor ikke tenke Vestfossen som tettstedsvarianten av Holstebro og Bilbao?

Full mobilisering
Refleksjonen rundt et europeisk kulturtettsted fordrer at også alle kommunale institusjoner bygges ut rundt det kulturelle aspektet ved livet.
– Strategien skal etterhvert gjennomsyre stedet med kunst og kultur, og i den sammenheng er det ekstremt viktig å brøsje opp egne aktiviteter, som skole, barnehager osv, slik at også de blir en del av kulturkonseptet. Derfor flytter vi kulturskolen vår hit, og det er også meningen at den lokale skolen etter hvert skal lene seg på visjonen for Vestfossen når den utvikler sitt skolekonsept. Faktisk er det slik at alle tjenester kommunen yter skal bidra til visjonen, og så får stortinget mene hva de vil, for dette vet vi best.
– En slik storsatsning på kunst og kultur vil vel også trekke til seg folk utenifra?
– Vi håper at Vestfossen kan bli en magnet, at vi igjennom det vi oppnår ved å satse stort vil trekke nye menneskelige ressurser hit. Vi håper også på en ringvirkning innen andre typer virksomheter som primært ikke er kultur eller kunstrelaterte, men som likevel vil ha utbytte av å befinne seg i nærheten av denne typen miljø. Det vi har sagt er at vi i løpet av en ti-årsperiode skal erstatte i alle fall 150 av de 500 industriarbeidsplassene som gikk tapt på sytti-tallet med kultur- og kunstrealterte arbeidsplasser.

Fysisk og virtuelt
– Kan du nevne noen konkrete tiltak som skal, eller er i ferd med å iverksettes for å nå dette målet?
– Utviklingen av Senter for Samtidskunst. Den 8. mai i år åpner 4000 m2 vegg i vegg med Kunstlaboratoriet og det nyåpnede Galleri Star. Plassen fylles med diverse samtidsrealterte kunstuttrykk – i vid forstand – til en pris på 100 kr pr m2 for aktørene.
Det dreier seg om utadrettede virksomheter, slik at senteret også blir et sted det går an å besøke. Formidling og deling er nøkkelord for alt vi foretar oss, fordi det fører til identifisering, også for de som bor her uten selv å være kreative.
– Dere har også et bredbåndprosjekt på gang?
– Ja, i reint kulturellt perspektiv vil vi bruke nettet til å kommunisere kultur og kunst interaktivt, ikke minst i forhold til skole, for det er i den oppvoksende slekt fremtiden vår ligger. Men bredbåndsatsingen bygges ikke bare rundt kultur, det handler også om demokratisering av adgang til informasjon. Vi har introdusert begrepet demokratisk kapital, som for oss står for den verdien folkedugnaden representerer i samspill med oss, og i Vestfossen har folk allerede begynt å bruke denne muligheten. Det er blant annet etablert en stiftelse ved navn Kulturhovedstaden Vestfossen som består av ildsjeler som har påtatt seg å jobbe med kulturifisering, både lokalt og i forhold til omverdenen – via nettet. Går du inn på for eksempel Google og skriver ”kulturhovedstaden” kommer du til Vestfossen. Så dette er noe folk er i ferd med å ta til seg som sitt eget. Og det er klart – når du får det ene avisoppslaget etter det andre, så skaper det stolthet og stedstilhørighet etter år med nedtur. Og det er her nøkkelen til å lykkes ligger.

Fire fyrtårn
fungerer som knutepunkter for den kulturelle bredbåndsatsningen, alle fysisk plassert i Vestfossen. Kunstlaboratoriet står ansvarlig for formidling av billedkunst, Scenerommet for scenekunst, Fossesholm har ansvaret for det historiske perspektivet og Senter for leselyst tar seg av litteraturen.
– Så biblioteket har kanskje også en finger med i spillet her?
– Mer enn en finger. Noe vi allerede har er et prosjekt som heter ”Bokbamsen”. Det dreier seg om en introduksjon til lesning der vi etter en treårig prøveperiode nå har opprettet en 100% stilling – med tittel bokbamse. Bokbamsen introduserer alle nyfødte i Øvre Eiker for litteraturens verden, og så følger hun dem frem til skolealder.
– På hvilken måte?
Som en egen institusjon i biblioteket, med personlige møter, bokpakker osv. For noen år siden klippet biblioteket en kronikk til meg fra Dagbladet som omhandlet et slikt prosjekt i Markaryd, Sverige. Kommunen hadde lavt utdanningsnivå og tester viste at ungene skåret lavt på leseforståelse. Men etter noen år med dette prosjektet var de nesten på topp i Sverige. Vi her i rådhuset tente på ideen, og nå lokaliserer vi også denne aktiviteten til vårt nye Senter for leselyst i Vestfossen.
– Det blir mye på en gang dette her. Makter dere å favne det hele?
Det er klart det blir oppturer og nedturer, og vi vet at vi ikke kan få til alt vi prøver på, men hvis vi lykkes med noen av fremstøtene, for eksempel det kommende Senter for Samtidskunst og Morten Viskums nye Galleri Star, så har vi et solid fundament og da kommer det garantert til å akselerere. Dessuten er det utrolig viktig og spennende å få lov til å ha de store hårete måla. Vi har 800 kommunale årsverk til rådighet for å realisere dem, åtte hundre regiassistenter, pluss et solid forankret rammeverk som gir rom for vidløftighet, så da skulle det jo være en mulighet. Og visjoner er jo noe man har i en tredve førti år før det virkelig blir noen effekt av dem. Nå er det branding vi driver med, og har man tatt mål av seg til å bli tettstedsvarianten av Bilbao må man tenke stort.