ET KULTURFIENDTLIG KNEFALL FOR UNDERHOLDNINGSINDUSTRIEN
Kultur-og Kirkedepartementets nye lovforslag om endringer i Åndsverkloven for å tilpasse Infosoc-direktivet (EUCD) inn i norsk lov[1] inneholder dessverre, men ikke uventet, flere dårlige nyheter. I denne artikkelen utdyper Thomas Gramstad sitt utspill mot den såkalte mp3-loven på nyhetsplass i forrige utgave av Bok og bibliotek.
Av Thomas Gramstad, leder for Elektronisk Forpost Norge
Det gjelder først og fremst foreslåtte lovbestemmelser forbundet med innføring av rettslig vern for "effektive tekniske beskyttelsessystemer" eller DRM-kontrollteknologi. Dette har en rekke skadelige konsekvenser for brukernes og allmenhetens interesser og rettigheter, som f.eks. at retten til privat kopiering i praksis oppheves. Dette omfatter retten til å konvertere (kopiere til andre formater og lagringsmedier), og i tabloidpressen omtales lovforslaget regelmessig som "mp3-loven"[2] idet departementet anser at mp3-spillere (og harddisker, mobiltelefoner m.m.) ikke ansees som "relevant avspiller" for en CD-plate med musikk man har kjøpt. Lovforslaget innebærer dermed en kriminalisering av et stort antall norske borgere, "mp3-generasjonen", som rutinemessig overfører musikken de kjøper til sine mp3-spillere. Dette utløste en proteststorm[3] med
telefon- og underskriftskampanjer og opprop om å boikotte musikkkjøp for en måned. Elektronisk Forpost Norge (EFN) arrangerte fredag 4. mars 2005 en fellesaksjon med de politiske ungdomspartiene der en mp3-spiller ble donert og overrakt til lovgiverne på Stortinget.
I EFNs pressemelding om saken heter det:
”Med denne gaveoverrekkelsen ønsker EFN og ungdomspartiene å fremme erfaring med og forståelse for ny teknologi hos Norges lovgivere.
Problemet med den såkalte "mp3-loven" er ikke mp3-spillere spesielt, men det faktum at loven gjør det ulovlig for forbrukerne å kopiere fra et format eller lagringsmedium til et annet ut fra egne behov og valg…
…Retten til å kopiere til privat bruk er hjemlet i dagens åndsverklov. I det nye lovforslaget blir det derimot opp til utgiver å bestemme om du skal ha en slik rett eller ikke. Alt utgiver behøver å gjøre er å legge inn en teknisk sperre som får lovbeskyttelse, og dermed er dine rettigheter borte. Lovforslaget innebærer derfor et omfattende rettighetstyveri fra landets borgere. Som Nærings- og handelsdepartementet og flere andre har påpekt, innebærer KKDs lovforslag dermed "privat lovgivning" – altså at lovens innhold avgjøres av private aktører (de store aktørene i musikk- og filmbransjen)…
…Vi anbefaler på det sterkeste at det gjøres lovlig å omgå DRM som hindrer kopiering – og dermed bevaring – av digitalt innhold eller konvertering til andre formater, f.eks. fra CD-plate til mp3, harddisk og mobiltelefon, eller fra Windows til Mac og Linux. Med andre ord, det må være lov å omgå DRM til privatkopiering, slik at dagens legale rett til privatkopiering videreføres i den nye loven.
Lovforslaget bør derfor endres til å si helt klart at det er lov å omgå DRM for all lovlig bruk av eksemplaret, slik at DRM ikke kan brukes til å hindre lovlig bruk, og slik at privat lovgivning unngås. Dette er en helt grunnleggende borgerrettighet i et informasjonssamfunn.
Med denne overrekkelsen av mp3-spiller til lovgiver ønsker EFN å gi landets lovgivere personlig erfaring med det enkle faktum at i informasjonssamfunnet er enhver avspiller en relevant avspiller, fordi dataspråkets enere og nuller utgjør en "digital esperanto"
eller et universalspråk som knytter alle medier og genre sammen.
Lovgiverne må unngå å stille opp museumslover i veien for det store sosiale fremskrittet som ligger i dette.”
Unge Venstre, Unge Høyre, Sosialistisk Ungdom, Senterungdommen, Rød Ungdom, Grønn Ungdom og Arbeidernes Ungdomsfylking deltok sammen med EFN i aksjonen. Fra Stortingets kulturkomite møtte Eli Sollied Øveraas (Sp), Ulf Erik Knudsen (FrP), May Hansen (SV), Olemic Thommessen (H), Trond Giske (A), og Magnar Bergo (SV).
IPod minien som Kulturkomiteen fikk kan romme 4 Gigabyte, dette tilsvarer ca. 1000 låter. Sammen med iPod-en fikk de også en liste
med mange nettadresser der komiteen kan laste ned musikk. Dette er musikk som rettighetshaverne har latt legge ut på nettet og som de på denne måten ønsker at folk skal bruke, laste ned, kopiere og dele med hverandre. Musikken kommer med frie lisenser som lar folk få oppleve at de eier musikken på samme måte som ved kjøp av plater eller andre eksemplarer, og dermed kan bruke musikken som de vil i den private sfæren, og i en del tilfeller også får utvidede rettigheter til offentlig bruk, distribusjon og kreativ gjenbruk.
RETTEN TIL PRIVAT BRUK AVSKAFFES
Den norske opphavsrettstradisjonen, formulert av bl.a. juristen Ragnar Knoph, har vært og er enn så lenge basert på tanken om at både opphavsretten og bruksretten hvilte på LIKE SOLIDE grunnlag, i gjensidig balanse med hverandre: "Professor Ragnar Knoph, nestor i norsk åndsrett, var allerede i 1936 inne på at Åndsverkloven bærer i seg et mønster for allmenn bruksrett gjennom flere regler om grenser for opphavsrådighet i ulike bestemmelser i loven"[4].
I sin lærebok om opphavsrett[5] påpeker Knoph at opphavsrettsinnehavers enerett kun omfatter offentlig bruk og fremføring av verket, ikke privat bruk, og at privat bruk av verket "ikke skader opphavsmannen synderlig, idet den gjerne mangler det moment av ervervshensikt og konkurranse som han har rimelig krav på å være beskyttet mot" (s. 87). Dette prinsippet uttrykkes eksplisitt i paragraf 2 i Åndsverkloven, som sier at "Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten" og at "Verket gjøres tilgjengelig for almenheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område."
DRM-kontrollteknologi krenker imidlertid denne rettigheten, ved at den i prinsippet gjør det mulig å fravriste brukeren kontrollen over privat bruk av eksemplaret eller verket, og legge denne kontrollen i produsentens eller utgiverens hender. I praksis vil ikke DRM alene kunne gjennomtvinge dette, idet brukeren på egen hånd eller med hjelp fra en teknisk kyndig vil kunne omgå dette.
Men med lovbeskyttelse av DRM, vil brukeren da begå en ulovlig handling, selv om omgåelsen gjøres for at brukeren skal kunne gjennomføre lovlig privat bruk av verket. Lovbeskyttelse av DRM innebærer dermed et inngrep i brukerens rett til å råde over privat fremføring og bruk av verket. Dette er et rettighetsrøveri som strider imot den alminnelige rettsfølelse og som derfor ikke vil bli godtatt, og som vil være umulig å håndheve (uten å gjennomføre rene politistatsmetoder med grove inngrep i den private sfære).
Den riktige og eneste mulige løsning på dette problemet er at Åndsverkloven eksplisitt slår fast at et teknisk beskyttelsessystem som hindrer eksemplarfremstilling, men som samtidig også hindrer privat fremføring, lovlig skal kunne omgås.
Og dette sto også i KKDs opprinnelige lovforslag. Et slikt beskyttelsessystem skulle altså ikke beskyttes av loven, i overensstemmelse med at privat fremføring ikke er en "opphavsrettslig relevant handling" (jfr. åvl. § 2, se ovenfor).
Etter høringsrunden har KKD imidlertid ombestemt seg på dette punktet, se ot.prp. 46, s. 117. KKD foreslår nå at et teknisk beskyttelsessystem som hindrer eksemplarfremstilling og/eller offentlig fremføring, men som samtidig også hindrer privat fremføring (feks avspilling av CD i bil), skal være beskyttet av loven, og således ikke lovlig kunne omgås. Her må Stortinget rydde opp, og bevare brukernes og allmennhetens rettigheter og interesser.
Det som skjer nå med avskaffelse av eksemplar- og brukerrettighetene og etableringen av en i prinsippet uinskrenket opphavsrett med ensidige rettigheter til rettighetshaverne med noen få begrensninger representerer derfor et stort og radikalt brudd med norsk opphavsrettstradisjon. Dette bruddet utgjør et politisk jordskjelv og er et uttrykk for bestemte politiske og økonomiske interesser. Men tilhengerne av denne store endringen fremstiller den som upolitisk, og som om den skulle dreie seg om kun små justeringer som best forvaltes av fageksperter på deres egen side, dvs. jurister og til nød politikere. Som tyver i natten stjeler de grunnleggende rettigheter fra Norges borgere, rettigheter som verner borgernes kultur, eiendom og privatliv. De radikale endringene i opphavsrettslovgivningen fremstilles som noe som folk flest ikke behøver og ikke skal mene noe om, selv om de griper sterkt inn i folks hverdag og privatliv.
HVA KAN GJØRES?
Det bør være eksplisitt lov å omgå DRM/sperrer for all lovlig bruk av eksemplaret, slik at DRM ikke kan brukes til å fjerne rettigheter eller hindre lovlig bruk. Dette er hovedpoenget. Om dette blir gjennomført, vil de aller fleste problemene med lovforslaget med ett enkelt slag være løst. EU-direktivet gir pålegg om at DRM må være lovbeskyttet, men godtar noen unntaksbestemmelser. Vil dette kunne være en slik unntaksbestemmelse? DRM vil fremdeles kunne være lovbeskyttet, men kun når den hindrer bruk som vil være ulovlig bruk (kopiering og distribusjon utenfor den private sfære). Eller er denne unntaksbestemmelsen for "stor", slik at den strider mot EUs direktiv?
I så fall trenges en del subsidiære tiltak, for å redusere de mange skadevirkningene av å lovbeskytte DRM så mye som mulig.
Noen slike tiltak kan være:
1. Alle og enhver må kunne lage og tilby DRM-et avspillerutstyr, og gjerne som fri programvare – for å unngå diskriminering av norsk programvareindustri som Opera og Skolelinux.
2. Det må være lov å omgå DRM på verk som er i det fri, dvs. som ikke er vernet av opphavsrett (utløpt vernetid). (Her vil det forøvrig være viktig å lage og vedlikeholde et system for oversikt over når verk faller i det fri, en oppgave som f.eks. Norsk bibliotekforening og Nasjonalbiblioteket bør være pådrivere for.)
3. Krav om utløpstid på DRM/tekniske sperrer. Kan de programmeres til å slå seg av, åpne seg eller selvdestruere i det vernetiden utløper?
4. Kan loven kreve at det er den som skaper verket, og ikke utgiver, som bestemmer hvorvidt verket skal utstyres med DRM? Kan dette være en ikke-overførbar rettighet?
5. Forbudet mot "fremmedhjelp" må fjernes fra lovforslaget. Dette forbudet innebærer at teknisk ukyndige personer ikke får lov å spørre familiens eller nabolagets nerd om hjelp til å omgå DRM for å muliggjøre lovlig privat bruk av eksemplaret eller verket.
Dette er med andre ord et forbud som innfører eller opprettholder digitale skiller, stikk i strid med regjeringens uttalte målsetninger om å få alle med i informasjonssamfunnet. Og EU stiller ikke noe krav om forbud mot fremmedhjelp, så denne usosiale bestemmelsen kan fjernes fra lovforslaget uten å komme i konflikt med EUs direktiv.
Se også statssekretær Yngve Sletholms innlegg på side 11
BT: Fra EFNs og ungdomspartienes aksjon på Stortinget mot den nye ”mp3-loven”, Thomas Gramstad overrekker en Ipod mini til Kulturkomiteen ved Ulf Erik Knudsen (foto: EFN)
NOTER/KILDER
[1] Ot.prp. nr. 46
l
[2] http://www.dagbladet.no/dinside/2005/02/13/423270.html
[3] http://www.itavisen.no/showArticle.php?articleId=1305506
[4] Nils E. Øy: Til kamp mot sensur ved kildene!
[5] Ragnar Knoph: Åndsretten (Oslo: Nationaltrykkeriet, 1936.)
