Kan man stole på Store norske?

Stort sett, mener Asbjørn Langeland

Så ble det en ny utgave av Kunnskapsforlagets Store norske leksikon likevel. Takket være et bidrag på 10 millioner fra stiftelsen Fritt Ord, er det blitt mulig å utgi en ny papirutgave av leksikonet. Det vil mange sette pris på.
Leksikonet skal bestå av 15 bind pluss et nøkkelbind, og de to første bindene ble utgitt i februar. Når man blar i leksikonet, ser man fort at hovedkonseptet fra tidligere utgaver er beholdt. Man kjenner seg igjen, og for en som har benyttet tidligere utgaver av leksikonet i femti år, er det positivt. Det har imidlertid skjedd en betydelig utvikling fra tidligere utgaver. Verket har flere plansjer og kart i stort format (ark som er brettet slik at plansjene kan dekke opp til fire sider). Både kartene og plansjene har meget god kvalitet. God kvalitet er det også på billedstoffet – mange bilder og fine farger. Under mange oppslagsord dukker det opp artikler i rammer med et grå-grønnt underlag. Dette er artikler fra 1. utgaven av Aschehougs leksikon fra 1906-13. Under oppslagsordet bil finner man f.eks. den artikkelen som sto om automobil i 1906 som en illustrasjon til dagens artikkel. Denne type innslag gjør at det er interessant og spennende å bla i leksikonet, også når man ikke søker etter bestemt informasjon.

Forfatterens skjønn
Større artikler om faglige emner vil vel alltid bære preg av den som har skrevet dem. Vinklingen av stoffet og detaljeringsgraden må bli resultat av forfatterens skjønn. Så langt jeg kan vurdere det, har artikkelforfatterne i dette verket klart å gjøre stoffet forståelig og interessant for lesere som ikke er fagfolk uten å forenkle stoffet på en måte som går ut over den faglige standarden. Statistikk og andre typer faktaopplysninger er i stor grad trukket ut og presentert i oversiktlige rammer. Dette gjør det lett å finne fram til slik informasjon samtidig som teksten i artiklene blir mer leservennlig.
Leksikonet inneholder flere artikler enn tidligere, og man finner mange personer og andre oppslagsord som har blitt aktuelle de siste årene. Ikke minst gjelder det personer fra idrett, kunst og kultur. Mange artikler har litteraturhenvisninger, til dels omfattende. Men det finnes også artikler der man savner litteraturhenvisninger, f.eks. under artikkelen om apache (indianere). Bak i hvert bind er det liste over faste medarbeidere, og dessuten oversikt over signaturer for andre bidragsytere. Disse listene er imponerende. Førsteinntrykket av leksikonet er i det hele tatt meget godt, men jeg vil likevel komme med en negativ merknad. Man har valgt en svært liten skrifttype. Dessuten virker skriften litt grå, og særlig de lengre artiklene får et kompakt utseende som gjør det tungt å lese dem.

Mange funksjoner
Et leksikon som dette skal dekke mange funksjoner. Det kan brukes til målrettet informasjonssøking , og det kan tas fram i ledige stunder hvis en ønsker å styrke sitt generelle kunnskapsnivå. Leksikonet har noe å tilby alle. Først og fremst er det et oppslagsverk. – et bokverk man benytter for å få faktaopplysninger når et informasjonsbehov melder seg. Har man det i bokhylla, er det lett å ty til når diskusjoner oppstår ved middagsbordet eller foran TVen. I slike situasjoner er det viktig at detaljene er riktige. Man skal alltid kunne stole på et leksikon. Kan man stole på Store norske? Jeg tror at man stort sett kan det. Etter å ha lest flere artikler om emner jeg mener å kunne noe om, er inntrykket meget godt, men jeg fant et par feil. I en billedtekst til artikkelen om Akershus står det at 6 av fylkets kommuner ligger ved Oslofjorden. Det riktige tallet er 7. Dette er for de fleste en bagatell, men hvis man er i gang med en diskusjon, blir slike bagateller viktige. En annen unøyaktighet som jeg fant, skyldes manglende oppdatering. Under oppslagsordet Blaker står det bl.a. at Høgskolen i Akershus avd. for formgivning og produktdesign (—) holder til i husene på Blaker skanse. Høgskolen i Akershus flyttet fra Blaker sommeren 2003 da de fem forskjellige avdelingene til Høgskolen i Akershus ble samlet på Kjeller i Skedsmo. Vedtak om flyttingen var gjort flere år i forveien. Den samme unøyaktigheten finner man igjen i artikkelen om Akershus fylke der det i avsnittet om offentlige institusjoner står at Høgskolen i Akershus har fire avdelinger lagt til fire forskjellige steder i fylket. Når redaksjonen av dette bindet ble avsluttet sommeren 2004, burde man ha fanget opp en så vesentlig endring. Men ellers er det et generelt problem for alle oppslagsverk at verden stadig forandrer seg, og det vil derfor alltid finnes opplysninger som ikke er gyldige lenger.

Papir versus nett
Når man vurderer et leksikon i dag, kan man ikke unngå å komme inn på forholdet mellom utgaver trykt på papir og elektroniske utgaver. Et godt tilrettelagt elektronisk oppslagsverk har flere muligheter som en papirutgave aldri kan gi. En elektronisk versjon kan oppdateres kontinuerlig, og det kan legges inn en mengde søkemuligheter, og muligheter til å vandre rundt og fram og tilbake mellom forskjellige emner og oppslagsord med noen enkle klikk. På skoler og kontorer der man tidligere måtte gå til et bestemt rom (bibliotek) der leksikonet var plassert, kan man logge seg på elektroniske oppslagsverk fra hvert eneste klasserom og kontor der det finnes en PC (hvis man har lisens). Det er imidlertid en betingelse at utgiveren av oppslagsverket har tilrettelagt det fullt ut for elektronisk bruk, og det er ikke tilfelle for Store norske leksikon. Nettutgaven av dette leksikonet er mer å betrakte som et supplement enn som et alternativ til papirutgaven. Et spørsmål som det er nærliggende å stille, er om det var fornuftig å satse så mye på en bokversjon. Ville ikke en fullstendig nettversjon vært bedre? Den diskusjonen er ikke enkel. Selv om det hadde foreligget en komplett nettversjon, ville likevel et bokverk som Store norske leksikon ha sine plussider. Hvis det ikke er en bestemt opplysning man søker, men i stedet søker den opplevelsen det er å bla rundt i et leksikon og stoppe der en finner noe interessant og spennende, så har den tradisjonelle bokformen klare fordeler.
Det er også sikkert flere enn meg som synes det er hyggelig å ha bøker i huset, som gjerne tar fram denne typen bokverk og blar i dem når man har noen ledige minutter. Det som blir interessant å se nå, er om det er mange som fortsatt ønsker å investere i et stort leksikon. Det avgjørende i dag er ikke bare et spørsmål om hvilket behov for å søke informasjon man har, men like mye et spørsmål om hvordan man ønsker å dekke dette behovet.
Nå er leksikonet her. Det er blitt et fint bokverk. Det virker pålitelig, og det har stor bredde i stofftilfanget. Jeg er sikker på at mange vil få glede av det, og jeg ønsker forlaget lykke til med salget.

Asbjørn Langeland