Kjære redaktør del 23

Han gikk inn som menneske. Og kom ut som Mr. Happy. Stor, gul, trillrund og Happy. Far var aldri helt som andre fedre. Gikk sjelden hjemmefra om morgenen med taske under armen og hatten på snei. Kom aldri hjem igjen på ettermiddagen heller. Han var en fikser. En sjarmerende, pen og flørtende sådan. En gutt mer. Ansvarsløs, men kreativ. Han var sånn som utsatte alt til siste øyeblikk, men som likevel alltid kom i mål. Så lenge han hadde en taperull, en stiftemaskin og en solid mengde sprittusj. Han kunne gjerne finne på å kjøpe store partier av geniale oppfinnelser. En gang noen lure tannbørster. En annen gang noen smarte koffertsett. Med tre kofferter som passet inni hverandre, den ene mindre enn den andre. I sistnevnte tilfelle utgjorde mor og jeg reklamekampanjen, i tillegg til far selv. Alle tre ble vi tatt bilde av med hver vår koffert, stående på hvert vårt trinn på vei ned en sånn frittstående flytrapp man hadde på 70-tallet. Tripp, trapp, tresko. Stor, mindre, minst. Han hadde aldri noen ordentlig jobb, far. Sånn som andres fedre. Aldri kunne jeg besøke ham på kontoret, få hjelp til vanskelige mattelekser en tidlig ettermiddag, eller sånne ting. Men vi gikk ofte på restaurant. Oftest på Bagatelle i Bydøy Allé. Den gang Bagatelle var en familierestaurant uten så mye som en liten stjerne i Michelin-guiden engang. Far var annerledes. Men fint annerledes. Da vi skulle rydde ut av leiligheten etter at han hadde gått bort, hang all kunsten hans fast på veggen. Symptomatisk. En utålmodig sjel som ikke hadde tid til å vente på at maling tørket. Jeg husker spesielt godt sommeren jeg var elleve. Far hadde fått to arbeidsoppgaver den sommeren. 1: Å promotere Mastermind for norske campingturister. 2: Å drive markedsføring av Mr. Happy og vennene hans. De to oppgavene innebar at han hadde fått utdelt en campingvogn. Og når man er elleve år er campingvogn toppen. Den er som et bittelite hus. Nesten som et dukkehus, alt er så lite, men likevel helt ekte. Og aldri må man være redd for mørket og ensomheten om natten. Alt er så nært. For å løse oppgave 1, reiste far rundt på alle mulige campingplasser med et gigantisk Mastermind. Det bestod av et stort bord med sammenleggbare bein. Bordet rakk opp til livet på en voksen mann. Man måtte følgelig stå og spille. Brikkene var som store sopper i gilde farger. Og man måtte bruke begge hender for å løfte hver enkelt. Far hadde med mikrofon med høyttaler og arrangerte turneringer for alle interesserte. Oppgave 2 var mer strabasiøs. Far hadde fått utdelt to kjempesvære Mr. Happy-drakter. Gule og trillrunde, med små tynne armer som hang ned på hver sin side. På sin vei mot nye Mastemind-campingplasser, stoppet han på attraktive rasteplasser. Gikk inn i campingvognen som far, og kom ut som Mr. Happy. Danset rundt og delte ut klistremerker til vettskremte småunger. Mr. Happy, Mr. Sad og Mr. Angry. Jeg var med ham noen ganger, og husker godt det svette, klaustrofobiske. Drakten var tung og varm, selv i norske sommertemperaturer. Men litt gøy var det også, å gå inn i rollen som Mr. Happy. Alltid glad og fornøyd. Far og jeg, side om side, som to gigantiske tøyballer plassert midt i et stykke norsk natur. Det jeg husker aller best fra denne sommeren er for øvrig noe helt annet. At far hentet meg en fredag ettermiddag i midten av juni, etter skolen. At det pøsregnet deilig sommerregn. At vi kjørte opp i Sørkedalen og parkerte campingvognen i en busslomme. At vi spilte kort ved spisestuebordet og laget middag på primus. At jeg la meg først mens far satt og leste. At vi overnattet i det lille dukkehuset. At vi sov godt side om side. At vi ble vekket av illsint tuting fra Sørkedalsbussen tidlig neste morgen.