Klassikere og dannelse

Av Aslak Sira Myhre

Man skaper ikke felles referanser til Ibsen ved å tvinge alle 10.klassinger til å lese ”Brand”. Man skaper felles hat.

I vinter blei det lagt fram et nytt forslag til læreplan for norskfaget i skolen. Utkastet beskriver hvordan lærerne skal legge oppundervisningen fra 1. klasse i grunnskolen og helt fram til elevene går ut av videregående. Det meste av det som står er hverken diskutert eller fordøyd i norsk offentlighet, knapt nok registrert, men en ting vakte ramaskrik: Forslaget sier ingenting om hvilke forfattere elevene MÅ lese.

Nå er det lenge siden planverket for skolen detaljstyrte lesingen til eleven, de siste 10 åra er det bare en håndfull forfattere som har blitt nevnt, og disse har bare blitt trukket fram som eksempler. Olav Duun, Cora Sandel og Knut Hamsun er tre av dem som har fått æren av å bli foreslått som lesing i den nåværende planen. Av dramatikere er det kun Ibsen som har blitt nevnt.

Jeg skal ikke ta opp igjen alle elementene fra denne debatten. Mye blei sagt som ikke er verd å lagre på harddisken, men en problemstilling mener jeg det er viktig å ta med seg. Er det sånn at det å skape en offentlig kanon i skolen bidrar til å utjevne klasseskiller? Gir felles lesning av Ibsen, Bjørnson og Undset alle elever innsikt i kulturarven vår og felles referanser som gir ungdom fra ikke lesende hjem de samme mulighetene som (kultur)borgerskapets barn? Hvis så er tilfelle, og norske lærere på yrkeskoler rundt om i landet nå vil droppe Ibsen til fordel for en gammel Morgan Kane bok, har kritikerne av læreplanen rett.

Ingen av de som skreik høyest i protest mot avkanoniseringen av skolen jobber sjøl i skolen, eller med formidling av litteratur til ungdom. Jeg tror vi allerede der nærmer oss kjernen i problemet. Ideen om at felles lesning av en vedtatt kanon gir felles referanser er en idealistisk ide. Den oppstår og holdes i live langt utafor norske klasserom. Jeg har i løpet av de siste to, tre årene snakket med tusenvis av skoleelever, lærere og bibliotekarer. Hovedinntrykket er todelt. Det finnes en kanon i dag. Ingen annen forfatter leses så mye i norsk skole som Bjørnstjerne Bjørnson, og da regner jeg ikke med ”Ja vi elsker”. Videre er det nesten ikke en eneste lærer, elev eller bibliotekar som mener at tvangslesing av klassikere fører til leselyst eller dannelse. De gjør det fordi de føler de må, både lærer og elev.

Ibsen skreiv ikke skuespill for ungdom. De skal heller ikke leses, men spilles og sees. En gjennomsnittlig norsk 15-åring har ingen mulighet til å sette seg inn i problemstillingene i Ibsens skuespill. Når Dag Solstads hovedperson i boka Genanse og verdighet, lektoren Elias Rukla står foran sin skoleklasse og ikke klare å få dem til å skjønne hvor viktig og riktig hans nye innsikt i Vildanden er, er det ikke nødvendigvis hverken hans eller klassens feil. Problemet ligger vel så mye i den settingen de alle er tvunget inn i.

Det å gi skoleelever en innsikt i norsk kulturhistorie, det å gi dem en ballast som gjør at de skjønner hvordan Norge som nasjon er knytta til litteraturen vår, hva den har betydd og hva som gjorde den stor, er en sentral oppgave for skolen. Men det gjøres ikke best gjennom å sette opp en liste over forfattere og verk alle elever skal ha lest. Aller minst gjøres det ved å tvangslese Ibsen skuespill.

Det er fullt mulig å vite om Jonas Lie uten å ha lest familien på Gilje, ja for de aller fleste vil det faktisk være å foretrekke.
Det eneste som kan drive folk til Hamsun, Ibsen og Undset er lesetrening, leselyst og leseglede. Hvis skolen bidrar til å la elever i alle aldre få et positivt møte med lesingen, få lese bøker som angår dem, fascinerer dem eller underholder dem, vil de som har interessen finne fram til Ibsen, uansett hvilket samfunnslag de kommer fra. Tvinger du alle til å lese ”En glad gutt”, kan du garantere at de eneste som pliktskyldig gjør seg ferdige, er de som har minst to kopier stående i foreldrens bokhylle fra før av.