Leder: Inspektør Bryn

Oslo kommune har fått sin bibliotekmelding, levert av kulturbyråd Anette Wiig Bryn fra Fremskrittspartiet. Som kjent går dette partiets kulturpolitikk ut på å gi folk det de vil ha, uten plagsom innblanding fra politikerne. Til dette kan innvendes at det knapt kan kalles en politikk. Politikk er jo å ville noe. Den tyske Brecht-komponisten Hans Eissler sa en gang på 30-tallet at gir man folk det de vil ha så gir man dem ingenting.

Men om man skal tolke det positivt vil det i biblioteksammenheng bety noe i retning av å ha brukervennlighet som styrende prinsipp. Å finne stadig nye løsninger for å tilfredsstille brukernes behov, i alt fra klassisk litteraturformidling, til målrettet utvidelse av lånetilbudet og utarbeidelse av nye teknologiske og nettbaserte løsninger. Det er det som kalles utviklingsarbeid, og der har Deichmanske bibliotek i en årrekke holdt fanen høyt hevet: Musikk, film, søkeverktøyet Detektor, Bydagboka og mye mer. Alt sammen for å tilfredsstille brukernes behov. Sånn sett kan man si at de deichmanansatte står på hver dag for å sette Fremskrittspartiets kulturpolitikk ut i livet, med bibliotekloven i ryggen. Og i visshet om at uten utvikling dør biblioteket, eller forfaller til en passiv utlånsstasjon.

Og derfor er det påfallende – og avslørende – at en Fremskrittspartipolitiker går i fremste rekke for å reversere flere av de mangfoldige brukervennlige tiltakene som Deichman har satt i verk. Det er påfallende og avslørende at det politiker og byråkratifiendtlige, liberalistiske Frp går inn for en ovenfra-og-ned styring av et bibliotek. Noe slikt har vi vel knapt sett siden 50 og 60-tallet da bibliotekinspektører reiste landet rundt og inspiserte hyllene. Fant de for eksempel ”Sangen om den røde rubin” rev de den egenhendig i stykker, på stedet.
Bystyremeldingen, som har fått tittelen ”Deichmanske bibliotek i det 21. århundre”, er et besynderlig selvmotsigende verk. På den ene siden tas det prinsipiellt til orde for at biblioteket skal fortsette sitt utviklingsarbeid for å møte utfordringene i kunnskaps-og informasjonssamfunnet. På den andre siden tas det til orde for å redusere film- og avistilbudet. Enten vet ikke Wiig Bryn hva en DVD og en VHS er, eller så må følgende setning være en forskrivelse: ”DVD/VHS, moderne spillefilmer og TV-serier som også er kommersielt tilgjengelige skal ikke være en del av lånetilbudet”. Vi snakker her om et bibliotek i 2005!

Setningen: ”Byrådet ønsker at biblioteket fremover skal redusere noe på de fysisk tilgjengelige avisene, særlig lokalaviser utenfor Oslo-området og utenlandske aviser, men lage en nett-tjeneste (portal) der aviser og nettaviser lenkes opp i bibliografisk oversiktlig og brukervennlig format”, høres ut som en ufordøyd Pizza Grandiosa. Skal reduksjonen av lokale og utenlandske aviser sørge for å sende bøndene og innvandrerne tilbake dit de kom fra? Vet ikke Wiig Bryn at nettavisene ikke inneholder tilnærmelsesvis den samme kvaliteten og mengden stoff som ”de fysisk tilgjengelige avisene”? Vet ikke Wiig Bryn at det bare er et år siden Deichman, akkompagnert av store protester, av økonomiske grunner så seg tvunget til å foreta en betydelig reduksjon av tidsskrift-og avisutvalget?

Slik kan man fortsette. Meldingens generelle selvfølgeligheter avløses stadig av utsagn som vitner om manglende kunnskap og/eller en sykelig trang til kontroll.

De deichmanansatte bør ta den nye ytringsfrihetsparagrafen på alvor og blåse i fløytene sine. Og ikke gi seg før meldingen enten er betydelig forbedret, eller overlatt til glemselen i et lyd og lystett arkivskap.

Chris Erichsen