Jenta med eselet

Arcelia Yañiz er like gammel som det moderne Mexico. Bøkene og eselet ble det viktigste i livet til den foreldreløse jenta. Nå drømmer hun om at hvert eneste lille samfunn i Mexico skal ha sitt eget bibliotek.

Tekst: Marco og Tone Aguilar

Å snakke med Arcelia er som å gi lyd, farger og bevegelse til et gammelt bilde fra 1930-årene. Hun tar oss med på en reise i landskapet hun kjenner: Et Mexico i bokstaver og bøker.
– Da jeg var liten, var biblioteket til onkelen min rommet mitt.
Arcelia Yañiz kommer fra Oaxaca i Mexico. Den 87 år gamle dama med rødt hår har levd og lever et intenst liv, et liv sterkt knyttet til bøker og bokstaver. Hun var ikke gamle jenta da hun ble klar over at bøkene var hennes store lidenskap.

Det vakreste rommet
– Jeg har ikke hatt noe A4-liv, forteller Arcelia.
Utfordringene var mange. Livet hadde knapt begynt før hun ble foreldreløs. En enslig tante og en onkel som var prest tok seg av lille Arcelia. De bodde i en liten landsby hvor onkelen var stasjonert.  
– De hadde ikke et eget rom til meg. Derfor ble jeg plassert i biblioteket, sier hun.
Biblioteket var imidlertid det vakreste rommet Arcelia kunne ha fått. På denne tiden var bibliotekene noe folk med penger hadde i hjemmene sine. Å få biblioteket som soverom og en belest presteonkel som farsfigur var en velsignelse for Arcelia.
Det ble lite søvn på nettene.
– Klokka ett-to på morgenkvisten tente jeg stearinlysene for å lese.
Arcelia leste og leste. Når sola dukket opp, vandret ungjenta rundt med eselet sitt.
– Eselet var som en bror for meg. Bøkene og eselet fylte mange tomrom i livet mitt, sier hun.
Øynene fylles med minner mens hun snakker. Med energiske håndbevegelser tar hun oss med til sitt barndoms Mexico. Hun ble født i 1918, i tumultene etter den meksikanske revolusjonen og ett år etter at landets konstitusjon ble underskrevet. Arcelia og et nytt Mexico så altså dagens lys omtrent på samme tid. Mens Arcelia ennå var for ung til å tre inn i bøkenes verden, funderte filosofen og forfatteren José Vasconcelos på hvordan han skulle få meksikanere til å lese mer. Vasconcelos skulle bli en stor inspirasjonskilde for Arcelia, og hun betrakter han som den personen i meksikansk historie som har gjort mest for bibliotekene. Landets nasjonale bibliotek bærer i dag navnet hans. Dette ble imidlertid unge Arcelia først klar over senere, da appetitten på bokstaver og bøker var vekket.
                                          
Journalisten og generalen
– Jeg vil bli forfatter, sa Arcelia til onkelen en dag.
– Først må du studere juss, var svaret hun fikk.
Resten av familien så ikke med blide øyne på at ungjenta ville studere. Kvinner i datidens Mexico skulle ikke studere, men Arcelia ble støttet av onkelen.
– Han var den eneste som forstod meg, han var vennen min og det nærmeste jeg hadde en far, sier hun.
Det var derfor et hardt slag for henne da han døde i et jordskjelv i 1932. Kirken han holdt gudstjeneste i falt sammen.
Onkelens bortgang tvang henne til å studere noe som kunne livnære henne og tanten. Hun studerte maskinskriving og stenografi. Som nyutdannet fikk hun jobb som stenograf under den første meksikanske historiekongressen i 1934, hvilket også ble det første av mange møter med fremstående personligheter i Mexicos historie. Hun jobbet side om side med arkeologen Alfonso Caso, mannen som oppdaget Monte Albán, av mange regnet som den eldste byen i Amerika. Under kongressen presenterte han funnet av en av de viktigste førcolumbianske gravene i Latin-Amerika, gravkammer nummer sju på Monte Albán.
Arcelias horisonter utvides og bokinteressen er like glødende. Hun bestemmer seg for å bli journalist. Familien stritter nok en gang i mot, men ingenting stopper Arcelia. Hun får jobb i avisen i Oaxaca, senere reiser hun til Puebla, sete for fagbevegelsen og senere Volkswagens meksikanske tilholdssted.
Hvis du oppnår et intervju med general Lazaro Cardenas, er jobben din, fikk hun beskjed om av redaktøren i byens avis. General Cardenas var Mexicos president fra 1934 til 1940, og ingen intervjuer med han var tillatt på dette tidspunktet. Seksten år gamle Arcelia fotfulgte generalen, og under en offisiell middag hadde hun hellet med seg. Han henvendte seg til den unge jenta og spurte: Hva gjør du her? Jeg er her for å intervjue Dem, svarte ungjenta uten blygsel. Intervjuet ble gjennomført, og enda en utfordring overvunnet for Arcelia. Dette var hennes første møte med general Lazaro Cardenas.
– Hva er drømmen din?, spurte han meg om en gang, forteller hun.
– Jeg drømmer om å studere i Spania og å bli kjent med alle de største spanske forfatterne, var hva hun svarte.
– Jeg skal personlig sørge for å sende deg til Spania, lovte generalen.

Peace and love
I juli 1936 falt imidlertid Arcelias drømmer om å studere i Spania i grus. Den spanske borgerkrigen brøt løs. Nok en gang hadde skjebnen andre planer for Arcelia. En ung musiker kom i stedet inn i livet hennes.
– Han var idealist og engasjert i fagbevegelsen, forteller hun.
Arcelia hadde møtt mannen hun senere skulle gifte seg med. Det unge paret bodde på mange forskjellige steder i Mexico på grunn av ektemannens jobb. Arcelia besøkte steder som bøkene tidligere hadde tatt henne med til.
– Jeg brukte tiden til å observere, sier hun. Det var en meget rik og givende periode.
Bøkene var med henne over alt hvor hun ferdes. De akkompagnerte oppdragelsen av de fire barna som hun satte til verden. Fire barn som alle fikk typiske indianernavn: Donají, Xicoténcatl, Itandehui og Eréndira.
I 1953 dro familien tilbake til Oaxaca.  
– Vi kom tilbake fordi mannen min var syk, sier Arcelia trist.
Seks år senere ble hun enke. Arcelia jobbet på dette tidspunkt døgnet rundt. Hun var avisredaktør, og senere grunnla hun sitt eget kulturmagasin. I tillegg underviste hun i teater, litteratur og poesi.  
– Poesi er litteraturens parfyme, sier hun med myk stemme.
60-tallet var en periode med politiske fanger og mange sosiale forandringer i Mexico. Mange av de unge idealistene som ville forandre systemet var Arcelias elever. Rett som det var ble hun innkalt til å vitne mot dem, men de var trygge under Arcelias vinger.
– De hadde ikke gjort noe galt, sier hun indignert. De var bare unge og idealistiske mennesker som ønsket forandring.
Arcelias stemme fylles av glede når hun minnes de unge menneskene hun ledet inn i litteraturens verden i tider preget av sosiale uroligheter og i hippieperioden med peace and love. I denne perioden ble hun dessuten bedre kjent med broren, som hun først i voksen alder ble klar over at hun hadde.
– At jeg plutselig hadde en bror, var en av gavene livet har gitt meg, sier hun.
Stolt forteller hun om broren som var kunstner og grunnlegger av kunstskolen i Oaxaca. Han geleidet henne inn i teaterkunsten, hennes store lidenskap. Gjennom teatret eksperimenterte hun intenst med det som befinner seg innenfor bokstavene og bøkene.
Når 70–tallet synger på siste verset, er imidlertid tiden inne for den da seksti år gamle Arcelia å pensjonere seg.

Tilbake til biblioteket
– Hva skal jeg gjøre nå?, tenkte Arcelia etter at å ha tatt farvel med journalist- og lærerlivet.
Det gikk ikke lang tid før en ny karriere banket på døra. Hun ble tilbudt jobb i staten, institusjonen hun alltid hadde kritisert.
– Jeg fikk muligheten til å arbeide for kulturen. Tidligere var det en sak jeg jobbet gratis for, og nå fikk jeg muligheten til å gjøre noe for kulturen og i tillegg få betaling. Det var som en drøm for meg, sier Arcelia entusiastisk.
Veien førte henne nå tilbake til stedet hvor lesergleden ble vekket i barneårene, til biblioteket. Hun ble utnevt til leder for hovedbiblioteket i Oaxaca by.
– Det var veldig trist for meg å se at salene i biblioteket var tomme for folk, husker Arcelia.
Spørsmålet var nå hva som kunne gjøres for å puste liv i biblioteket.
– Vi gjorde mange ting, sier hun fornøyd.
Arcelia gjorde biblioteket til et kulturelt senter med seminarer, bokpresentasjoner, diverse litterære kurs og teater. Den koloniale bygningen ble en stor teaterscene. I de buede svalgangene og åpne rommene vandret skuespillere og tilskuere side om side.
Som alt Arcelia hadde satt seg fore til nå i livet, oppnådde hun også denne gangen hva hun ville. Folk i Oaxaca tok turen innom biblioteket. Et viktig skritt var tatt, men en lang vei lå fortsatt foran Arcelia, en vei hun som alltid tok fatt på med en enorm optimisme og et stort engasjement.

Hver eneste kommune skal ha et offentlig bibliotek
I 1983 ble det nasjonale biblioteknettverket i Mexico grunnlagt. Et nettverk Oaxaca sluttet seg til to år senere, med Arcelia som den ledende tråden. I tillegg til å dirigere hovedbiblioteket i Oaxaca by, var hun nå lederen for alle offentlige biblioteker i staten. På dette tidspunktet var det imidlertid kun sju biblioteker i Oaxaca som tilhørte det nasjonale nettet.
– Det nasjonale biblioteknettverket er et prosjekt med en sterk infrastruktur og mange kreative mennesker, sier Arcelia.
Et av målene for prosjektet var at hver eneste kommune skulle ha et offentlig bibliotek. Arcelia har kommet langt på veien. I Oaxaca er det i dag 570 kommuner og 456 biblioteker. Totalt i Mexico består nettverket av 6610 biblioteker. Underveis har Arcelia støtt på mange problemer.
– Folk var ikke vant til å ha et bibliotek i landsbyen, forteller hun. Det var noe de rike hadde i husene sine.
Den største utfordringen var imidlertid topografien i området. Arcelia tar et ark, krøller det sammen og legger det på bordet.
– Når noen spør meg hvordan er Oaxaca, svarer jeg at det er bare å ta en titt på arket som ligger på bordet, slik er Oaxaca, sier Arcelia.
Små svingete veier, ulent terreng, landsbyer som en bare kommer til ved å ta beina fatt. I landsbyer hvor det ikke går bilveier helt fram, må ansatte i biblioteknettverket noen ganger gå opp til fem timer til fots for at bøkene skal komme på plass og for å hjelpe til med å organisere biblioteket.
Arcelia fortsetter å kjempe for at biblioteknettverket skal bli komplett. Hun drømmer i likhet med sin store inspirasjonskilde, José Vasconcelos, om at hvert eneste lille samfunn skal ha et bibliotek, og at innbyggerne skal invaderes av kulturen, og ikke av mennesker som de har blitt til nå i historien.

Ungdommelig rødtopp
Til tross for sine 87 år har hun mentalitet som en ungdom, Arcelia. Hun ser et stort potensiale i Internett.
– Det er her bibliotekenes framtid ligger, mener hun.
Bill Gates donerte 40 millioner dollar i datamaskiner til Mexico. Denne donasjonen fikk Oaxaca en stor del av, og derfor har mange av bibliotekene i staten nå datamaskin og tilgang til Internett. Avsideliggende landsbyer kommuniserer nå med resten av verden, takket være biblioteket.
– Biblioteket kan ha mange funksjoner i et samfunn, sier Arcelia. Tenk deg hvis bibliotekene ved å åpne kanalene til verden, kan hindre at små landsbyer tømmes for unge mennesker som drar til USA for å tjene til livets opphold!
Hun er rødtoppen som ser muligheter over alt, og resultatene har ikke uteblitt. Da hun overlot roret ved hovedbiblioteket til sin etterfølger i 2001, var det det nest mest besøkte biblioteket i hele Mexico. Som sjef for biblioteknettverket i Oaxaca, er hun alltid opptatt av hvordan hun skal få folk inn i bøkenes verden. Hennes nyeste initiativ er å fylle parkene med litteratur.
– Internett er en flott ting, men folk i Oaxaca by foretrekker å sette seg på en internettkafe i stedet for å ta turen innom biblioteket, sier hun. Derfor måtte vi finne på noe nytt.
Løsningen var å sende bøkene på leting etter lesere. Nok en gang inspirert av José Vasconcelos. Han var udanningsminister i en periode på 1920-tallet, og en av de tingene han gjorde var å plassere alle klassikerne i litteraturen på gatehjørnene i Mexico by.  
Arcelia er meget fornøyd med responsen fra folk på minibibliotekene i parkene. Forbipasserende setter seg ned og leser, eller de låner med seg en eller flere bøker hjem. Takket være Arcelia har flere meksikanere mulighet til å begynne et liv mellom bokstaver og bøker. I framtiden kan alle forhåpentligvis lese noen av bøkene Arcelia har som mål å skrive etter at hun trekker seg tilbake, men hun har fortsatt mange planer som skal realiseres før den tid.

Neste nummer: Bøkene inntar gatene i Oaxaca