Kompisen og klasseturen

Publisert Sist oppdatert

Det var en av de dagene på våren, hvor den nasjonale broccolien begynner å tyte fram på busker og trær mellom nakne flaggstenger i by og bygd, at Kompisen ble fylt av en stor tomhetsfølelse. Slike vårfornemmelser rammer ofte dagens menn på de lavere inntektstrinn i den kreative del av norsk middelklasse.
De er ikke som sine frimodige fedre av arbeidere, fiskere og bønder, som om våren stilte seg opp på trammen
der heime for å kunne legge merke til om orrhanan ennå fikk til å spille i underbuksa. Så Kompisen fulgte dagens mannlige mønster, og gjorde et trøstekjøp. Han falt brått og ubegrunnet for en ny mobiltelefon med karaokefunksjon. Dagen etter gol gjøken på denne telefonen.
Det var Kverna som ringte og bød inn til klassetur. Kverna fikk sitt navn fordi han aldri ble ferdig med det han hadde å si. Slik var han i sjette klasse, og slik er han ennå, kunne Kompisen konstatere. Og klassetur? Mitt liv, holdt Kompisen på å si, har jo vært en gedigen tur rett inn på turistklasse i grilldressfrie områder. Men, tenkte Kompisen videre, på slike klasseturer som Kverna byr inn til, treffer man folk som enten er blitt interiør eller altfor spennende og rike, og da kan man uansett komme til å føle seg dum, og norske middelklassemenn frykter verken atombomben eller brudd på etikette, de er bare livredde for å virke dumme. Av sistnevnte grunn lovte han derfor Kverna å komme.
Kompisen burde ha skjønt det da bussen, lastet med forsert munterhet, bakket opp på kaia til Stena Line. Selveste Dansebåten. Dette kom til å bli til minne om turen i sjette klasse, den gang gamle lærer Brillepånes tok dem med til Danmark, og sendte dem gjennom tollen da de kom til hjemlandet, med hver sin flaske spiritus og hver sin kartong Cecil i skolesekken. Selvfølgelig
var det noen som sladra, og turen holdt på å koste Brillepånes de to siste år av en sørgmodig lærerkarriere. Kompisen satt bak i bussen og så ut over den gamle klassen
sin. Den hadde sine tre søkkrike, de tre svakeste på skolen da de gikk i sjette. Den hadde sitt snitt av norsk middelklasse, fra godt gasjerte til lavtlønnede som Kompisen.
Den ramme sekstiprosenten av klassen var i serviceyrker,
bygg og anlegg og industri. Og så var det alle gamle klassers to sedvanlige uføretrygdede, som allerede hadde begynt å lalle. Kompisen sukket dypt. Han lengtet etter Sjefsbibliotekaren. Med henne kunne han tross alt dele en god flaske rødvin, og drøfte om hvorfor Dannelse av Schwanitz var en dårligere bok enn Trivsel i hagen.
Klassens jubel ville ingen ende ta da de oppdaget at dansebandet Glenn Rogers skulle stå for kveldsunderholdningen
om bord. Under mottoet ”Full før Drøbak – ikke Færder!” arrangerte Kverna sklikonkurranse med toppet halvliter på øvre dekk. Da sjekket Kompisen ut av firemannslugaren han skulle dele med Kverna, Slegga og Fenghetta og tok inn på en Commodorelugar med sjampis og minibar. Og mens klassen bæljet ”Å-å-å! Bonderomantikk!”
i baren, til akkompagnement av Glenn Rogers, prøvde Kompisen karaokefunksjonen på den nye mobilen sin. Deretter dukket han dypt ned i Ryper med lettøl av Runar Døving, og hørte ikke mer av jallafesten.
Han våknet lenge etter at Dansebåten dro fra Fredrikshavn
igjen, og fant de fleste av klassekameratene sine på akterdekket, i en ytterst forkommen tilstand. Det var der og da at Kompisen overgikk seg selv. Han begynte å holde et foredrag i blesten om dannelsens karakter i det moderne Norge, og da han var ferdig utgjorde publikum bare Slegga og Kverna. Sistnevnte var for en gang skyld stum, men neppe av beundring. Fedrelandsfjorden dukket
opp i horisonten med åsene kledd i broccoli og friske flaggstenger. ”Dannelsen er en sfære som smitter over på begge kjønn ved sosial oppstigning, men ikke med samme intensitet,” avsluttet Kompisen, akkurat idet Slegga og Kverna tok til å spy.
Vel hjemme fortalte Kompisen Sjefsbibliotekaren om sin isolasjon fra klassebermen. Hun rynket på nesen og spurte hva det skulle være godt for. ”Jeg leste Ryper med lettøl av Runar Døving;” sa Kompisen. ”Helt ut?” sa Sjefsbibliotekaren, og Kompisen kunne høre forlovelsenes
undertoner i stemmen hennes. ”Jepp,” sa Kompisen stolt. Av dette kan man slutte at når det gjelder bibliotekarer,
kan man fortelle hva som helst om egen oppførsel, bare man har lest en bok. Og når det gjelder klasseturer, er det mye mer behagelig å lese norsk antropologi enn å bli utsatt for den.

Dag Larsen

 

Powered by Labrador CMS