På leting etter friheten

For mange mennesker på den meksikanske landsbygda har letingen etter betydningene som befinner seg bak ulike bokstavmønstre nettopp begynt. Det er en leting etter den virkelige friheten

Tekst: Tone Aguilar 

– Det var som om jeg hadde vært blind hele livet, og da jeg lærte å lese og skrive kunne jeg plutselig se, sier Enrique Montaño.
Den eldre karen fikk beviset på at han er innviet i lesekunsten for litt over et halvt år siden. Etter at Oaxaca satte i gang en storstilt satsing på å alfabetisere de 500 000 analfabetene i staten, var Enrique den første som guvernøren overrakte diplomet til.
Det var riktignok ikke lett å overtale Enrique til å delta i alfabetiseringgruppen som ble organisert i landsbyen hans, Guadalupe Etla.
– Jeg måtte love han en flaske av den lokale alkoholen mezcal, husker koordinatoren for alfabetiseringsprosjektet i området, Jesús Facio.
Enrique så ikke vitsen i å skulle stri med bokstavene i så voksen alder. Han har imidlertid forandret mening.
– Det åpenbarte seg en ny verden for meg. Dessuten er det ikke så lett å lure meg lenger nå, sier han med et skjevt smil.

Mellom åser og daler
Ikke alle har oppnådd den samme friheten som Enrique. De er fortsatt på leting. Sosiale organisasjoner som kjemper for indianernes selvstyre, geriljagrupper, religiøse grupper og Det nasjonale utdaningsinstituttet for voksne, INEA, gjør sitt for å bistå i leteprosessen.
Alfabetiseringskoordinatoren i området hvor Enrique bor, sammenligner analfabetismen med et monster. Et monster som ikke bekjempes mellom grå kontorvegger.
– Derfor sier jeg hele tiden til medarbeiderne mine at jeg ikke vil se dem her på kontoret, jeg vil ha dem ute i periferien, sier Facio.
Den røde noe tilårskomne Forden er klar til å ta oss med ut på landsbydga, til de bortgjemte krokene mellom åser og daler hvor analfabetismens monster herjer. For i Mexico er det i første rekke landsbygda som fortsatt sliter med analfabetisme. 
Bak rattet sitter Esthér Aragón. Hun jobber ved utdanningsinstituttet og har ansvaret for å sette i gang alfabetiseringsprosjekter i et knippe landsbyer oppe i fjellene i Oaxaca. Vi legger sivilisasjonen bak oss, og smyger oss oppover den svingete veien. Omgitt av enorme kaktuser og bratte åser ligger et par bosettinger.
Da spanjolene kom for 500 år siden, gjemte mange indianergrupper seg oppe i fjellene. Her har de levd i sin egen verden, glemt av omgivelsene og myndighetene. Mange av dem snakker kun stammespråket sitt, og hverdagen var og er fremdeles en kamp for å ha noe å fylle magen med. 
Oaxaca er – sammen med Chiapas – staten med størst indianerbefolkning i Mexico, og det er her en finner flest analfabeter. Halvparten av innbyggerne i enkelte landsbyer kan verken lese eller skrive. Totalt er over 20 prosent av menneskene i disse statene analfabeter.
Vi har krøpet oss over den første fjellknausen, og veien heller nedover igjen. Virkeligheten i denne delen av Mexico er en ganske annen enn i industrialiserte metropoler som Mexico by og Monterrey i nord hvor det finnes få mennesker som ikke er innviet i bokstavenes univers, og hvor den økonomiske situasjonen er en annen.
Den røde Forden svinger inn på en steinete grusvei. Rundt  neste sving kommer en liten landsby til syne. Det er Nacaltepec, vårt første stoppested.

Kvinnene og bokstavene
Luften er frisk her oppe, og det gulaktige lyset tyder på at regnsesongen snart sender sine første byger. I et rom inne i kommunehuset sitter rundt 30 kvinner på slitte trebenker. Flesteparten av dem er godt voksne. Deres vennlige blikk og de fargerike forklærne lyser opp rommet. I rynkene gjemmes årevis av erfaring og kunnskap som stammer fra indianerforfedrene. De snakker både spansk og stammespråket sitt, men bokstavene har de først nå fått muligheten til å bli kjent med.
– Det er flott å kunne lære, samtykker de.
Oppmerksomheten rettes mot bøkene igjen. De kjenner hele alfabetet nå etter å ha sett på videoen hvor Angela tar for seg bokstav etter bokstav og assosierer dem med tall og ord som er viktige i hverdagen deres.
Tre ungjenter fra landsbyen vandrer langs benkene. De trer støttende til når øvelsene i arbeidsheftet er uklare. 
Metoden som brukes for at kvinnene i Nacaltepec skal innvies i bokstavenes verden, er cubansk og heter ”Jeg kan”.
– I 1971 ble en intensiv alfabetiseringskampanje avsluttet på Cuba, en kampanje som så og si utryddet analfabetismen. En av deltakerne i denne kampanjen laget metoden som nå brukes i Oaxaca, forteller Rodolfo Hernández Ariosa. 
Rodolfo er fra Cuba og jobber nå som rådgiver for alfabetiseringsprosessen i Oaxaca.
Sammen med Esthér reiser han rundt i fjellene og dalene for å organisere studiegrupper. Den viktigste delen av jobben er å motiverer folk til å lære å lese og skrive. 
– Det er ikke alltid like lett å overbevise folk med et langt liv bak seg om at de skal sette seg på skolebenken, sier Esthér.
I tillegg til den utfordringen det er å lære i voksen alder, er dette fattige mennesker som må jobbe mye for å ha mat å sette på bordet.
– Jeg synes hver enkelt av oss bør gjøre sitt for å lære, sier likevel Guillermina. Gevinsten er stor og den er først og fremst personlig. Nå kan jeg skrive navnet mitt, legger hun fornøyd til.
Tiden er inne for oss til å fortsette turen. Vi tar avskjed med kvinnene i Nacaltepec. De takker for at vi besøkte landsbyen deres og applauderer. 

Machomenn                                      
Applausen og takknemligheten deres følger oss videre på veien der vi rister oss over det neste fjellet. En dyp dal åpenbarer seg foran oss. Den humpete og svingete grusveien bukter seg fram langs fjellsiden. Dette er verre enn gamle vestlandsveier. Vi skal helt ned til bunnen, til landsbyen Atatlahuca. Orkanen Stan førte i fjor til at elva som renner gjennom dalen gikk ut over sine bredder. Den tok med seg brua, og landsbyen var uten kommunikasjon i en periode. Den nye brua er fortsatt ikke helt ferdig, så den gamle Forden må ta seg fram i elva som på denne tida av året omtrent er helt tørr.
Framme i Atatlahuca møtes vi enda en gang av et rom hvor det, med unntak av en mann, kun befinner seg damer. De har alle tatt de første skrittene i alfabetiseringsprosessen. 80 prosent av analfabetene i Oaxaca er kvinner. I mange av landsbyene på den meksikanske landsbygda finnes det nesten bare kvinner, barn og eldre. Mennene har krysset Río Bravo i nord i håp om å skrape sammen sårt trengte dollar som kan sendes hjem til familien. En faktor som også fører til at det er så og si bare kvinner i alfabetiseringsgruppene.
Selv om det er mange damer som er med i studiegruppene, forteller Esthér at hun også har opplevd tilfeller hvor ektemannen ikke tillater kona å delta.
– I en annen landsby tok en gang mannen tak i konas hårmanke og dro henne hjem, sier hun.
Damene i Atatlahuca ser imidlertid ikke ut til å være så lette å pille på nesen. 63 år gamle Cristina forteller at mannen hennes kan lese og at han hjelper henne når det er noe hun ikke forstår.
Cristinas mann vet hva som gjemmer seg bak bokstavene, men hva med de 20 prosentene menn som er analfabeter?
– Alle som bor her er bønder og mennene jobber med jorda hele dagen, derfor er det vanskelig for dem å delta i alfabetiseringsgruppen, mener ordføreren i Atatlahuca, Francisco Rojas Arellano.
Facio ved utdanningsinstituttet sier at det generelt er vanskeligere å overtale mennene til å delta i gruppene. Han glemmer aldri Don Rafa som ikke ville lære å lese. Han mente han ikke hadde brukt for det fordi han hadde planer om å reise til USA for å arbeide.
– Da har du enda mer behov for å kunne lese, forsøkte Facio å overtale Don Rafa med. Hvis du velger gal vei fordi du ikke skjønner skiltet som sier retur, tar det ikke lang tid før du er tilbake hvor du startet, og USA-planene går i vasken. 
Det er nå blitt mørkt ute, og vi tar farvel med kvinnene i Atatlahuca og begynner på returen. Det finnes bare en vei for å komme hit, så vi humper avgårde på den samme måten hvor vi ankom landsbyen.

Bokstavtepper
Det er en ny dag. Esthér er ute på en ny rundreise oppe i fjellene mens vi befinner oss i et arbeiderstrøk i Oaxaca, på leting etter stedet hvor Det populære rådet for indianere i Oaxaca, CIPO, holder til. Ifølge adressen vi har, er vi framme. Det er intet skilt, bare en svart metallport. På den lyseblå veggen hvor malingen flakker av er det malt propaganda for zapatistene i Chiapas, derfor tar vi sjansen på at vi er på rett sted. Vi banker på, men ingen åpner. Etter det som virker som en evighet, åpner porten seg. Det er Rosario, ei jente i tjueårene som gir oss tillatelse til å komme inn. Hun er imidlertid noe skeptisk i begynnelsen. Kameraet får vi ikke lov til å ta fram.
CIPO kjemper for at indianerkulturene i Oaxaca skal respekteres, og for at landsbyene fortsatt skal kunne organisere seg på sitt tradisjonelle vis slik de har gjort det i flere hundre år. Saken de kjemper for har mange likhetstrekk med EZLN i Chiapas og geriljagruppen, Den populære revolusjonshæren, EPR, i Oaxaca. Selv om organisasjonen deres er lovlig, har kampen deres og sympatienen med EZLN og EPR ført til etterfølgelse fra myndighetenes side, politiske fanger og drap.
Vi setter oss ved et stort langbord i organisasjonens felleskjøkken. Rosario begynner etter hvert å snakke. Hun snakker om drømmene sine og om hvordan CIPO arbeider for å lære folk på landsbygda å lese.
– Vi besøker folk i husene deres og i verkstedene hvor de arbeider og tjener til livets opphold. Ved hjelp av deres daglige aktiviteter lærer vi dem bokstaver, forteller ungjenta.
Rosario er selv miktekerindianer, og hun vet hvilke problemer alfabetiseringen har å stri med.
– Kvinnene fikk ikke lov å gå på skolen, derfor er det flere kvinnelige analfabeter, mener hun.
Medarbeiderne i CIPO, som alle arbeider på frivillig basis, lærer kvinnene som ikke kan lese å lage bokstaver når de vever.
– Når teppet er ferdig, har de vevd et ord som de vet hva betyr. Slik lærer de flere og flere ord, sier Rosario.
Hun kommer plutselig på at hun har noen bønner som står og putrer på gassplata. Mellom juss-studier og organisasjonsarbeid, sørger hun også for at medarbeiderne har noe å spise når de kommer innom felleskjøkkenet. Hun setter seg igjen.
– Den beste måten å få bukt med analfabetismen på er å få bedre skoler på landsbygda, skoler som er tilpasset behovene til folk som bor der, mener hun. 
Utdanning har vært et av satsningsområdene for CIPO siden det ble stiftet for ni år siden, og de har ulike skoleprosjekter på gang.
– Det er ikke en statlig skole hvor elevene stenges inne mellom fire vegger vil vil ha, presiserer Rosario.
Idealskolen hennes har fleksibel timeplan som gjør det mulig for de unge både å gå på skolen og å hjelpe til med jordbruksarbeidet som også må gjøres. Det aller viktigste for Rosario er imidlertid at elevene ikke forbys å snakke sitt eget morsmål i klasserommet. Med en slik skole tror hun flere unge på landsbygda fortsetter på skolen, og med tida vil analfabetismen være et mindre problem.
– For styringsmaktene er det en fordel at indianere på landsbygda ikke kan lese og skrive, sier Rosario. Slik er det lettere å undertrykke dem.
Hun mener at formålet med alfabetiseringsprogrammet til Det nasjonale utdanningsinstituttet i første rekke er å redusere analfabetismens stygge statistikktall, og at de ikke bryr seg om personene virkelig lærer å lese og skrive.

Tallenes virkelighet
På et kontor i et bedre strøk av byen sitter den statlige koordinatoren for alfabetiseringsprosessen, Ricardo Poery Cervantes. Han ser fornøyd på tallene.
– Vi har alfabetisert flere mennesker det siste året enn det den forrige guvernøren klarte i løpet av seks år, sier han. Men det er viktig å påpeke at vi jobber med mennesker og ikke med tall, legger han til.
Hva skjer med personene etter at de har fullført alfabetiseringsprogrammet?
– Vi prøver å motivere dem til å fortsette med grunnskolen slik at ikke alt glemmes i løpet 2-3 måneder, sier Esthér.
De økonomiske ressursene som bevilges fra høyere politisk hold strekker imidlertid ikke alltid til. Dette har Cándida Vásquez fått erfare. Hun lærte å lese og skrive samtidig som Enrique, og hun var sentral i festen som ble holdt i landsbyen, Guadalupe Etla, da det hvite flagget ble heist som symbol på at dette var den første kommunen i hele Oaxaca som var fri for analfabetisme. Landsbyen feiret med musikk og raketter, og friheten bokstavene hadde gitt Cándida gav henne lyst til å lære mer.
– Jeg vil fortsette med grunnskolen, sier hun.
Problemet er at når musikken og rakettene stilnet, var det ikke lenger noen lærer i landsbyen som kunne hjelpe Cándida med videre studier. Men 60-åringen tråkker i vei på sykkelen til nabolandsbyen for å få noen undervisningtimer i uka. Det er nå hennes eget ansvar å fortsette utforskningen av friheten bokstavenes univers ga henne innblikk i.