Slurv om slurvete kildebruk

Av Odd Letnes

Hvordan skal nye studenter og forskere få en forsvarlig opplæring i bibliografisk metode når kompetansen i akademia er så svak som den er i dag?

Spørsmålet kommer fra kriminolog, eksbibliotekar og forfatter Wenche Blomberg. Hun sikter til rapporten ”God skikk”, som er den store oppvasken etter Karsen Alnæs’ sitatfuskfest.

– Jeg er mildt sagt oppgitt over at et utvalg med et så viktig oppdrag, ikke har tatt seg tid til bedre kvalitetssikring, sier hun.

Parallelt med debatten om retningslinjer for sitering i kjølvannet av Karsten Alnæs-saken, har det oppstått en bibliografisk diskusjon, med Wenche Blomberg som fanebærer. Hun har gått skarpt ut i Klassekampen og kritisert Kildebrukutvalget for slurv. Når de skal rydde opp i en så betent sak som Alnæs-saken, må vi kunne kreve et høyere nivå på utvalgets egen litteraturliste til ”God skikk”, mener hun.

– En litteraturliste er en veiviser til forfatterens kilder. Gjennom referansene i lista får vi mye informasjon om hva forfatteren bygger på, hvor oppdatert han er, hvilke teoretiske skoler og tradisjoner han knytter seg til og så videre. Men for at en litteraturliste skal fungere, må den være riktig og konsekvent og lede direkte til rett publikasjon i bibliotekkatalogene.

– Litteraturlista i ”God skikk” er dessverre et eksempel på hvor galt det kan gå, selv om hensikten er aldri så god, mener hun og påpeker en rekke feil, fra inkonsekvens i bruk av forfatternavn til tvetydige utgaveopplysninger og slurvete korrekturfeil.

Flisespikkeri?
– Enkelte opplever dette som det reneste flisespikkeri og at det viktigste er at henvisninger blir forstått, uansett store eller små bokstaver, kolon eller semikolon. Hva sier du til det?

– Det er et poeng at måten man fører opp sine referanser på, er entydige og leder mest mulig direkte til oppgitte verker i bibliotekkatalogene, som er det stedet folk flest kan benytte for å skaffe seg dem. Oppføringene må også være konsekvente ved at de ulike bibliografiske elementene behandles likt hele veien, at de skilles fra hverandre, og at betydningen er klar. Det kreves også at de er så presise at man ikke behøver å gjette hva som menes, og at man kommer direkte til det verket man søker og ikke til noe som likner. I bibliografisk sammenheng er tegnsetting ikke et norsklærerspørsmål – det handler om en egen språkkode.

Bibliotekarer på defensiven
Men det er ikke rart det står dårlig til blant forskere, mener hun. For hvordan skal nye studenter og forskere få opplæring i bibliografisk metode når kompetansen i akademia er såpass svak?

– Kompetansen har tradisjonelt ligget hos bibliotekarene, men de har ikke vært den yrkesgruppen som har slått i bordet og markert sin styrke. Flere innenfor bibliotekverdenen advarer i dag mot den tverrfaglige utvanningen som kan skje ved at andre yrkesgrupper overtar mange av de funksjonene som tidligere lå i biblioteksektoren. Det er en uheldig ”utflagging” av viktig kompetanse.

– Det handler faktisk om et fag. I USA er holdningen til bibliografiske opplysninger en helt annen. Men norske akademiske miljøer har aldri tatt tak skikkelig i det og etablert noen fornuftig og entydig standard, men overlatt det til tilfeldigheter og skjønn, mener Blomberg.

Kritikk eller markedsføring
Blomberg har selv for noen år siden laget et hefte om bibliografisk skikk og bruk for Universitetet i Oslo: ”Vade mecum. En Liten kokebok for kildehenvisnings- og litteraturlisteskrivere”. I dag er hun i ferd med å videreutvikle ”Vade mecum” til en bok som skal utgis på forlag.

– Du er ikke redd for at kritikken din skal oppfattes som en fordekt markedsføring av deg selv?

– Det er en avsporing jeg tar med stor ro. Arbeidet mitt ble påbegynt for over ti år siden, lenge før noen Alnæs-debatt. At det til slutt kommer en bokutgave kan knapt vekke noen mistenksomhet. At den sammenfaller i tid med en ny interesse og diskusjon også om de tekniske sidene ved redegjørelse for kildebruk, er ikke noe jeg har bedt om, sier Blomberg.