Vaktmester´n: Kulepennprosjektet

Jeg innrømmer det straks. Savner du kulepennen som lå ved siden av dataen i dag morges, er det jeg som er synderen. Jeg nappet den kanskje til meg idet jeg skulle notere den femogåttiende tingen jeg måtte huske den dagen, eller jeg stjal den under slukkerunden, etter at du hadde gått hjem. Det er et avvik, det skal jeg innrømme. Men kulepennkleptomani er uhelbredelig. Som en formildende omstendighet vil jeg fremholde, at jeg legger jeg fra meg like mange penner som jeg knabber. Minst. Oftest går jeg i null.

For mange er det opplagt et problem å ikke finne igjen sin kulepenn når man kommer på jobb; eventuelt finne en annen som kanskje har feil farge eller dårligere kvalitet. Arbeidsgiveren har imidlertid totalansvaret også i denne sammenheng. Kulepennkaoset må det tas grep om. Det gjelder særlig Oslo kommune der jeg jobber. Slappfiskholdningen til kluepennforbruket må snus.

Et eksempel til etterfølgelse er det såkalte kulepennprosjektet. Det ble, for kort å informere den uinnvidde leser, startet for tre år siden i en mindre kommune midt-fjords i Norge og viste seg straks å være en suksess. I første fase, som ble avsluttet i 2004, foretok man en måling av det totale forbruket. Deretter gjorde man en intervjuundersøkelse blant et representativt utvalg ansatte og tallfestet det reelle kulepennbehovet per ansatt. (I vår pc-fiserte verden trenger 20% penn kun én gang per år til signatur, 75% av forbruket går ikke uventet til klotring på avishjørner o.l.)

Prosjektet ble midlertidig stoppet av hovedverneombudet etter oppstyr i media, men kom i gang igjen allerede etter fem måneder. Da hadde man stablet på beina et samarbeidsutvalg med samtlige elleve fagforeninger og tre av kommunenes største sponsorer. Styringsgruppens leder og sekretær ble representert, sistnevnte uten stemmerett (men med kulepenn). Samarbeidsutvalget fikk også mandat til å utrede føringer for det videre prosjektarbeidet, og fra og med siste årskifte ble samtlige kulepenner innsamlet og lagt i en pott, en pennpott for uforutsette hendelser.

Samme dag fikk alle ansatte utdelt én kulepenn hver med en formaning om at pennen kun er til eget bruk. På jobb. Enkelte ansatte med særskilt behov, fikk lov til å ta pennen med hjem, forutsatt at den ikke ble brukt til private formål av noen art. (Dette måtte det signeres for særskilt. Med penn særskilt avsatt for prosjektet.)

Under slike forhold, der det er klare grenser for den ansatte, har ikke pennkleptomaner som meg en sjanse. Jeg må imidlertid innrømme avvik også på et felt der Oslo Kommune virkelig har tatt grep. La meg belyse dette med følgende lille historie:

Det er en lørdag morgen. Snøen ligger enda enda tjukk i gatene. Sykkelstativene utenfor hovedutlånet stikker meningsløst opp av fonnene. Jeg drar nøkkelkortet opp av lomma og trekker inn et drag av den lørdagsfriske vinterlufta. Enda har jeg fri. Mitt arbeidsområde er innendørs. Morgensola maler gull på toppen av Trefoldighetskirkens halvkule og Margaretakyrkans spir.

Men rett over nisjen med Arne Garborgs hode får jeg øye på en diger kladeis snø som lener seg dovent og faretruende over takrennekanten på biblioteksjefens kontorfløy. X antall kilo tung snø i loddrett akselerasjon Y antall meter rett i hue på en eventuell uheldig stakkar, vil gjøre denne ute av stand til å lese ei bok på flere måneder.

Jeg bestemmer meg for å foreta et avvik fra arbeidsinstruksen. Men de samme åpne øyne som jeg observerte snøfonna der oppe, trosser jeg nå  utallige komitéers og utrederes årelange arbeid. Som kjent resulterte dette  arbeidet i innføring av et prinsipielt skille mellom utvendige og innvendige vaktmesteroppgaver. Likevel. Jeg setter opp et varsel. Et bånd i rød og hvitt for å holde folk unna. På gangveien. Utenfor hovedbygget.  Det tar halvannet minutt. Det er ikke min jobb. Det er ikke mitt bord, sa kelneren, før i tida. Men jeg har alltid vært en avviker.

Jeg har her redegjort for to vedtak. Et er alvor. Et tull. Begge like tullete.