ORDSKIFTE
Lederartikkelen i forrige nummer avstedkom tre debattinnlegg. Her følger:
- Fra Biblioteksentralen: Bibliotekenes digitale muligheter
- Fra Kopinor: Tall
- Fra NFF: Mari Tofts sjikanøse angrep på opphavsmennene og deres organisasjoner
- Mari Tofts svar
Bibliotekenes digitale muligheter
av Kjartan Vevle, Biblioteksentralen
Hvordan skal bibliotekene møte brukerne med tjenester de etterspør og med teknologien de bruker? Skal bibliotekene bli et hus for de fysiske dokumentene alene eller skal bibliotekene offensivt gå ut og si: Se her er vi, din medhjelper i den digitale hverdagen! Den nye redaktøren har laget sitt første og utmerkede nummer av Bok og Bibliotek. I lederartikkelen er det vist til et pilotprosjekt som Biblioteksentralen jobber med. Vi vil gjerne komme med noen kommentarer til denne.
Biblioteksentralen jobber kontinuerlig med å utvikle og finne løsninger på bibliotekenes behov. Behov som både kan gi bibliotekets brukere nye tilbud og tjenester som kan trekke nye brukere til biblioteket. Vi ser at de fysiske dokumentene mister sin dominerende rolle i folks medievaner.
BS mener bestemt at bibliotekene har en viktig rolle både som formidlere av kvalitet og aktualitet. Bibliotekene skal være viktige aktører i kunnskapssamfunnet og i formidling av kultur og informasjon.
Dette kan kun gjøres ved at bibliotekene er deltakere i mediemarkedet. De kan faktisk ta føringen og vise at dette etter hvert så gjennomkommersialiserte markedet også har mye å tilby av god kvalitet.
For at bibliotekene skal kunne låne ut digitale dokument som er produsert for salg, trenges det et system som håndterer utlån, reserveringer og metadata for disse medieformene. Det må være et system som ivaretar opphavsrettsinnehavernes rettigheter. Og det må være et system som ivaretar bibliotekenes (les: kommunenes) behov for styring av økonomi og ressurser.
For disse formål har BS et tilbud som ivaretar alle disse utfordringene. Dvs formål til beste for bibliotekenes brukere, som ivaretar opphavrettsinnehavernes rettigheter og bibliotekenes behov for styring av ressurser. Denne løsningen kaller vi BS DiViBib, og den har vi tilbudt Oslo, Trondheim og Stavanger å delta i som pilotbibliotek. Ytterligere informasjon vil komme på våre hjemmesider.
Tall
av Yngve Slettholm, adm.dir. i Kopinor
Bok og Biblioteks redaktør Mari Toft kommer i lederartikkelen i nr. 2/07 med en rekke påstander om Kopinor. Hun hevder bl.a. at «bare en liten del av Kopinor-midlene havner hos rette vedkommende». Hun hevder at «50 % går til forlagene», mens det resterende i stor grad går med til å «honorere eliten» og at «bare en brøkdel går tilbake til det brede lag av skribenter».
Dette er så feil som det kan få blitt.
Kopinor har siden 1985 fordelt over to milliarder kroner til norske rettighetshavere. Organisasjoner av opphavsmenn har fått mer enn halvparten av dette beløpet. I 2006 gikk 61 mill. kr til opphavsmannssiden, i 2005 77 mill. kr. Hele 70 prosent brukes til stipender som fordeles etter søknad fra bl.a. forfattere, komponister og illustratører.
Det faglitterære fond er ett av fondene som mottar vederlagsmidler. Årlig støtter fondet nær 900 forfattere og oversettere med ulike typer stipend. I 2006 mottok fondet 31,5 mill. kr fra Kopinor. Beløpet tilsvarer prosjektstøtte på over 1400 månedsverk, eller arbeidsstipend for 350 forfattere i fire måneder.
Mari Toft kaller dette å honorere eliten. Da må bredden i eliten sies å være særdeles imponerende.
Redaktørens tese er at forfattere flest knapt vil merke forskjell hvis åndsverk kan spres fritt. At Kopinor-samarbeidet hittil har innbrakt over en milliard til opphavsmenn, hvorav det aller meste til forfattere, har nok vært ytterst merkbart. Fri digital kopiering vil undergrave dette.
At også utgivere har rettigheter som utnyttes ved kopiering, medfører at de får en del av kopivederlaget (riktignok 43 % og ikke 50 %). Dette er en løsning som opphavsmenn og utgivere er enige om. Det er vanskelig å se noe urimelig, elitært eller udemokratisk i dette.
Heldigvis står kollektiv forvaltning sterkt i Norge. Nye kollektive avtaler vil etter hvert sikre elever, studenter og bibliotekbrukere langt bedre tilgang til digitalt materiale – til beste for alle.
Mari Tofts sjikanøse angrep på opphavsmennene og deres organisasjoner
av Tove Berg, leder av fondsstyret, og Kjell Lars Berge, styreleder, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Debatten om opphavsretten i den digitale tidsalderen når et foreløpig lavmål i den første lederen som den nytilsatte redaktøren Mari Toft skriver i Bok og Bibliotek. I sin iver i å frata de skapende menneskene retten til å kontrollere bruken av egne tekster og verk, går hun til angrep på de skapende menneskenes organisasjoner. Hun beskylder dem for korrupsjon. Uten antydning til skamfølelse og anstendighet vil redaktør Toft ha leserne sine til å tro at 50% av vederlagsmidlene fra Kopinor går til forlagene, dvs. ikke til opphavspersonene, men til deres forhandlingsmotpart. Visstnok går resten dels til å honorere eliten, dels til nokså udemokratisk imperiebygging innenfor organisasjonene. Bare en brøkdel går tilbake til det brede lag av skribenter. Disse påstandene er rent tøv, ja løgn.
Som ledere av henholdsvis fondsstyret og foreningsstyret i NFF finner vi det nødvendig å ta kraftig til motmæle mot denne sjikanerende karakteristikken av vår forening og måten vår virksomhet er drevet på. Det tjener ingen hensikt å gå inn på alle enkelelementene i redaktørens oppsiktsvekkende kunnskapsløshet. Derfor skal vi i dette innlegget konsentrere oss til ett av dem, nemlig den «brøkdelen» hun hevder går tilbake til det brede lag av skribenter. Så fra brøkregning til hele tall:
Vår forening har i overkant av 5000 medlemmer. Medlemsstallet er stadig økende. Terskelen for medlemskap er lav hos oss. Våre medlemmer bor i sentrale strøk og i grisgrendte strøk. De skriver om flora og fauna og glemte veveteknikker i Telemark. De skriver om båtbygging og vedlikehold av gamle motorer. Om mopeden. De skriver lærebøker, biografier, kunsthistorie og kulturhistorie. Og ordbøker. De oversetter russisk krigshistorie, biografier om Lenin og Clinton og Madonna. Mangfoldet og spensten i denne faglitteraturen henger uløselig sammen med den kollektive forvaltningen av vederlagsmidler, der Kopinor er den største inntektsposten. En god del av disse midlene forvaltes som stipendordninger, reisestipend og prosjektstipend. For å fortsette heltallsregnestykket vårt vil vi hente belegg fra vår årsmelding:
I inneværende år er det fordelt prosjektstipendmidler til 291 forfattere for til sammen kr. 27 874 000 til i alt 1267 månedsverk. Ni oversettere disponerer kr. 572 000 til i alt 26 månedsverk. 514 forfattere og 76 oversettere har fått reisestipend.
Det vil si at akkurat nå – i skrivende stund – skrives det ved hjelp av den muligheten disse stipendene gir til å skape et rom i tilværelsen for forfatter- og oversettervirksomhet – nye lærebøker og biografier og en bok om orkideens historie. Det oversettes sakprosa fra tysk og tyrkisk og farsi. Forfattere og oversettere fra Banak og Bodø og indre Bindal er ute på faglige reiser som de ellers ikke ville hatt mulighet til å realisere. Og disse stipendene har de fått ene og alene fordi forfattere før dem har generert vederlagsmidler gjennom blant annet Kopinor. Gjennom sin egen virksomhet vil disse generere nye vederlagsmidler.
Fra vår ifølge Mari Toft udemokratisk imperiebyggende posisjon som ledere i Norges største forfatterorganisasjon vil vi avslutte med å si at i vår forening kan til og med ikke-medlemmer søke og motta stipend. Til glede for bokfloraen.
Mari Toft svarer:
Kopinors siste offentliggjorte tall er fra 2005 og viser at rettighetshavernes organisasjoner det året mottok 55,8% og deres forhandlingsmotparter 44,2%. Det ville altså kanskje være riktigere å si «nær halvparten» enn «50%». Mange forsto imidlertid mitt poeng: Det offisielle bildet av at Kopinor primært ivaretar opphavspersonenes interesser, motsies av Kopinors egne tall.
Hvor mye av de 55,8% tilflyter da skribentene? NFF er én av mange organisasjoner bak Kopinor. Enhver som kjenner denne store og mektige organisasjonen innenfra, men som ikke har fått perspektivet sitt forskjøvet ved selv å sitte med hånden i honningkrukka, vil kunne bekrefte alt jeg sa i forrige nummer: At det i hovedsak er eliten som honoreres og at store deler av midlene går til udemokratisk imperiebygging. Dette fremgår tydelig av organisasjonens egne dokumenter, men akkurat den debatten bør føres i et uavhengig blad for skribenter og ikke i et bibliotektidsskrift.
