Tord Høivik – Plinius – NB 2014

 Det norske bibliotekfeltet sliter med et problem. Problemet har vart lenge og lar seg ikke løse ved enkle grep.

Det dreier seg, kan vi godt si, om et fravær av ledelse. Jeg mener ikke mangel på ledere. Dem har vi rikelig av. Et land som er så velsignet med fjell og fjord og avstander, må nødvendigvis ha mange og selvbevisste biblioteksjefer. Det dreier seg heller om mangel på retning.

     Usikkerheten gjelder ikke det enkelte bibliotek, men feltet som helhet. Bibliotekreform 2014 ligger på bordet. Men miljøet spør fortsatt seg selv: Hvilken vei skal Bibliotek-Norge gå i tida framover? Hvilke veier er overhodet farbare? Var det ikke derfor vi ba om en utredning?

     Den største og tyngste organisasjonen i det norske biblioteklandskapet er Nasjonalbiblioteket. I slutten av oktober i fjor – på  ABM-utviklings biblioteklederkonferanse 2006 – holdt nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein et særdeles viktig foredrag om bibliotekutredningen. Jeg leser teksten som et frontalangrep på de store linjene i utredningsarbeidet.

     – En utredning – sier Skarstein – er en utmerket anledning til en selvransakelse enten – og helst – ved hjelp av utenforstående eller gjennom å prøve å se oss selv utenfra. Denne utredningen har i hovedsak et bibliotekinternt fokus. Det begrenser dessverre verdien og muligheten for politisk gjennomslagskraft.

Det er bra hun heiser flagg. Jeg tror vi må heve temperaturen for å få en mer prinsipiell debatt. Foredraget kan tolkes som en kritikk av utrederne, altså av Nasjonalbibliotekets nærmeste nabo. ABM-utvikling i Observatoriegata 1b ligger jo vegg i vegg med Henrik Ibsens gate 110. Men den rette adressat må være Kulturdepartementet. Det var departementet som valgte å gi oppdraget til sitt eget nyopprettede direktorat og ikke til et bredt sammensatt utvalg à la Skrede.

     Målet med bibliotekutredningen skulle være å lage et overordnet strategidokument som skisserer en helhetlig utvikling av en samlet biblioteksektor. Dette var i utgangspunktet en umulig oppgave. Departementet ba om en helhetlig strategi uten å peke ut aktører som kunne gjennomføre strategien.

     Sektoren er jo ikke samlet på forhånd. Vi har sju-åtte hundre biblioteksjefer og like mange bibliotekeiere i dette landet. Eierne består av fire hundre og tretti kommuner, atten fylkeskommuner, et hundretalls læresteder, noen få private bedrifter og en brokete skare av offentlige institusjoner – museer, institutter, departementer, direktorater og tilsyn. Hvem som kunne få denne Åsgårdsreien av sterke viljer til å koordinere sin virksomhet og samordne sine interesser, er det vanskelig å peke på. Her hjelper verken pisk eller gulrot.

BØR DIREKTORATET NEDLEGGES?

Departementet ville ha en styrt, administrativ utredning – ikke en politisk prosess. Dermed ble det også minimalt med debatt mellom de ulike interessentene mens utredningsarbeidet pågikk. Den viktigste av dem alle, Norsk bibliotekforening, valgte å gjennomføre sitt eget parallelle løp. Utredningen unngikk de store konfliktene – og mistet til gjengjeld framdrift og politisk bakkekontakt. Innenfor departementets rammer gjorde utrederne en god jobb. Men mangelen på retning er følbar. Den politiske makt er fraværende.

     Nasjonalbiblioteket har både visjoner og vilje til å utøve makt. Jeg setter pris på viljen, men tviler på retningen. Skarstein betrakter Bibliotekreform 2014 som forsiktig og tradisjonell:

     Den dreier seg mer om hvordan vi skal justere eksisterende bibliotekstruktur, om vi nå kan snakke om en slik, enn å stille spørsmål ved bibliotekene i en større sammenheng.

     Og den handler om hvilke oppgaver utrederen, ABMU, skal ha, uten at en tør å spørre om hvorvidt vi trenger en slik institusjon, noe som ville kunne gi økt legitimitet for ABMU – om svaret var ja ut fra en helhetlig analyse og ikke bare ut fra tradisjon.

     Språket er usedvanlig snirklete. Men den som kan lese mellom linjene, skjønner nok hvor vinden blåser. Det nasjonalbibliotekaren indirekte sier, er at ABMU bør nedlegges. Vi trenger ikke en slik institusjon. Problemet er at ingen tør stille dette som et spørsmål. ABMU blir i praksis bevart ut fra tradisjon. Ettersom ABMU startet sitt arbeid 1. januar 2003, må det dreie seg om ganske korte tradisjoner.

     ABMU blir kritisert for å ikke utrede sin egen eksistens. En helhetlig analyse kunne ha sikret ABMU større legitimitet, sier Skarstein. Men en slik analyse ble ikke gjennomført. I Nasjonalbibliotekets øyne gir dette direktoratet en usikker legitimitet. Hårda bud, sier Plinius.

EN STATUSRAPPORT

Utredningen har mer preg av en statusrapport enn en strategisk analyse. Nasjonalbibliotekaren ønsket seg et langt mer radikalt dokument. Samtidig er det klart at vi trengte statusrapporten. Den politiske viljen, og kanskje også evnen, til å gå dypere var ikke til stede. Da tenker jeg ikke bare på Storting og styringsverk. Bibliotekmiljøet har også ført en forsiktig linje. I foredraget sitt stiller Skarstein en lang rekke skarpe, relevante og dyptpløyende spørsmål – spesielt om konsekvensene av den digitale utviklingen. De er det vel verdt å ta på alvor:

     Mye viktigere enn en eventuell samordning av tjenester bibliotekene mellom – og jeg velger å lese dette som strategiske valg vi må ta, og ikke organisatoriske – blir en samordning i betydning en felles tenking med andre samfunnsinstitusjoner som deltar i verdiskapingen av kunnskap.

     Da må vi også gå lenger enn å si at vi skal ha en reform som på det mest konkrete sier at vi skal slå sammen noen kommunale bibliotek … det kan hende at vi i ytterste konsekvens ikke lenger blir en egen sektor, i organisatorisk eller strukturell mening av det ordet.

     Når nasjonalbibliotekaren snakker om å avskaffe biblioteksektoren, spisser jeg både ørene og klørne. Nasjonalbiblioteket er krumtappen i det norske bibliotekvesenet. Det som ikke finnes av norske dokumenter i fag- og folkebibliotek, skal i hvert fall finnes der. Norge har en av verdens beste lover for pliktavlevering – kanskje den aller mest framsynte.

     Skarstein angriper selve nettverkskonseptet – det integrerte og sømløse Norgesbiblioteket:

     – For mange vil et organisatorisk nettverk oppfattes som en anakronisme i en digital tidsalder som roper på distribuerte tjenester … Det største paradokset er en egen Norgesstruktur for bibliotek … Vi må være del av et integrert samfunnsnettverk, ikke et segregert biblioteknettverk, enten dette er fysisk eller digitalt.

TO MODELLER

Departementet ba utrederne ta utgangspunkt i visjonen om eit saumlaust bibliotektilbod, m.a. slik dette kan tenkjast konkretisert gjennom utviklinga av eit digitalt bibliotek. Jeg ser fram til en frisk diskusjon der de to modellene settes mot hverandre. Hva innebærer det sømløse biblioteket – på den ene siden, og det integrerte samfunnsnettverket – på den andre? Hvilke fordeler og ulemper byr de på? Hvilke interesser vil de gavne eller utfordre? Hva tenker politikerne og partiene?

     Motsetningen kommer klarest til uttrykk når det gjelder å utvikle digitale bibliotek.  Nasjonalbiblioteket og ABM-utvikling tautrekker i praksis om de store statlige pengene til digitalisering. Ingen snakker særlig høyt om dette, men mange prater over kaffen.

     ABM-utvikling står bak Norsk Digitalt Bibliotek (NDB), et bredt program for digital utvikling av bibliotek-Norge. Programmet innebærer støtte til nasjonale tjenester som Biblioteksvar og emneportaler og til mange lokale initiativ.

     NB har satset på en massiv digitalisering av alle sine trykte samlinger – den trykte delen av kulturarven – i løpet av en tiårsperiode. Programmet har nå fått navnet NBdigital. 

     Både politisk og retorisk konkurrerer disse prosjektene med hverandre. Vi kan ikke regne med fullt trøkk på begge to gjennom de neste ti årene. Hva er dagens valg – Peppes Pizza eller onkel Peppers Pizza? Nasjonalbiblioteket ble prioritert i årene fram mot IFLA 2005 – og fikk et velfortjent arkitektonisk løft. NB tenker fortsatt stort. Nasjonalbiblioteket skal være kjernen i norsk digitalt bibliotek, sier NB i sitt meget knappe strategidokument. Men drømmen om full digitalisering av egne samlinger på kort tid virker sterkere forankret innad i Nasjonalbiblioteket enn utad i Bibliotek-Norge.

     Vi har et valg – og valget bør diskuteres for åpen scene. På slutten av nittitallet valgte USA og Storbritannia ulike digitaliseringsstrategier for sine bibliotek. USA satset på å samle ressursene om noen få store prosjekter. Flere ga imponerende resultater, men med begrenset spredningseffekt. Storbritannia investerte i hundrevis av lokale tiltak – innenfor et nasjonalt rammeverk som sørget for deling og spredning av erfaringer. Jeg tror det siste passer bedre med vårt eget landskap.

     Når det gjelder Nasjonalbibliotekets visjon, er jeg – i tillegg – ganske skeptisk til prosjekter uten markedsanalyser. Hvilke brukermiljøer vil prioritere alle NBs samlinger framfor å gå løs på andre store og uløste oppgaver i resten av geografien? Og hvordan er det tenkt at de digitaliserte ressursene skal brukes? Hvilke systematiske erfaringer har vi med etterspørselen etter digitalisert kulturarv? Etter det jeg kan se, er de i hvert fall ikke entydig positive.

     Nasjonalbibliotekets digitale prøveprosjekt er rettet mot polarområdene. Det passer godt med oppgaven foran oss: å utforske ukjent land. Med en passe blanding av pågangsmot og nettverk, visjoner og lagarbeid.

Tord Høivik underviser i ledelse og metodefag ved JBI, Høgskolen i Oslo, der han også forsker på bibliotekstatistikk og digitale referansetjenester. Han er aktiv samfunnskommentator på nettstedet plinius.wordpress.com.