Et kulelyn i biblioteket! – Haakon Nyhuus, mannen og mytene

Publisert Sist oppdatert

 

Det er 150 år siden bibliotekaren over alle bibliotekarer ble født. Han er fortsatt den store helten, og mytene florerer friskt. Selvsagt skal han feires, men vi bør vel også stille spørsmål som: Hva er sannheten om dette energiske «kulelynet» av en bibliotekar? Var han en drikkfeldig bohem? Gikk han på bommen i Chicago? Var Bibliotekreformen virkelig en Bibliotekrevolusjon? Og stemmer det at han ble gassforgiftet på jobben? (Foto: Nasjonalbiblioteket)

– «Dette er Torunn Myhre i NRK. Kan du stille til et jubileumsintervju om Haakon Nyhuus?» Journalisten var vennligsinnet. Vi møttes på historisk grunn, i Nyhuus’ eget bibliotek, på Grünerløkka filial av Deichmanske bibliotek. Stemningen var god. Det ble nesten tre timer med opptak. Myhre klippet alt ned til tre korte episoder for P1 lokalsending i Hedmark og Oppland. I tillegg kom en miniutgave for P2s Kulturnytt. Senere har journalisten også laget en skriftlig versjon på NRKs sider. Slik er innledningen: «Fra forsoffen bohem til Folkebibliotekenes far. I 1890 går Haakon Nyhuus om bord i Amerikabåten. Han har 20 kroner i lomma og tre flasker konjakk i kofferten. Han har drukket seg til fant og lite tyder på at han skal bli noe stort».
    Torunn Myhre har gjort en god jobb. Stoffet er spisset, dramatisert og forbausende morsomt. Hun har laget god radio av tre timer med «tresket langhalm». Jeg har hanket inn noen kroner i «forskningsformidlingspoeng». Det er slik høyskoler finansieres for tiden. Derfor stiller vi gjerne opp for mediene, og vi vet at det ikke er plass for nyanser og fotnoter. Likevel, jeg må innrømme at nettartikkelen også ga litt av ettertankens kranke blekhet. Det ble som å møte seg selv i tabloid versjon. Kan alt være sant, og er det dekning for alt som jeg kjekt har fortalt om vår mann?
    Til 100-årsjubileet laget Arne Kildal et «minneskrift» på vel 60 sider med det viktigste om Nyhuus. Heftet gir en god innføring, men Kildal dokumenterte ikke kildene sine. Foreløpig er det ingen som har laget en samlet og dyptpløyende biografi basert på kilder og forskning. Det burde vi ha. Nyhuus var en stor strateg i den norske nasjonsbyggingen. Et søk på bokhylla.no viser at det er utrolig mye stoff å hente. Mulighetene til å søke seg «inn i» hver tekst gir også en effektiv gjenfinning!

Var det konjakk i kofferten?
Det første jeg ville vite var om det er hold i det jeg «heldigvis» hadde sagt var en myte: Nyhuus hadde 20 kroner i lomma og tre flasker konjakk i kofferten. Det viste seg at det ikke stemte helt! Det var «verre». Halvor Fosli, som har skrevet hovedverket om Kristianiabohemen, har en kilde som sier at «bagasjen hans var 5 fl konjak og 5 kroner». (1994, s. 431). Kanskje er det heller ikke så viktig hva som er helt korrekt antall flasker og penger? Anekdoten gir en treffende karakteristikk av bohemen Nyhuus. Boka har hele 137 treff på «Nyhuus», og handler mest om tiden fra han som 17-åring kom til hovedstaden og frem til han reiste til USA høsten 1890. Det er hevet over tvil: Han var en av de store bohemene og sentral i kretsen rundt Hans Jæger og Oda Krohg. Kjetil Bjørnstad skildret parets rotur i sangen «En sommernatt på fjorden». I Jægers roman «Syk kjælighet» ser vi også at Nyhuus (kalt Lille Gaarder) var sterkt til stede. Nyhuus var selv ulykkelig forelsket i en av Odas søstre, Chat Noirs grunnlegger Bokken Lasson. Dette skildret Nyhuus i sitt eget skjønnlitterære forfatterskap. «Du skal skrive dit eget liv» var Bohembud nr. 1. Nyhuus gjorde det. Bokken følte seg sveket og utlevert. Novellen heter «Sonja» og finnes i «Kristianiabilleder», som er en av de bøkene Nyhuus utga sammen med Jæger.

«Han slo seg på flaska»
Det er belegg for å si at bohemlivet ble i meste laget for den unge Nyhuus. Utsagnet om at han «slo seg på flaska» og at det ble «nok absint» kan forsvares. Vennen Sven Moren (1938) forteller at i hjembygda visste de godt at han ikke studerte, men at «han rangla, Ja, stakkar, han var komen i ringt selskap.» Skepsisen var størst til at denne «stygge karen [Jæger], var kompis med ’n Håkon just no.» (s.16f). Dårligere papir enn Jæger kunne vel ikke oppvises. Han var bøtlagt, fengslet, sensurert og avskjediget som stortingsstenograf for sitt usedelige forfatterskap.
    Sven Moren skildret vennens siste besøk i Trysil før amerikareisen slik: «Langt sør i vegen kom ein liten halvnaken kar. Han hadde ein kjepp på eine aksla og på kjeppen eit knyte. Ein luffar.» Det var så vidt de kjente ham igjen, men den friske replikken var ikke til å ta feil av: «Nøken kom jeg fra min moders liv, nøken vender jeg tilbake. Herren Nyhuus gav, herren Nyhuus tok, herren Nyhuus’s namn vere forbanna!» Han fikk lånt klær og sko og kom seg på fest. Selv om hele bygda «niglodde» var han «ein herre likevel, byrg og fus og full av mod og kraft.» Nyhuus innrømmet at han hadde seilt sin skute på grunn. Det var bare ett håp igjen. Han hadde fått penger til Amerikabillett. Enten «gjekk han i hundane» eller så kom han «att som ein kar». Det hjalp ikke å være sentimental, og på sitt karakteristiske svensk-norsk sa han: «Nei. Fan heller! Upp med hakan och se glad ut!» (s. 18f)

«En villstyring og en lystig laks»?
Nyhuus’ avskjedsord er typisk for en ekte optimist. Han var ikke den destruktive, innadvendte og dødslengtende bohemtypen. Han viste seg tidlig som en inspirerende og utadvendt lederskikkelse. I hjembygda stiftet han en samtaleforening (med taleplikt for alle), og han organiserte frisk sportslig aktivitet. Hans ledelse av skihopping, og svømmekurs i Trysilelva var barske greier. Sven Moren mintes det slik da de ble kastet ut i elva: «Vi skalv av redsle, og gjorde som han sa». (s.11). Datteren Halldis Moren Vesaas har også fortalt hvor sentral Nyhuus var i dette miljøet. (1951)
    Han var riktig nok en villstyring, men det ble den sunne siden av Nyhuus som seiret. I Chicago giftet han seg med Kathinka («Kinka») Korsvig. Arne Kildal (1966) fortalte at dette bidro til at han kvittet seg med arven fra bohemtiden, «den gamle trang til å ‘rangle’». Han gjennomgikk en kur ved et amerikansk sanatorium, og han ble en «pålitelig avholdsmann». (s. 19)
«Gulvfeier i Chicago»
    I NRK-artikkelen står det videre at det var tilfeldigheter som brakte Nyhuus til Chicago Public Library. Her fikk han «jobben med å feie gulvet». Det stemmer vel ikke helt. I følge Arne Arnesen startet han som «pilletriller på et apotek.» (1935, s. 38). Den første bibliotekjobben fikk Nyhuus i samme by, men på Newberry-biblioteket. Hans venn, forfatteren Peter Egge (1952), fortalte da også at første jobb var nettopp «å feie gulvet». Etter hvert fikk han også lov til «å hente ned bøker som sto så høyt i rekkene at de frigjorte og allmektige kvinnene innen avdelingen ikke ville strekke seg etter dem.» Egge påstår at det var slik Nyhuus utviklet en egen teft med finne frem på hyllene. Mens andre virret rundt «lyste han som et fyr i natten og sa: – der!» (s. 110). Han gjorde seg uunnværlig, og avanserte raskt til avdelingssjef. En av Nyhuus’ kolleger fra Newberry-biblioteket fortalte at Nyhuus fikk plass i kjelleren for å katalogisere salmebøker. Han forsto imidlertid at sjefen var mest interessert i de aller eldste bøkene, derfor spesialiserte han seg i katalogisering av inkunabler. Det slo til. Han vant sjefens oppmerksomhet. Suksessen skyltes nok også hans «uforferdethet, pågåenhet, og evne til uten nølen å gripe en chanse». Nyhuus hadde ikke bare en allsidig begavelse, men også en personlighet som kunne «gjøre seg gjeldende hvorsomhelst, og ikke minst under amerikanske forhold». (Hanson 1932).
    Jobben i Newberry-biblioteket var viktig for Nyhuus. På den tiden hadde Melvil Dewey startet verdens første bibliotekskole, men det var i New York. Deweys klassifikasjonssystem var utgitt og hans «Library Journal» var godt i gang. Det vi kjenner som Biblioteksentraler var også en realitet. Men Nyhuus var altså i Chicago, og her var det William Frederic Poole som ledet utviklingen. Det er naturlig å se Dewey og Poole som motparter i en faglig strid. For å si det enkelt: Poole hevdet at praksis og egenutdanning var vel så viktig som teoretiske studier, mens Dewey var mer opptatt av organisert opplæring. Haakon Nyhuus var også selvlært, og han var i tvil da Deweys desimalklassifikasjon ble innført i Norge. Det ble i en tilpasset versjon. Men han ivret sterkt for å opprette en norsk bibliotekskole slik Dewey hadde gjennomført i USA. Nyhuus ble ingen stor tilhenger av Dewey, og det var gjensidig. Arne Kildal nevner at han fra sine skoleår i Deweys skole hadde vært i middag hjemme hos Dewey. På spørsmål om han kjente den norske bibliotekaren Nyhuus svarte Dewey «temmelig kort og avvisende at han så vidt hadde møtt ham.» Kildal mener at dette kunne komme av at Nyhuus hadde snakket nedsettende om klassifikasjonssystemet på et amerikansk bibliotekmøte i 1904. (Kildal 1966, s.14). Det kan også være andre grunner til motsetningene. Mange oppfattet Dewey ikke bare som politisk reaksjonær. Hans rent personlige rykte var også frynsete. Enkelte biografer har pekt på at han ofte fikk trøbbel på grunn av sin «old nemesis —a persistent inability to control himself around women». (Wiegand 1996, s.353). Engelskspråklig Wikipedia bringer fortsatt et gammelt, usant og ondsinnet rykte videre: Deweys kvinnelige studenter måtte levere foto og brystmål før opptak!

«Bøkene var stuet bort»
Nyhuus reiste hjem til Norge i 1897. Det var året før stillingen ved Deichmanske ble utlyst. I mellomtiden var han engasjert ved ulike bibliotek, og han var sekretær for Fridtjof Nansen. Nasjonalbiblioteket har Nyhuus’ attester. Alle spor av bohemen er borte. Det er sterke og entydige anbefalinger fra Nansen og fra biblioteksjefer i inn- og utland. W. F. Poole sa det slik: «You have the natural instincts, and the enormous capacity for work, which characterize a bibliographer of the first rank.»
    NRK-artikkelen nevner at Deichmanske var i en elendig forfatning da Nyhuus ble sjef. Her var det som på Vinmonopolet den gang du måtte stå foran disken og vite hva du skulle ha. For oss i dag er det selvsagt, men Nyhuus trosset motstanden og innførte åpne hyller slik at folk kunne velge selv. Bøkene ble klassifisert og stilt opp etter emner. Kortkatalogen var også en teknologisk nyvinning. Nyhuus’ motto var «Publikum fremfor alt», og på amerikansk vis formulerte han målet om flest mulig bøker ut til så mange som mulig til en lavest mulig pris. Derfor satset han på å bygge utlånsstasjoner over hele byen. Utlånet steg til fantastiske høyder. Nils Johan Ringdal (1985) dokumenterte dette i sin bok om bibliotekets historie. Ringdal kunne være både kritisk og sarkastisk til autoriteter og «størrelser». Men når det gjaldt Nyhuus utviste han den største beundring. Ringdal innså at Nyhuus’ «rastløse gemytt» passet best for en som skulle reformere heller enn å ta det daglige rutinepregede ansvaret. Etter hvert orienterte da også Nyhuus seg mot helt andre utfordringer. Men Ringdals konklusjon er klar: Alle bibliotekets lederskikkelser gjennom tidene «har måttet tåle å måles opp mot ham, og ingen har kommet altfor heldig fra det.» (s. 129)

«Like effektivt som en Fordfabrikk»
Slik introduseres Bibliotekreformen av 1902 i NRK-artikkelen. Nyhuus fikk staten interessert, saken ble utredet, støtteordningene ble forbedret. I tillegg til sjefsjobben ved Deichmanske ble han sjef for et nytt, statlig Bibliotekkontor. Det mest imponerende er den effektive bokdistribusjonen med felles innkjøp, gode rabatter, sentralt bokutvalg, solid innbinding og ferdig katalogisering og klassifisering. I et land som bare hadde noen få fagutdannede bibliotekarer, var dette en genistrek. Kontrollen var sentralisert, og den hadde Nyhuus. Det er flere som har skrevet om «Bibliotekreformen», men den mest interessante kilden er den grundige utredningen som Nyhuus (1901), sammen med Karl Fischer og J.V. Heiberg, laget for Stortinget i 1902. I samme klasse stiller det arbeidsredskapet Nyhuus (1903) laget med «Katalog over bøger skikket for Folkebogsamlinger» 1903 med senere tillegg.

15 aktive år for norske bibliotek
Nyhuus’ siste prosjekt var utgivelsen av «Illustreret Norsk Konversationsleksikon». Denne forløperen til «Store norske leksikon» var det første store oppslagsverket på norsk. Sigmund Carlsen sier at etter hvert som det store arbeidet skred frem, «ble verket stadig mer selvstendig og nasjonalt, frigjort fra skjemmende påvirkning fra utenlandske forbilleder.» (1968, s.47)
    Fra 1911 ble Nyhuus rammet av sykdom. Han meldte avbud på Bibliotekmøtet og til stiftelsen av Norsk Bibliotekforening høsten 1913. Han ble selvsagt valgt til første formann. Juledag samme år døde han knapt 47 år gammel. Diagnosen var blodsykdommen pernisiøs anemi. I en legeerklæring fra Edvard H. Hansteen ble det lagt vekt på at Nyhuus hadde hatt elendige arbeidsforhold på Deichmanske. Kontoret var «et meget lidet, mørkt rum til gaarden, – saa trangt og mørkt, at der bare heri utvilsomt med berettigelse kan sees et prædisponerende moment for optreden av en anemi.». Ikke var det så lett å lufte heller fordi «der like udenfor vinduet var anbragt et pissoir». Men den sterke stanken hadde også en annen årsak: Det hadde lenge vært «en lækage paa gasledningen i kjelderen like under kontoret». Den velrennomerte professor Axel Holst sluttet seg til dr. Hansteens vurderinger. Opplysningene er fra en søknad om pensjon til enken og de tre barna. Brevene er oppbevart i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling. Her er også Nyhuus’ siste brev til kone og barn. Til datteren Mona skrev han: «Vær glad som far da han var frisk og yngre og vær stolt av dit skogbondeblod om det er nødvendig.»
    Nyhuus’ innsats for norske bibliotek var kort og intens. Den varte i knapt 15 år fra 1898 til han døde. Karrieren var så spesiell at det måtte oppstå myter. Kanskje er det ikke så interessant hva som er «sannhet», men mytene er karakteristiske fortellinger om en som forstod det som skjedde i samfunnet og at det var helt nødvendig å lage nye bibliotek. Det gamle almuebiblioteket var for de «lavere klasser». Med Nyhuus kom folkebiblioteket til Norge. På tross av sentralisert kontroll var det for hele folket. Biblioteket formidlet ny kunnskap for et utvidet demokrati og for nye yrker. Idealet var som i USA, biblioteket skulle bidra til større sosial mobilitet. Mange startet sin klassereise nettopp her. Den statlige styringen førte – forbausende nok – også til et mer liberalt bokvalg: Kontrollen bidro også til «å sikre et større mangfold i bokvalget. Ulike syn og retninger skulle være representert.» (Byberg & Frisvold 2001, s. 83).
    Den gamle bohem ble ikke bare en vel ansett borger, han ble også slått til ridder av 1. klasse i den kongelige St. Olavs orden. Men han var en ukonvensjonell og pågående biblioteksjef. Han hadde flere feider med «konkurrentene» på byens akademiske bibliotek. Overbibliotekar Wilhelm Munthe, beklaget at Nyhuus manglet forstand på den norske (og tyske?) bibliotektradisjonen som preget Universitetsbiblioteket. Men Munthe innrømmet at «den runde, blide, lille mann» hadde gjenreist et bibliotek som den gang var «i sin dypeste fornedrelse». Han tok med «sine amerikanske lærdommer», og han ble «kulelynet i norsk biblioteksbevegelse, alltid ladet med energi – ofte i uberegnelige baner.» (1953 s.12).

— Av Øivind Frisvold, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avd ABI

Litteratur
Det finnes mye litteratur om Nyhuus. Her er bare tatt med bøker og artikler som er referert: Arnesen, A. (1935) Deichmanske bibliotek (I Bok og bibliotek). – Byberg, L & Ø. Frisvold (2001) Hvorfor folkebibliotek? I: Audunson, R. Det siviliserte informasjonssamfunn. Carlsen, S. (1968). All verdens viten. – Egge, P. (1952) Minner fra nord og syd. – Fosli, H. (1994). Kristianiabohemen. – Hanson, J.C.M. (1932) Haakon Nyhuus i Amerika. Deichmanbladet nr 9-10. – Kildal, A. (1966). Haakon Nyhuus. 1866-1966. – Moren, S. (1938). Møte og minne. – Munthe, W. (1953). Menneskene bak boktitlene. – Myhre, T. (2016) Fra forsoffen bohem til folkebibliotekenes far. På nrk.no – Nyhuus, H.(1901) (m.fl) [Bibliotekreformen] St.prp. nr 1hovedpost IV, 1901-02 – Nyhuus, H. (1903) Katalog over bøger skikket for folkebogsamlinger. – Ringdal, N.J. (1995) By bok og borger. – Vesaas, H.M. (1951) Sven Moren og heimen hans. Vestheim, G. (1997) Fornuft, kultur og velferd – Wiegand, W.A. (1996) Irrepressible Reformer. Melvil Dewey.

 

 

Powered by Labrador CMS