Halvferdig debattarena
Én biblioteksjef fikk en spesiell telefon fra ordføreren. En annen har lagt debattmøter på is etter ett forsøk. Bok og Bibliotek gir her en statusrapport fra norske bibliotekers arenasatsing.
Snart tre år er gått siden Stortinget utvidet folkebibliotekenes samfunnsoppdrag. Hvor langt er bibliotekene kommet i å fylle den lovbestemte rollen som «uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt»?
Folkebiblioteket som arena er utvilsomt fortsatt et byggeprosjekt. Rundt om i landet hamres og snekres det, både bokstavelig talt og i overført betydning. Siden 2015 har Nasjonalbiblioteket bevilget 24,7 millioner kroner til utvikling av folkebibliotekene til arenaer (status ved utgangen av februar i år). 17,7 av millionene er gått til teknisk utstyr og opprustning av bibliotekene for å gjøre dem mer egnet til å avholde arrangementer. Resten av midlene er gitt til konkrete arrangementer.
Arenabegrepet rommer mange aktiviteter, både litteraturformidling, foredrag, debattmøter og annet. I forbindelse med lovendringen i 2013 så Bok og Bibliotek grundig på biblioteket som debattarena, blant annet med en spørreundersøkelse, og i denne artikkelen vender vi tilbake til debattfunksjonen: Hvilke problemstillinger møter bibliotekene når de skal prøve og feile seg fram til en ny rolle som uavhengig arena for offentlig samtale og debatt?
Vi begynte erfaringsinnsamlingen med to ytterpunkter – en bykommune og en distriktskommune.
Konfrontasjon i sør
Etter kommunevalget høsten 2015 hadde Kristiansands biblioteksjef Anne Kristin Undlien en samtale med byens nye Høyre-ordfører.
– Han sa veldig tydelig til meg at «redaktøransvaret og ansvaret for profilen til arrangementene på biblioteket er det du som har», sier Undlien.
Slike møter er det nok ikke så mange biblioteksjefer som har hatt, men avklaringen var nødvendig. Bare noen måneder tidligere hadde Undlien vært gjennom en annen uvant øvelse for norske biblioteksjefer. Hun stilte på bystyremøte for å forsvare sin beslutning om å si nei til organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norges (Sian) ønske om å bruke folkebiblioteket som lokale for et arrangement. Den daværende ordføreren – også han fra Høyre – hadde offentlig støttet Sian og ville ta saken opp i bystyret. Men ikke nok med det.
– Ordfører ringte meg for å spørre om jeg kunne ombestemme meg, sier Undlien.
Når det kom til stykket, stemte hele Høyres gruppe unntatt ordføreren for Undliens linje. Dermed var biblioteksjefens uavhengighet etablert via en særdeles tydelig og offentlig konfrontasjon. Det hører med til historien at rådmannen og kulturdirektøren støttet Undliens beslutning.
Undlien begrunnet avslaget til Sian med at folkebiblioteket ikke har møtelokaler de bare kan leie ut og overlate helt til en tredjepart. Biblioteket må uansett være involvert ved at ansatte må stille på jobb for å avvikle arrangementet. Da ønsket biblioteksjefen også å ha innflytelse på opplegget for debatten, og Undlien mente Sians debatt ville bli for ensidig.
Isteden arrangerte biblioteket selv en debatt der Sians leder Arne Tumyr var med i panelet, men Tumyr opprettholdt ønsket om å arrangere debatt i egen regi. Til slutt ble saken satt på spissen for åpen scene i bystyret. Sian-saken er ennå ikke avsluttet – organisasjonen har klaget til Fylkesmannen og fått avslag, men anket dette videre til Sivilombudsmannen.
Når biblioteket skal være debattarena, får da biblioteksjefen en redaktørrolle? Det er likheter og ulikheter mellom en avisredaktør og biblioteksjefen som debatt-»redaktør», men prinsippene er de samme, mener Undlien.
– Redaktøren vinkler jo reportasjene. Man skal slippe alle til, men man gjør likevel bevisste valg. Man tenker for eksempel at nå er denne saken godt nok dekket, nå kan det være noe annet som kan stå på agendaen.
– Jeg mener fortsatt at redaktørrollen kan tillate et sånt grep og at dette ikke er diskriminering av Sian, legger hun til.
Debatter med høy temperatur dominerer ikke arena-tilbudet på Kristiansand folkebibliotek. Et fast arrangement er Fredagslunsj, der aktuelle forfattere og personligheter holder foredrag med påfølgende samtale. I samarbeid med det lokale Forum for tro og livssyn er det blitt arrangert debatter der alle livssyn har vært representert. Mer kontroversielle har debattene vært når byutvikling er på dagsordenen, forteller Undlien.
Kristiansand kan se fram mot en radikal forbedring av vilkårene for biblioteket som debattarena. I høst begynner ombyggingen av hovedbiblioteket, et prosjekt til 11,5 millioner kroner. I kjelleren skal det bygges et eget arrangementsrom med plass til 200 besøkende. Finansieringen står den lokale Stiftelsen for store kulturanlegg i Kristiansand og kommunen for.
– Jo flere arrangementer vi har, jo mer irriterer vi oss over å løfte stoler og bord hver eneste gang. Å minimere det, og ha et rom som står der og er klart, det gleder vi oss til. Men vi kommer samtidig til å ha små arrangementer på biblioteket, det er veldig fint å ha det mellom bøkene også, sier Undlien.
Også på bemanningssiden er det rustet opp: I 2015 ble en egen stilling med ansvar for arrangementsutvikling opprettet.
I 2014 havnet Kristiansand midt på treet blant kommunene målt i frammøtte til arrangementer per innbygger (se faktasak). I 2015 økte besøkene til arrangementene for voksne med 147 prosent til drøyt 10000, forteller Undlien – så det kan tenkes at Kristiansand gjør et hopp på listen når biblioteksstatistikken for 2015 frigis før sommeren.
Publikumssuksess uten debatter
Folkebiblioteket i Tynset, en kommune i Hedmark med 5550 innbyggere, drives med 2,4 årsverk. Bibliotekets arenasatsing er av eldre dato enn lovendringen i 2013.
– Vi så jo hvor utviklingen gikk. Det er ikke nok for folkebiblioteket å låne ut bøker. Vi har alltid ønsket å være bevisste samfunnsansvaret vårt, og ha ord som kunnskap og demokrati langt framme i hodet, sier biblioteksjef Tone Thorsen Stræte.
Et bokbad-konsept er blitt Tynsets hovedsatsing. Fagbokforfattere holder foredrag etterfulgt av samtale ledet av en fagperson fra lokalsamfunnet.
– Vi har i hvert fall en fast gruppe på 50. Det kommer rundt 75 hver gang. Vi hadde for eksempel Benedicte Ingstad som snakket om sin far Helge Ingstad, da kom det 130 stykker på en fredag kveld hvor det var 30 kuldegrader, sier Stræte.
Med dette opplegget havnet Tynset i 2014 høyt oppe på listen over kommunene med flest fremmøtte på arrangementer per innbygger (se faktasak).
Det som skjedde da Stræte og Tynset ville utvide med debattarrangement, er kanskje illustrerende for noen av utfordringene i mindre kommuner. Biblioteket ble med på prosjektet «Biblioteket – tar den lokale debatten», i regi av fylkesbibliotekene i Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland. Her fikk bibliotekarene opplæring i hvordan å arrangere en god debatt, blant annet av Erik Wold, tidligere ansvarlig for Debatten på NRK TV.
Stræte ønsket å sette søkelyset på utviklingen av Tynset som tettsted. Etablering av kjøpesenter ved et veikryss utenfor sentrum var på dagsordenen. Forberedelsen til møtet kunne ikke vært mer forskjellig enn i Kristiansand: Stræte diskuterte debattopplegg og prinsipper med ordføreren i forkant av debatten, og det hele endte med at ordføreren selv stilte som debattleder.
– Det høres litt merkelig ut, men det fungerte faktisk veldig bra. Vi hadde flere samtaler i forkant om bibliotekets rolle som uavhengig, og han gikk ikke over streken, sier Stræte.
Arkitekt Peter Butenschøn innledet debatten med et bildeforedrag, og blant paneldeltakerne var Bondelaget og den lokale næringsforeningen.
Et vellykket debattmøte til tross, Stræte har bestemt at biblioteket konsentrerer seg om bokbad-konseptet framover. Ingen nye debattmøter er planlagt. Årsaken er ganske enkelt prioritering av begrensede ressurser. Uten økte bevilgninger er det ikke plass til debatter.
– Jeg brukte uhorvelig mye tid – altfor mye tid. Jeg tok en telefon til lokalavisene og spurte om de ville samarbeide med biblioteket, men de var ikke interessert. Det er litt trist, men vi jobber ut fra den ideen om at det vi velger å gjøre, det skal vi gjøre ordentlig, sier Stræte.
Kompetansebygger
Historiene fra Kristiansand og Tynset vitner om svært ulike forutsetninger for å bygge biblioteket som debattarena. Få har flere ferske inntrykk av mangfoldet i bibliotek-Norge enn Monica Helvig, prosjektleder for bibliotekutvikling ved Nasjonalbiblioteket. Siden høsten 2015 har hun jobbet spesielt med arenautvikling i folkebibliotekene, og har rukket å besøke 46 folkebibliotek og 13 fylkesbibliotek. Hvordan ligger de an med arena-byggingen?
– Det er litt vanskelig å oppsummere fordi bibliotekene er så ulike, både i fysisk størrelse og antall ansatte. Men jeg ble overrasket over hvor langt mange allerede var kommet. De har jobbet med arrangementer over lang tid og hadde en god tanke om hva man kan lage i biblioteksrommet. Så er det en del hvor det skorter litt på den praktiske biten, men det er det enkelt å gjøre noe med, sier Helvig.
Helvig arbeidet i åtte år som nestleder på Litteraturhuset i Oslo (og har altså fulgt Aslak Sira Myhre over til Nasjonalbiblioteket). Ute i bibliotekene gir hun råd og holder kurs for å bygge opp kompetansen som trengs til å lage gode arrangementer. Arrangørkompetanse dreier seg både om å lage et godt program – godt innhold – og den tekniske gjennomføringen, framholder Helvig.
På innholdssiden er det nyttig å stille seg noen grunnleggende spørsmål – hvem, hva og hvorfor.
– Hvem er dette arrangementet for, har vi en bestemt målgruppe i tankene, hvem passer dette for? Hva er kjernen i innholdet? Noen ganger lager man arrangementer hvor man ikke selv vet hva innholdet er. Hva er det man skal diskutere, hvorfor trekker man inn de elementene? Og hvorfor skal akkurat mitt bibliotek lage dette arrangementet – er det riktig i forhold til lokalsamfunnet? Man bør stille seg noen av disse spørsmålene for å presisere innholdet, så det ikke blir tilfeldig hva man har på programmet, sier Helvig.
Den tekniske siden gjelder selve gjennomføringen av arrangementet. Man skal planlegge, kontakte folk, sette ut stoler, ordne med lyd, lys og vannglass til gjestene, ønske velkommen, ta godt vare på gjestene – mange detaljer som kan høres banale ut, men som man må lære seg.
Et annet nøkkelbegrep i arena-tenkningen er publikumsutvikling. Bibliotekene bør ta utgangspunkt i lokalsamfunnet og identifisere hvem som er kjernepublikumet, for så å forsterke de relasjonene, framholder Helvig.
– Publikumsutvikling handler egentlig om relasjonsbygging over tid – man skaper et forhold til brukerne av biblioteket. Så må man utvide publikumsgrunnlaget underveis, og det gjør man gjerne via hvilke arrangementer man har og hvordan man presenterer det utad. Nr. 1 er å ha et godt innhold, nr. 2 er å presentere det innholdet på en skikkelig måte. Akkurat det siste er det mange som glemmer, sier hun.
Kan biblioteket være uavhengig?
Det arbeides altså med arenautvikling, lokalt og sentralt, men går utviklingen i riktig retning? En som er skeptisk til det, er Marite Elisabeth Juul, skolebibliotekar ved Presterød ungdomsskole i Tønsberg. Etter å ha gått gjennom debatt-tilbudet i et hundretalls folkebiblioteker, la hun i mars ut et innlegg på diskusjonslisten Biblioteknorge. En smakebit:
«All viraken omkring tilføyelsen til §1 i Bibliotekloven om at «Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», ser for meg ut til å være stor ståhei for (nesten) ingenting.»
Naturlig nok var ikke alle enige med henne. Hun ble blant annet kritisert for å være for opptatt av å forvente kontroversielle debatter på bibliotekene. Men reaksjonene fikk henne ikke til å revurdere kritikken. De fleste av svarene pekte på initiativer ved bibliotekene som riktignok har med viktige oppgaver som folkeopplysning å gjøre, men lite av det gjaldt debatt, mener Juul.
– Folkeopplysning er kjempeviktig, så det var ikke det at jeg synes det er feil fokus eller noe sånt. Men det er nettopp det at man har snakket om det som om alle bibliotek nå har kastet seg over å drive debatter. Mens når man undersøker, er det egentlig ganske lite av det, sier hun.
Juul mener at noe av problemet ligger i lovens formulering om «uavhengig møteplass». Samtidig som folkebiblioteket er avhengig av bevilgninger fra kommunens politiske flertall, erklærer loven at det skal være uavhengig.
– Det burde vært satt en strek over «uavhengig». Det kunne stått at biblioteket skal være en møteplass og arena for offentlig samtale og debatt. Det er kjempefint. Men uavhengig – jeg skjønner ikke helt hvordan det kunne passere, sier Juul.
Men er bibliotekets uavhengighet og kommunale finansiering virkelig en uløselig motsetning? Nei, mener professor Ragnar Audunson ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han viser til at biblioteket som institusjon har tradisjon for uavhengighet i måten de redigerer og bygger opp tilbudet sitt – samlingene – på.
– Det er rotfestet at biblioteket og bibliotekaren har en uavhengig rolle – at ingen rådmann eller politiker kan komme og si at nei, den eller den boka skal ikke inn i samlingen, sier Audunson.
Den tradisjonen for uavhengighet kan overføres til utøvelsen av bibliotekets rolle som debattarena, mener han.
Vi har også tradisjon i Norge for at noen offentlige institusjoner har en stor grad av frihet, påpeker Audunson.
– Universitetene og høyskolene er jo det. De har vært en del av den offentlige sfæren på en annen måte enn andre statlige og kommunale virksomheter. Eller allmennkringkasteren, som også tradisjonelt er statlig eid. Så jeg tror jo at bibliotekene kan plasseres inn i den tradisjonen. Hvis det er politisk aksept for det, så kan det gi større grad av uavhengighet enn hvis du er avhengig av andre eksterne finansieringskilder som er mer markedsstyrte, sier han.
Audunson er enig i at bibliotekaren som kommunal tjenestemann kan møte utfordringer når uavhengigheten skal realiseres.
– Men nettopp derfor synes jeg det er veldig viktig at det står i lovteksten. Den faglige uavhengigheten som bibliotekaren tradisjonelt har hatt når det gjelder å utvikle samlingene, må være der også når det gjelder å utvikle biblioteket som arena for offentlig samtale.
Utvidelsen av bibliotekloven må ses som en iverksettelse av infrastrukturkravet som ble innført i ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven i 2004, framholder Audunson. Der slås det fast at myndighetene skal «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
– Det er et grunnlovsfestet offentlig ansvar, og de kommunale og offentlig finansierte bibliotekene skal ta en del av det ansvaret, sier Audunson.
Budsjett-bråstopp?
Selv når uavhengigheten er markert, er knappe ressurser mange steder en åpenbar begrensning for biblioteket som debattarena. Nå flyter prosjektmidlene fra Nasjonalbiblioteket, men hva med arena-driften på lang sikt? Marite Elisabeth Juul ser for seg at magre budsjetter vil sette en effektiv stopper for arenasatsinger.
– Mange av kommunene er bitte små. Det som er hovedproblemet for mange, vil jeg tro er ressursene. Man har nesten ikke penger til noen ting, ikke de gode, gamle oppgavene heller. Det jeg har inntrykk av, er at man leter desperat etter noe som skal gjøre biblioteket veldig interessant for de som bevilger, og dermed er man glad i å kaste seg på nye ting. Så går det en kort stund hvor man får prosjektmidler, men så er man straks tilbake i den gamle, sure virkeligheten med veldig begrenset budsjett.
I Kristiansand er Anne Kristin Undlien spent på hva oljesmellen gjør med kommuneøkonomien. Hun har varslet politikerne om at biblioteket vil trenge driftsmidler til arenasatsingen.
– Hva det vil resultere i, vet jeg ikke, der kan jeg bare håpe og satse på at vi jobber så godt og målrettet at det gir oss uttelling. Vi har også gått inn i budsjettet og omdisponert for å ha driftsmidler til arrangementer, så det har vi bevisst satset på.
I økonomidebatten bør det med at arenautvikling ikke må være et rent nullsumspill der ny aktivitet nødvendigvis fortrenger andre oppgaver. Monica Helvig har for eksempel erfart at økt arrangørkompetanse gir mer effektiv tidsbruk. Det tar mye tid å komme i gang, men etter hvert får man til arrangementer på en fjerdedel av tiden man brukte i starten, anslår hun.
Den profilerte bibliotekaren
Arenasatsingene varierer i størrelse og ambisjonsnivå rundt om i landet, men det bør ikke glemmes at byggeprosjektene hviler på samme prinsipp: Lovfestingen av arenafunksjonen. I debattprosjektet i Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland ble bibliotekene som deltok spurt om de ville arrangere flere debatter. De aller fleste svarte bekreftende, og flere trakk fram lovteksten.
«Vårt bibliotek kommer til å arrangere flere debatter fordi loven pålegger oss det og fordi vi selv ser biblioteket som en viktig lokal arena for meningsutveksling,» svarte ett bibliotek.
«Vi tror at vi ved å engasjere oss i lokale tema, unngår å bli betraktet som et avleggs og uinteressant bokloft av folk som ikke pleier å bruke biblioteket ellers,» svarte et annet.
At debatter synliggjør biblioteket overfor lokalbefolkningen og tiltrekker nye brukergrupper, er et argument flere bruker. Debattsatsinger kan så å si skape en ny type offentlig person – den profilerte bibliotekaren. Anne Kristin Undliens erfaring er det beste eksemplet på det; konflikten om Sian-saken ledet til portrettintervju i regionavisen Fædrelandsvennen.
– Biblioteket og bibliotekaren selv blir synlig og eksponert på en litt annen måte enn det man ble tidligere. Det kan skape oppmerksomhet i lokal presse og folk snakker om det – det er nok en del som synes det er litt vanskelig å trå ut av den komfortsonen, sier Monica Helvig.
Undlien mener at biblioteksjefen skal ta rollen som debattarrangør når det er en viktig sak i lokalsamfunnet som trenger en åpen debatt – med den eksponeringen det i så fall kan føre med seg.
– Jeg kan tenke meg, for eksempel, at i noen deler av landet har debatten om ulv vært betent – skal den skytes eller skal den fredes. Jeg synes jo den typen debatter er viktig at blir tatt på biblioteket, selv om det vil skape ganske høy temperatur.
– – – –
Arenatoppen
I Nasjonalbibliotekets statistikk om folkebibliotekene er også antall arrangementer registrert. Dette dekker alle typer arrangementer, ikke bare debattmøter. De siste tallene er for 2014. 2015-tallene utgis før sommeren.
Bok og Bibliotek har sett på hvordan folkebibliotekene kommer ut når antall arrangementer og frammøtte deles på innbyggertallet i kommunen. Det gir en indikasjon på hvor aktivt biblioteket er på arrangementsfronten, og oppslutningen blant brukerne (en feilkilde her vil være at noen brukere vil besøke arrangementer i biblioteket i en annen kommune enn den de bor i).
Antall frammøtte på arrangementer i folkebiblioteket per innbygger i kommunen, 2014. De ti beste.
1. Berg (Troms)
2. Svalbard
3. Vang (Oppland)
4. Vevelstad (Nordland)
5. Fyresdal (Telemark)
6. Vikna (Nord-Trøndelag)
7. Lom (Oppland)
8. Masfjorden (Hordaland)
9. Dønna (Nordland)
10. Modalen (Hordaland)
Vikna er størst av disse kommunene med 4321 innbyggere. Tynset, som er omtalt i artikkelen, kom på 18. plass i denne rangeringen. Kristiansand var nr. 194 av totalt 428 kommuner (Svalbard medregnet).
Antall arrangementer i folkebiblioteket per innbygger i kommunen, 2014. De ti beste.
1. Vevelstad
2. Fyresdal
3. Utsira (Rogaland)
4. Masfjorden
5. Nesna (Nordland)
6. Vikna
7. Bygland (Aust-Agder)
8. Vang
9. Svalbard
10. Herøy (Nordland)
– – – –
De store kommunene
Ser en på antall frammøtte på arrangementer totalt sett, er det ikke overraskende Oslo som topper med 69235 besøkende. Bergen (40768) og Stavanger (40416) ligger på 2. og 3. plass.
Vi har også laget en egen rangering av folkebibliotekene i store kommuner.
Antall frammøtte på arrangementer i folkebiblioteket per innbygger i kommunen, 2014, i kommuner med over 30000 innbyggere. De ti beste av totalt 28 kommuner.
1. Stavanger (bildet)
2. Ringsaker
3. Tromsø
4. Tønsberg og Nøtterøy
5. Moss
6. Asker
7. Bergen
8. Arendal
9. Sandefjord
10. Drammen
— Av Olav Anders Øvrebø, journalist
