Arena Rjukan: En sirkel sluttes?

Av Kristin von Hirsch

Rjukans historie er like bastant som navnet. Rjukan. Alle vet noe om Rjukan. Selv dagens ungdomskoleelever – i alle fall de som har lest leksa si. Si Rjukan, og ut popper ord som tungtvann, sabotører, krigshelter, motstand, Hydro, rallare osv. Ord med sterke konnotasjoner. Det er liksom noe barskt og gjenstridig ved det hele, som vi liker litt.

Rjukan har meislet seg inn i historien om Norge, med brask og bram. Og slik ser byen faktisk ut også. Men det er det ikke alle som vet. Som ei to mil lang revne kløyvd inn i østre del av Hardangervidda ligger den og får et hvert menneske som av en eller annen grunn havner her til å undre seg. For det er ikke en hvilken som helst norsk gjennomsnittsby man finner i kløfta sola rømmer fem måneder av året. Den er nemlig gjennomført – arkitekttegnet, fra ende til annen. Det sørget Sam Eyde for den gangen for hundre år siden da han la Rjukan-fossen i rør og tilkalte totusen rallare for å bygge en by med fabrikker som skulle utvinne kunstgjødsel. For Sam Eyde var ikke helt som sine samtidige. Da han som turist så Rjukanfossen for første gang i 1888 skrev han riktignok: “Synet av dette naturens praktverk gjorde et uutslettelig inntrykk på oss”. Men det som fascinerte ham mer enn noe annet var selve kraften i fossen, som han ble ved å fundere på hva han kunne bruke til…

Sam Eyde ankom altså Vestfjorddalen i Tinn kommune i Telemarken første gang som turist. For naturgigantene Gausta og Rjukanfossen hadde gjort denne flekken i Norge attraktiv lenge før Eyde la fossen i rør og erklærte det nye industrieventyret for åpnet. 1800-tallet er nemlig århundredet da det indre av Afrika og Norge kartlegges, og reisebeskrivelsenes århundre frem for noe. Det er oppdagelsen av den urørte natur som noe man kan styrke sitt sinn på som sprer seg blant blaserte byborgere, og eksotiske reisebeskrivelser fra det ville nord pirrer borgerskapet i Europa.

Danskekongen
For Tinn i Telemark tar det helt av med en professor tilknyttet Kongsberg og gruvedriften der. Han begynner å vandre i traktene, og når han ser Gausatatoppen og Rjukanfossen innrapporterer han straks det han har sett til den danske kongen med beskjed om at dette må oppleves. Kongen sender en vitenskapsmann som måler fossen til 240 meter fritt fall (den er 104). Dette gjør Rjukanfossen til verdens største, og dermed er suksessen sikret. Folk strømmer til fra hele Europa for å få oppleve og ta del i dette naturens under.

En av veiene som fører inn i det ville Telemark går altså via Kongsberg over Gransherad. Jeg lar to oppdagere, Demuth og von Schicks beskrive: ”Egnens dysterhet, tykke ugjennomtrengelige skoger, brusende fosser, intet menneskelig vesen på veien…” Også den røffe og brutale naturen rundt Tinnsjøen er heftig kost for de forfinede mellomeuropeiske sjeler. Oxfordproffessor Frederick Metcalfe skriver om den 460 meter dype Tinnsjøen:”En av de farligste innsjøer i Norge. Den er utsatt for brå og voldsomme stormer, og de loddrette fjellveggene som omgir den, gir de fleste steder bare fotfeste for fluer og lignende klatrere.” Bøndene i Tinn på sin side ser muligheter, og etablerer allerede i 1864 et dampskibsselskap som bygger 96 fot lange turistbåter for Tinnsjøfart.

Folk ble satt i land på Mæl, bygda lengst nede i Vestfjorddalen, ”ikke annet enn en spalte, en sprekk i berget”, og gav seg i vei, til fots eller til hest, mot reisens mål; Gausta og Rjukanfossen.
”Da vi nærmede oss Dale, saae vi plutselig ved en Bøjning af Vejen den kjæmpemessige Gausta, i en næsten Skrækindjagende Nærhed, umiddelbart foran os.”. Slik beskriver Edmund Lobedanz sitt første møte med Gausta, og han er ikke alene. Faktisk har det nøyaktig samme virkning på en blasert byrotte den dag i dag. M. Paterson, som nærmet seg giganten fra Tuddal beskriver det slik: “Hele dens veldige masse stod ensom midt i en ødemark av mørke myrer og avsatser, som en titanenes katedral.”
Men dette var bare begynnelsen, og blåbær i forhold til hva som skulle åpenbare seg i dalens innerste. Engelske Thomas Forester uttrykker seg slik: “ Hver ny bølge som ble slynget ut i denne mektige fossen, ble fulgt av en brusende lyd, som har gitt den navnet Rjukan, den dampende eller rykende fossen – den håse pustingen fra den mystiske ånden som med utrettelig energi har arbeidet helt siden tiden befant seg i det fantastiske laboratoriet som med sin evige puls vil fortsette å slynge ut disse massene av damp og vann, inntil den endelige katastrofen da en enda mektigere naturkraft skal forrykke selv disse granittklippenes grunnvoller.”
Jeg lar presten Robert Everest utdype: “Jeg stirret lenge på dette vidunderlige synet, som lignet verdens ende, hvor en trollmanns stav hadde berørt jorden og kastet den omkull.”

På denne utvidete interessen for mennesket og naturkreftene ble den første norske turisthytte, Krokan, bygd ved Rjukanfossen i 1868. I 1897 bygde man Rjukan hotell helt ytterst mot fossestupet, og samme år bygde man den første kraftstasjonen i Tinn kommune. Den forsynte hotellet og en biljardsalong med strøm, og – tro det eller ei – flombelyste fossen nattestid. Lenge før de fleste europeiske byer hadde elektrisk strøm.

Høy vannstand
Selv har jeg sett Rjukanfossen i sin fulle prakt en eneste gang, når vannstanden var så høy at man måtte lette på trykket. Det skjer visst fra tid til annen, men stort sett ligger altså juvet der svart, og forlatt av vannmassene som nå puster seg igjennom digre rør. Synet får meg til å tenke på områdene rundt ridder Catos borg i Astrid Lindgrens “Mio min Mio”. Rått, steinhardt – dystert. Og langt der nede, på andre siden av det svimlende juvet, med en enslig hengebro som eneste overgang; Vemork, for meg ridder Catos majestetiske borg, men selvfølgelig – i virkeligheten, Sam Eydes første fabrikk på Rjukan. Den fikk ikke 1800-tallets tilreisende se. Men det vi alle ser, til evig tid, hvis vi greier å løfte blikket fra dette arkitektoniske mesterverket er, hvis været tillater det, en skinnende solhvit gigant som ruver mot himmelen. Ikke rørlagt; Gausta.

Vemork får vi høre mer om i neste del, når Tinn kommunes kultursjef, Øystein Haugan, letter på kunnskapstrykket og feier oss igjennom industrieventyret på Rjukan. Deretter tar biblioteksjef Per Espeland i mot i det som en gang ble regnet som krumtappen i Rjukans rike kulturliv: Biblioteket! Fremtid i skjønn forening med dengang da blir det i sitste del; på Vemork, uten ridder Cato, men med museumssjef Halvard Grimsrud som slutter sirkelen ved å bekrefte hvor innlysende det er, nå når industrieventyret er over, å løfte blikket mot det som alltid har ligget der – naturen – selv om fossen fremdeles ligger i rør. Ikke at det er noe spesielt med natur i naturskjønne Norge, men hvis man putter naturen tilbake i den gryta som har fosskokt der nede i dalen opp igjennom det meste av det nittende århundre og utkrystallisert en knallsterk kulturarv for norges land – se da kan det bli fart på sakene igjen. Selv om gryta per i dag er ganske utkokt. For det er liksom noe barskt og gjenstridig ved det hele, som gir løfter om en fortsettelse.