Arena Rjukan: Hemmelig, rød helligdom

Av Kristin von Hirsch

På Notodden, bare seks mil vekk i retning havet, har man 18 lys levende menigheter. På Rjukan har man ikke det. Ikke en gang en kristen ungdomsorganisasjon. Til gjengjeld har man et bibliotek som, i følge kultursjefen, er ganske hellig. I alle fall i historisk perspektiv. Og siden historien er tyngre enn lufta her på Rjukan, må vi enda en gang dykke inn under for å hente ut det som eventuelt kan eltes inn i strategien for et fremtidig Rjukan.

Per Espeland er nyansatt som biblioteksjef ved Rjukan bibliotek. Siden mars 2004 har han regjert. Ekte Tinndøl med en dialekt som synger lavmelt når han former ordene. Vakkert.
– Tinndølsdialekta er nok i ferd med å dø helt ut med min generasjon. På skolene rundt om i kommunen er det vel i dag bare en håndfull elever som snakker tinndøl.
– Det var vel innvandrerbølgen som tok kål på dialekta da. Kultursjefen kunne fortelle at når Rjukanfolk, og tinndølinger for den saks skyld sier de skal til byen, så skal de til Oslo…?
– Det stemmer det. Det ville kanskje vært mer naturlig at de mente Kongsberg eller Skien, men sånn er det ikke.

Biblioteket i folks bevissthet
– Haugan fortalte også at det var to bygninger på Rjukan som ble reist av arbeiderbevegelsen selv, og som ble behandlet som om de skulle være hellige: Folkets hus og biblioteket?
– Det stemmer det og. Det var fagforeningene som stod hardest på for å skape et alternativ til “drikk og svir”, som var en viktig del av sluskelivet. Veien frem skulle for arbeiderne gå igjennom størst mulig opplysning, og for å nå målet var bibliotek med leserom en av strategiene. Dette var noe det var bred enighet om, og kinodriften, som startet allerede i februar 1912, hadde som et av sine formål å skaffe både hus og penger til biblioteket i samarbeid med 24 av fagforeningene. Dette førte selvfølgelig til at de borgelige foreningene fryktet et sosialistisk bibliotek, men da det første biblioteket ble etablert i det gamle Folkets Hus i 1914, var alle likevel enige om at dette var et godt tiltak.
– Hvordan gikk det med kompetansen og moralen?
– Biblioteket ble i alle fall veldig mye brukt, så man kan nok si at det hadde sin misjon. Det var et av de mest brukte bibliotek i landet. Lesesalen og barneavdelingen var spekket med folk og unger så fort dørene åpnet og helt til stengetid.

I den første årsmeldingen for biblioteket (1914/15) uttrykkes det håp om at biblioteket skal bli “en visdomskilde, hvor enhver kundskapstørstig sjæl kan bli tilfredsstillet”. Og håpet skulle vise seg å bli virkelighet, for i langt større grad enn de fleste andre steder har biblioteket vært et kultursentrum for hele befolkningen. I en avisartikkel i Rjukan Arbeiderblad om “Folkebiblioteket og vor by” kunne man lese følgende: “ Uten boksamlingen var her ikke værendes paa Rjukan”.
I 1919 tok sognet over driften av biblioteket. De ønsket å satse på stabilitet, og med de årlige tilskudd man kunne stable på beina i samarbeid med staten og Hydro, la man et solid fundament for nettopp dette. Siden arbeiderne hadde flertall i sognesyret, fikk de nå enda sterkere innflytelse over biblioteket, og denne trenden har stort sett holdt seg helt til i dag. Biblioteksjefene har jevnt over vært folkeopplysningsfolk med arbeiderbakgrunn.

I 1917 ble kanskje den mest kjente av dem alle, Henrik Hjartøy, ansatt som biblioteksjef i full stilling.
– Hjartøy hadde røttene sine nordpå, og hadde jobbet noen år på Deichman da han fikk stillingen som biblioteksjef på Rjukan. Foruten å leve og ånde for sitt bibliotek, var Hjartøy en glødende kommunist og Motdagist, og spilte derfor også en viktig rolle i det politiske liv.

Med iver og glød gikk Hjartøy inn for å gjøre biblioteket til en av de viktigste faktorene i det kulturelle liv på Rjukan. Allerede i 1919 skriver lokalavisen at biblioteket under Hjartøys ledelse var blitt hva det egentlig burde være: et kultursentrum på stedet.
Neste skritt for denne mannen var å få reist et eget bibliotekbygg. På tross av en del skumling fra folk og fe gikk han ufortrødent på, og da bygningen stod ferdig i 1924, fikk den sporenstreks navnet Lakksko på grunn av prisen – trehundreogfemti tusen kroner! For øvrig ble huset raskt omdøpt til Brukssko på grunn av de høye besøkstallene.

Hjartøy reiste både til hovedstaden og til utlandet for å kjøpe inn litteratur til bibliotekets samling, og på få år skapte han en av de beste og mest allsidige boksamlingene i Skandinavia. Men han hadde også en spesialitet: Arbeiderbevegelsen. Ved å opparbeide seg en spesialsamling rundt arbeiderbevegelsens idégrunnlag og historie, satte han Rjukan bibliotek ikke bare på norgeskartet, men også på verdenskartet. Samlingen fikk navnet “Det røde bibliotek” og har, ved siden av Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo, den største og mest verdifulle samlingen av arbeiderlitteratur i Norge.
Hva ren revolusjonær litteratur angår, regnes samlingen som en av de tre største i verden, ved siden av statsbiblioteket i Moskva og kommunebiblioteket i Amsterdam. Mange skrifter finner man knapt andre steder, blant annet det tyske illegale bladet – Sozialistische Auslandspolitik – som ellers bare finnes i Paris.
– Hjartøy søkte og fikk statsmidler til å reise både i Norge og Europa for å samle marxistisk litteratur, noe han gjorde med stor nidkjærhet. Da Hitler kom til makten, været han hva som var i ferd med å skje og reiste til Tyskland for å samle. Faktisk reddet han en mengde sosialistisk litteratur fra å bli brent på bokbålene.
– Utrolig.
– Og under krigen ble de femtusen bindene samlingen bestod av pakket ned i kasser og lagret i kirketårnet, der ingen tysker fant på å lete.

En utilgjengelig juvel
På grunn av plassmangel befinner den røde samling seg per i dag i et lite rom i bibliotekets kjeller. Der er den så godt som usynlig for alle og en hver. Rjukans best bevarte hemmelighet, kan man kanskje si. Men den røde samling er juvelen i Rjukan bibliotek. Derfor har motforestillingene vært mange når det nå og da har vært snakk om å flytte den ut av biblioteket for å gjøre den mer tilgjengelig. Selv om det kanskje hadde vært best for samlingen.
– På kommunens nettsider leser jeg at et av bibliotekts hovedannliggender er å tilgjengeliggjøre den røde samling. Per i dag befinner den seg i et lagerrom i kjelleren. Hvordan har dere tenkt å gjøre det?
– Vi får håpe på mer respons fra de styrende instanser, blant annet bedre lokaler så den kan blir mer synlig. Vi ønsker også å få registrert den elektronisk og tilgjengeliggjøre den på nettet. Det hadde vært en stor fordel å få den ut, men registrering av en slik type samling er veldig arbeidskrevende i og med at vi ikke kan kopiere inn poster i nevneverdig grad, så vi trenger tilskudd utenfra.
– Hvem bruker samlingen?
– En og annen turist, eller spesielt interesserte, men i hovedsak studenter som skriver hovedoppgaver.
– Finnes det felter hvor den kunne vært mer brukt, hvor dere ønsker å profilere den bedre?
– Først og fremst i studiesammenheng. For den blir ikke brukt av på langt nær så mange som kanskje kunne ha hatt interesse av den, og en av grunnene er nok at den ikke befinner seg på nettet. Jeg tror også at når man etter hvert får dette med Sovjet osv på avstand, så kommer det til å bli en fornyet interesse for emnet. Sånt går jo litt i bølger. .
– Hvorfor har dere ikke gjort noe for å tilgjengeliggjøre samlingen tidligere? Den har jo vært her lenge?
– Nei , det kan du si, men nå har politisk utvalg i kommunen bedt oss om å se nærmere på den, vurdere den i forhold til hvor mye det vil koste og hvor stor arbeidsinnsats som er nødvendig for å få gjort den tilgjengelig – og mer synlig – og så om den kan ha en betydning turistmessig.

Per Espeland synes ikke det er noen mening i at en slik skatt skal ligge begravet i en bibliotekkjeller.
– Nei, det er ikke sikkert at det er sånn at samlingen skal være på biblioteket – ikke for en hver pris i alle fall.
– Kanskje det at man ikke har villet flytte på den henger sammen med helligstemplet biblioteket har hatt her på Rjukan i kraft av sin historie?
– Det kan nok hende. Men jeg går i alle fall her og grunner på om Industriarbeidermuseet på Vemork hadde vært et bedre sted for samlingen. Den henger jo godt i hop med resten av det de har. Og hvis samlingen også blir tilgjengelig på nettet, slik at turister og andre interesserte vet at de kan reise til Rjukan og få med seg både den og historien rundt den – altså satt i den rette konteksten…

Nærmere makta
Biblioteket har i flere år ligget under kultursektoren, men i 2003 ble det imidlertid forandringer på sektoroppdelingen i fylket.
– Jeg kommer direkte under rådmannen, sammen med de andre, og det ser jeg som en stor fordel, fordi vi kommer et nivå nærmere der hvor avgjørelsene tas. Slik blir det lettere å kommunisere bibliotekets behov og muligheter.
– Kommunens innstilling til biblioteket?
– Det har vært bra, men tidene er jo i ferd med å skru seg til på alle hold, så det er vanskelig å si noe om fremtiden.
– I forhold til fraflytting etc: Har dere tanker rundt hva dere kan bidra med i forhold til trivselsstrategien som kommunen nå kjører for å gjøre Rjukan til et blivandes sted?
– Ikke egentlig.
– Dere blir kanskje ikke involvert?På meg virker det som om dere står veldig for dere selv som institusjon?
– Vi blir jo brukt mye, og det betyr jo at vi er til stede i bevisstheten til befolkningen.
– Jeg forstår det, det jeg mente var at det virker på meg som om dere ikke jobber i nettverk med andre kulturelle institusjeoner, men mer som en avgrenset enhet?
– Ja, sånn har det nok vært, men det er noe jeg ønsker å snu på.

Sier Per Espeland, nyansatt biblioteksjef og vokter av en hellig juvel i en by der historien fort kan komme bakpå en så fremt man ikke tør røre ved den, eller elte den inn en ny sammenheng.