Arena Rjukan: Historiens kraftlinjer

Av Kristin von Hirsch

“For øyeblikket interesserer jeg meg mest for å få fatt på de aller største lyn som overhodet kan skaffes ned her på jorden”. Slik formulerer Sam Eyde seg første gang han møter proffessor Kristian Birkeland. Birkeland, som like i forveien har sprengt “halve universitetet i lufta” i et mislykket forsøk med den elektriske kanon kvitterer raskt: “Det kan jeg skaffe Dem”.

Dette møte, som fant sted den 13. februar 1903, kalles kvelstoffindustriens fødselsdag og legger grunnen for Norsk Hydros tilblivelse og et nytt kapittel i den moderne norske industrihistorie. For når en fremtidens mann som Sam Eyde ser mer i Rjukanfossen enn opplevelsen av skaperverkets storslagne kraft, for eksempel penger, da skjer det ting. Av Skien/Telemark turistforening får han kjøpt både foss og fallrettigheter, og slik kastes det vesle lokalsamfunnet innerst i Vestfjorddalen helt nordøst i Telemark ut i totalt kaos.
– Du må huske på at da Sam Eyde tok over fossen og fallrettighetene, bodde det bare 300 mennesker her oppe i Vestfjorddalen, og så, femten å senere, var tallet oppe i tolv tusen i selve byen. Det er vel det man kan kalle voldtekt av et bygdesamfunn.

Kultursjef i Tinn kommune, Øystein Haugan, tar imot i det gamle Folkets hus på Rjukan, nå kommunalt drevet. Vi skal snakke om Rjukan av i dag, om hva som skjer i skjæringspunktet mellom historie og samtid, om hvordan det eventuelt er mulig å bygge seg en fremtid når man er så nedsylta i industrihistorie og så forankret i fortiden som Rjukan faktisk er. Og skal man snakke om slike ting er det ikke mulig å komme unna – enda mer historie. Men nå er det industrieventyret som må til pers – for det er altså på en blanding av denne, samt historien om reiselivet, at man ønsker å bygge et Rjukan for fremtiden. Og Haugan er som en knapp. Det er bare å trykke.

– Før Sam Eydes inntog drev tinndølingene stort sett en type vekselbruk bestående av jordbruk, skogbruk, utmark og fjell, alt etter hva som kunne kaste litt av seg. Som attåtnæring til skrinne gardsbruk tjente noen penger som snekkere og laftere, andre tjente på reiselivstrafikken, og veldig mange lærte seg kunsten å smi kniv- og ljåblad. Ljåene fra Tinn ble omsatt i hele sør-Norge like til Trondheim. Men på grunn av trange kår var det også mange som reiste ut. Nest etter Luster i Sogn er Tinn den kommunen i landet som har størst prosentvis utvandring til Amerika. Fra 1830 og fram til århundreskiftet utvandret ca 1950 mennesker fra Tinn. Så dette var hva Sam Eyde kom til.

Sam låner oljefondet
Det første Eyde bygde etter at fossen var kjøpt, var Admini, en representasjonsbolig hvor han kunne ta imot kapitalen. Og kapitalen kom, svensk og fransk, i dampbåt over Tinnsjøen, og videre med hesteskyss oppover dalen, helt inn til til dette praktstedet der det vanket lekre retter, cognac og sigarer.
– Og i høysetet satt Eyde. Med sine enorme overtalelsesevner greide han å låne halvannet nasjonalbudsjett! I dag ville det dreid seg om 750 milliarder kroner, eller i underkant av oljefondet… Og bare for å nevne det; året etter at han gikk i gang her, med samfunnsbygging i stor skala, klarte han å stikke fingra i fatet på Odda også.
– For en type!
– Han var ikke snau nei.

Det var mye som skulle fungere for å kunne produsere kunstgjødsel, og Sam, som først hadde prøvd seg i Eyde, Froland der han kom fra, og så på Notodden, visste hele tiden at om han skulle gjøre det riktig stort, var det kraften fra Rjukanfossen han trengte.
– Det kan virke naturstridig og ganske absurd å komme til en bitteliten, men helt ordentlig by i en fjellrevne under Hardangervidda, men årsaken er enkel: På den tiden kunne ikke verden nok om kraftoverføring, så derfor måtte man bygge produksjonen og byen helt inntil kilden. Og det igjen var grunnen for å bygge jernbane fra Porsgrunn og helt opp til fabrikkene. I 1909 åpnet Kong Haakon Rjukanbanen, og man kunne endelig få solgt den første tønna med kunstgjødsel. Men hele Rjukan-prosjektet er altså så marginalt at hvis Eyde hadde vært ti år senere ute hadde aldri byen sett dagens lys, fordi høyspentteknologien da hadde kommet langt nok til at man kunne lagt all produksjon til Porsgrunn.

Fargerikt fellesskap
Selve byggingen av byen startet i 1907.
– Det datt inn med rallare her, eller slusk som man også sier. Vi har bilder fra da de bygde Såheim kraftstasjon, som var verdens største på den tiden; 2000 mann borti fjellsida der. Det var nesten et kinesisk perspektiv over det – å få så mange til å arbeide så effektivt. Logistikk på høyeste plan. De var så mange at de overtok styre og stell fullstendig. Og de kom med en helt annen kultur, eller rettere sagt mange kulturer. Fra Sverige, Finnland og Norge. Mens slusken kom fra over alt, kom flesteparten av folket som skulle jobbe i industrien fra områdene rundt Oslofjorden. Så Rjukanfolk flest har slekta si i Østfold, Risør, Arendal – steder der arbeidsledigheten var stor. Så man kan godt si at hele Rjukans befolkning består av innvandrere. På Rjukan snakker vi bokmål, med tjukke l’er og mye a-endelser. En slags Oslo øst. Reiser du to mil ned i dalen snakker de tinndøl.

For Sam Eyde var bare det beste godt nok, så han ansatte kremen av norske arkitekter og ingeniører til å bygge byen. Med fabrikker på sørsiden av elva, og boliger på nordsiden. Viktig: Byen måtte ha kvaliteter som gjorde at folk kune trives i en sprekk under Hardangervidda hvor sola er borte fem måneder i året.
– Eyde var opptatt av stabil og pålitelig arbeidskraft. Dessuten var han så levende engasjert i byplanlegging og arkitektur at intet hus ble reist uten at han selv hadde signert og godkjent tegningen. Ta Vemork: Eyde var ikke fornøyd med resultatet og gav arkitekten et døgn på å gjøre det mer staslig. Mannen, Nordhagen het han, fikk selvfølgelig hetta og gikk til sine tidligere byggverk. Han hadde blant annet tegnet Bergen bibliotek, og i dag ser man tydelig likheten mellom disse to bygningene… Men Eyde var fornøyd og signerte.

Slik har det seg at det i dag ligger ti tusen arkitekttegninger hos riksantikvaren tilhørende Rjukan.
– Og det håndfaste resultatet ligger her – fremdeles. Alt ble tegnet – fra fabrikker til dueslag. Og det var snakk om en by med høy boligstandard, “egne hjem” standard. Det betydde at alle skulle ha et lite hus med hageflekk, sky high i forhold til en gråbeinsgård i Oslo der tolv familier delte samme dass.
Dette har gitt byen en unik enhet, og det er denne enheten som er noe av kjerneverdien her på Rjukan. Hvis du begynner øverst oppe, kan du pløye deg igjennom norsk byggehistorie fra 1910 og fram til 1970 syv åtte kilometer lenger ned.

Boliger var viktig for å holde på folk. Likeså arbeidskontrakter, og det startet allerede med slusken da de bygde banen og fabrikkene, og bodde i brakker.
– Allerede i 1908 gikk man i fagforeningstog her oppe. 1500 mann under én parole: 8 timers arbeidsdag. Det var ikke vanlig den gangen. De fikk ordnet arbeidstid og rimelig gode lønnsvilkår, selv om de ikke syntes det selv og derfor samme år stod i Admini-parken og ropte om mere lønn. Det er da Sam Eyde går ut på altanen og sier: Ok folkens, jeg melder Norsk Hydro ut av Norsk arbeidsgiverforening. Dere skal få den lønna dere ber om, gå tilbake til jobben deres. Sånne ting gjorde han. Helt suveren. King Kong – rett og slett.

Men trivsel har ikke bare med bolig og arbeid å gjøre; trivsel har også med fritid og utviklingsmuligheter å gjøre. Derfor bygde Eyde sykehus, alle typer skoler, idrettsarenaer og paviljonger. Han ansatte profesjonelle dirigenter som skulle drive kor, korps og musikkforeninger, og så på det å legge til rette for trivsel som en utgift til inntekst erhvervelse.

Gigantomanisk pølsefest
Det kan kanskje høres ut som om det å bo på Rjukan har vært en eneste lang fest, men helt slik er det selvfølgelig ikke, selv om det i lange perioder var ganske strålende.
– Det har gått opp og ned her som alle andre steder, med stor utvandring til for eksempel Canada under depresjonen på 20-tallet. Folk fikk 500 kr for å reise, og veldig mange gjorde det, men i 1928 bygde Hydro det som kalles Nyanlegget, og med det snudde de en negativ trend til det positive. Dette skulle feires, og festen skulle være for alle. Verdens største fest skulle det være. Man hadde lest om Henry Fords fest for sine 2500 ansatte. På Rjukan ble det fest for 3000 i en av de digre fabrikkhallene. Personle fra Grand i Oslo ble leid inn for å servere pølser. Og så var det dans og fludium. En berømt fest – som endte i en Chat Noir vise.

Samme året ble Krosso-banen bygd. Da var Eyde ute av bildet, men Hydro fortsatte i rollen som allfader. Banen er en to-vogns gondolbane som går fra Rjukan by og opp til toppen av fjellsiden. Den ble bygd for at folk skulle få sol også vinterstid, og når solen ikke kom til folket, så måtte folket fraktes til sola.
– Igjen utgifter til inntekts ervervelse. Sol er viktig for trivsel og helse. Det kostet 10 øre å ta Krossobanen til langt ut på 60-tallet, og Gvepseborg, toppstasjonen, var i mange år det store utfartsstedet. Og apropos sol: Hvert år siden 1925 har Rjukans befolkning feiret solens tilbakekomst til dalen. Det skjer i mars og folk kler seg ut og går i parade. Solfesten er et fantastisk rituale som den dag i dag bygger identitet og skaper samhold.

Men det var ikke bare Hydro som stod for trivsel og vekst i Rjukansamfunnet. Arbeiderne selv var også opptatt av at livet i dalen skulle være både meningsfullt og utviklende, også utenfor arbeidstid. Derfor lånte de penger av Schous bryggeri i Oslo i 1928 og bygde Folkets hus, eller Sosialismens tempel, som det ble kalt på folkemunne.
– Det ble et staslig bygg i funksjonalistisk stil. Med kinosal, kafé og tre forskjellige samfunnssaler. Politikken stod i høysetet, og når det ikke var alvor, var det dans og kino. Alt for å styrke fellesskapet. Men de klarte ikke drive det, så etter fem år gikk det konk. Det var ikke særlig lystelig å måtte be Hydro om å overta driften, men de var nødt, og Hydro forbarmet seg over arbeiderne sine, overtok bygget, fortsatte kinodriften og meislet vekk folkets emblem fra fasaden.

Det hellige biblioteket
På Rjukan finnes det enda en kulturinstitusjon som er bygd av arbeiderne selv, og det er biblioteket.
– Det var viktig med et sted for åndelig berikelse og skolering, for kunnskap gir som kjent makt. Biblioteket spilte en enorm rolle i dette samfunnet, og spør du noen fra arbeiderbevegelsen vil de nok svare at Rjukan bibliotek er den viktigste faktoren for det rike kulturlivet på Rjukan. Hvis noe er hellig, så må det være biblioteket. Men dette kan nok biblioteket mer om enn meg
– Jeg tar det med dem. Fortsett mot Rjukans fall og gjenoppstandelse.
– Som sagt, det har gått opp og ned her som de fleste andre steder, men frem til 1963 var nok Rjukan likevel et veldig godt sted å være. Men da kom beskjeden om at Hydros prossessindustri skulle legges ned, og siden det har man vært på vent her i dalen. Jeg pleier å si at vi er Norgesmestere i omstilling. Fra 1963 til 1990 ble innbygertallet i Tinn kommune halvert. Ungdommen rømte stedet, og mange yrkesaktive satte kursen mot grenlandsområdet der det fremdeles var jobber å finne. I 1990 var 23% av Rjukans befolkning over 67 år, landsgjennomsnittet er 14%. Så Rjukan var blitt et forgubba samfunn.

Det var på tide å finne nye strategier for å revitalisere samfunnet, komme seg videre, forbi gode gamle dager.
– Tanker om at det var bedre før skaper ikke mye nytt. Men det er klart, vi har vært bortskjemte. For det var her det skjedde… Det gjorde sitt til at vi ble hengende i det gamle, og derfor bare var opptatt av én ting, å skaffe til veie nye industriarbeidsplasser – til langt ut på 70-tallet. Men når jeg nå fokuserer så sterkt på historien, er det ikke for å prøve og hanke inn nye industriarbeidsplasser, men fordi jeg tror at vi skal tenke litt mer som for eksempel Røros. For hva er Røros? Gruedrift er det i alle fall ikke. Men de selger sin historie til reiseliv og næringsliv. Røros hotel er et av landets mest brukte. Hvorfor legger alle sine konferanser til Rørås? Fordi de har to gater som alle vil se. Derfor jobber vi nå mot riksantikvaren for å prøve å komme med på The World Heritage List – der Røros har vært lenge. Røros er der for sin tid og sin kultur, og så ønsker vi Rjukan inn fordi Rjukan er hele den moderne industrihistorien inneklemt i ei revne ved foten av Hardangervidda. Med fabrikker og byggeskikk og you name it. Får vi det til, kan vi skape oss en egen nisje innen reiselivet, som kombinerer naturopplevelser og fantastiske skimuligheter med en kulturell historie som allerede har satt oss på verdenskartet. En slik kombinasjon vil gi oss flere turister, som igjen gir arbeidsplasser.
– Så dere tar skikkelig sats?
– Erfaringsmessig har vi lært at at det lønner seg å ha flere bein å stå på. Her har jo alt dreid seg om Hydro, noe vi fikk merke når Hydro ikke lenger kunne innfri. Vi har fremdeles en gruppe industriarbeidere her, ca 600 av et par tusen arbeidsdyktige. Så et av spørsmålene vi har måttet stille i forhold til dette som nå skjer er “hvordan gjøre en industriarbeider om til piccolo”? Den er vrien. Der må det dype holdningsendringer til. Det er fremdeles ulike oppfatninger for hvor vi skal gå videre, men det blir nok reiselivsnæringen som kommer til å ta over her – på sikt – selv om jeg tror vi også fortsatt skal satse på å holde deler av industrien gående. Man kritiserer jo Norge for bare å pumpe olja opp og så la alle andre bearbeide den. Vi bør jo lage produkter vi og.

Trivselsstrategi
I Tinn kommune har man blitt enige om at det er umulig å holde på de helt unge, de mellom 18 og 25.
– Vi har ikke noe tilbud om høyere utdanning her, så de må ut i verden, og det er i grunnen like bra. Så spørsmålet vi stiller er: Hvordan trekke til oss unge mennesker i etableringsfasen – med kompetanse? Både våre egne og andre? Det vi som kommune kan gjøre er å legge grunnlaget for at vi får et vitalt samfunn å leve i, for uten det får vi ikke kvalifisert arbeidskraft. Derfor må vi tenke trivsel. Og da må vi ha en kino, en teatersal, gode idrettsanlegg, et godt bibliotek. Kort sagt; steder å være. De siste åra har vi brukt over 100 millioner på å ruste opp byen, som var svært nedslitt, og vi begynner faktisk allerede nå å merke konsekvensene av satsningen. Prosentandelen på innbyggere over 67 har for eksempel sunket fra 23 til 17. Så vi er blitt en betydelig yngre kommune de siste ti åra. Og så har folk begynt å gjøre noe selv også. Vi har for eksempel to forholdsvis nystartete årvisse arrangementer : Rjukan Rockfestival som arrangeres av Rjukan Rockforum, og Kjerringsveiven. Da skal du se byen. 2000 damer i alle aldre fra hele østlandsområdet som har gått åtte kilometer langs fremsiden av Gaustatoppen før alle blir busset ned hit til diverse kulturarrangementer…. Slike tiltak er bra for Rjukan.
– Og hva får turisene ned fra fjellet?
Rjukanbadet kostet oss 62 mill og er et trivselstiltak ingen forventer skal bli butikk. Et kjempeløft for en liten kommune, men i fjor hadde vi 90 000 besøkende, og veldig mange av dem var folk som også besøkte fjellet vårt. Så per i dag er det to ting som gjør at man får turistene ned fra fjellet, og det er polet, et lekkert et av selvbetjeningstypen, og badet. Men mer skal det bli. De siste tre fire årene har kommunen lagt til rette for utbygging i stor stil, med reguleringsplaner osv. Det er blant annet bestemt at det skal bygges utleiehytter i gaustablikkområdet for to milliarder kroner, så nå kan kapitalen bare komme – så er det jo spennende å se da, om den kommer…
– Flatland og Buckhardt?
– De har sagt de skal begynne nå i sommer, men det er mange andre involvert også.