Arena Rjukan: Tilbake mot framtiden

Av Kristin von Hirsch

Det er flom på Rjukan. Sivilforsvaret har sperret hovedveien, men på Vemork er det tørt. I den majestetiske borgen øverst mot det svarte fossejuvet tar Halvard Grimsrud, museumsdirektør for Industriarbeidermuseet, vennlig imot. Mot alle odds, kan man nesten si, for hadde det vært opp til Rjukans befolkning hadde “røkla” vært revet når den likevel ikke lenger kunne generere industriarbeidsplasser.

Tanken om å bygge et industriarbeidermuseum i de gamle fabrikkhallene på Vemork ble født i 1978, men viste seg å ha trange kår blant befolkningen på Rjukan som ydet massiv motstand og mente det var bortkastede penger. Det store nisseprosjektet ble det kalt, og sjefsnissen var Bjørn Edvardsen som drev det hele fremover.
– Men 10 år senere, den dagen museet åpnet og folk ble invitert inn for å se sin egen kultur, snudde stemningen totalt. Museet har faktisk vært veldig viktig for folks selvbilde, for gutsen, for å se hva vi er laget av. Sånn sett har det nok vært med på å få mange til å se mot fremtiden i stedet for mot fortiden, og i dag hersker en felles følelse av at det er andre ting enn industri en må satse på for å få revitalisert Rjukan og Tinn kommune. Orienteringen går mot reiselivsnæringen, og det er naturen paret med Rjukans kulturhistorie som skal drive Rjukan tilbake til de store høyder.
– Det blir på en måte som å hoppe bukk over Sam Eyde og Hydro og vende tilbake til der dere slapp for over hundre år siden?
– Det er mange som ser den parallellen. For Rjukan var jo faktisk et sted også før Hydro og Tungtvannshistorien. Vi hadde en utstilling her i fjor som het “Utlendingers reiser til Telemark på 1800-tallet”. Den handlet om nettopp dette. Men det er det ekstra tilsnittet historien de siste hundre åra har gitt oss som gjør oss spesielle, som skiller oss fra andre skisportsteder.

Mer enn Afterski
Igjen satses det på den opplyste allmenhet, som har penger og ønsker å forvalte sin fritid på en meningsfull måte.
-Det er i dette segmentet vi må inn, bevisstgjøre folk om Rjukan i forhold til både natur – og kultur. Vi har en historie og en by tuftet på et voldsomt trøkk fra en foss og industrialismens gullalder – arkitekttegnet helt ned til minste detalj. Så for alle turister som synes det er greit med noe mer enn afterski, kan kanskje Rjukan være stedet.

– I den anledning er det stiftet et selskap, Visit Rjukan AS, hvor vi, altså museet har kjøpt oss inn. Det har vi gjort fordi vi vil være med på det som skjer. Det dreier seg om et samlende markedsførings- og bookingselskap med turistkontor og hele pakka. Vi setter Rjukan på kartet som et reelt valg for folk som ønsker seg et reisemål der de kan kombinere natur og kultur. Og overskuddet skal alltid tilbakeføres i selskapet for å markedsføre Rjukan som et helårig turiststed.

I forlengelsen av “helårig turiststed” har Induistriarbeidermuseet satset friskt på å trekke folk til seg ved å markedsføre seg igjennom utstillinger med for eksempel den verdenskjente fotografen Sebastiado Salgado. Slike tiltak får hovedstadspressen på kroken.
– Ja, der trakk vi en del folk som nok aldri hadde kommet hvis det ikke var for nettopp ham. Vi prøver å gjøre ting som får hovedstadspressen til å bruke tid på oss, og det har vi stort sett klart. Med to Salgado-utstillinger og en Ekelandutstilling. Alle gangene har vi vært på fjernsynet.
– Et fantastisk sted å ha denne type utstillinger.
– Ja, og for mange blir det også et første møte med Rjukan, og da gjelder det at de får lyst til å komme tilbake – og bli lenger enn en dag neste gang. Det er for mange som bare er på gjennomreise. Og nå for tiden er det bare pensjonister som reiser på to dagers bussturer for å se og oppleve historie og kultur. Vi må få tak på de yngre også.
– Så vidt meg bekjent er det ekstremskikjøring og isklatring som trekker de unge hit for tiden. Jeg traff en del av dem da jeg prøvekjørte Gaustabanen i påskeferien. De snowboardet seg ned fra Gaustatoppen – flere ganger på en dag.
– Nemlig. Vår oppgave blir å holde denne typen folk her litt lenger enn bare på dagsbasis, og hvis vi har mer å tilby enn to kinarestauranter, kan det hende de velger å bli litt lenger. I det ligger det at vi både må ta vare på kulturarven og gjøre byen mer spennende, både å bo i og komme til.

Flere rom
Museets hovedkontor ligger på Vemork, litt opp og vekk fra selve byen, og der vil det alltid ligge.
– Men det kan også hende at vi etablerer oss nede på Rjukan – som et ledd i revitaliseringen av byen. Vi er i dialog med Hydro for å overta arbeiderboliger som vi kan restaurere for visning. Kanskje flytter vi noen guider ned på Rjukan for byvandring. Og så har vi en idé om markedsføring av sabotørmasjen – sammen med Telemark Opplevelser – der de tar folk med på den samme turen som sabotørene gikk, og så ender de her på døra hos oss, hvor vi tar dem inn på omvisning. Videre kan vi kanskje, sammen med andre kulturinstitusjoner eller enkeltpersoner skape aktivitet i Folkets hus eller på Admini, som jo er et hus så flott at selveste Toppen Beck kunne laget program derfra.
– Hehe.
– Det høres sikkert uforløst og drømmeaktig ut for en journaslist, men med den mentalitetsendringen som er på gang i Rjukansamfunnet i forhold til nyskaping av arbeidsplasser, så kommer det. Det er jeg sikker på.

– Når vi snakker om samarbeid: Jeg snakket med Per Espeland på biblioteket om den røde samlingen. Han kunne så vidt jeg forsto godt tenke seg å få samlingen ut av kjelleren i biblioteket og opp hit. Hvis den hadde kunnet komme til sin rett her oppe ville jo det vært en veldig fin ting? Den rimer jo også med deres profil som industriarbeidermuseum?
– Det der er en ting jeg gjerne snakker med Per om. Men da vil jeg også spørre om det ikke hadde vært mer hensiktsmessig å finne en dertil egnet plass for samlingen nede i sentrum et sted, for vi trenger aktivitet der også. Ellers viser jo hverdagen vår oss helt tydelig at vi burde ha mer med hverandre å gjøre. Per på biblioteket kjøper inn bøker som skal speile lokalsamfunnet – og det gjør vi og – for 20000 i året! Det hadde vært mye lurere om Per fikk pengene og så forvaltet det hele, så lenge vi har tilgang til bøkene. Om man er bibliotek eller museum spiller jo ingen rolle.
I løpet av det siste året har vi jobbet med å definere hva det er vi som industriarbeidermuseum skal ta vare på. Vi må finne plassen vår i forhold til arkivene, nasjonalbiblioteket i Rana, Riksarkivaren, Riksantikvaren, Arbeiderbevegelsens arkiv – og Rjukan bibliotek…. Det er jo det som er det mest artige ved å samarbeide – at man får orden i sakene. For det gir ingen spesiell glede å sitte på en diger samling Det viktigste er jo at alle vet hvem som har hva, og at det som finnes er tilgjengelig og søkbart over nett. Så hvis det noen gang dukket opp en film med Sam Eyde, ville jeg for eksempel sendt den til Mo i Rana. Og når vi er inne på det, så synes jeg at fotosamlingen som ligger på biblioteket; den bør vi ta oss av. Vi har fått en halv million av departementet for å bygge et fotoarkiv. Vi har tipp topp utstyr, vi har fagfolk som er blitt kurset i å bruke det, vi har en flink kunstfotograf som hjelper oss. Så i stedet for at Per plundrer og blir frusterert over en stemoderlig behandlet fotosamling, kan vi ta oss av den og tilgjengeliggjøre den for alle.
– Rjukan høres for meg ut som et typisk satsningsfelt for ABM-tiltak? Her er det jo duket for sammensmeltninger en mass som igjen vil være med på å styrke Rjukans rett til fortsatt liv, som dynamisk kulturperle i reiselivsnæringens midte… med nye arbeidsplasser og revitalisering som resultat?
– Vi kunne jo også snudd på flisa og sagt at ja, vi tar den røde samling med i tankene når vi utvikler nye arenaer på Rjukan for forskjellige typer museumsdrift, og samtidig kunne det kanskje vært fristende å bruke biblioteket som arena for visse typer utstillinger som ville vært bedre tjent med en plasering nede i byen enn her oppe… Mange muligheter.

Flere jern
– Hva mer gjør museet? Hva er dere stolte av?
– Mye. Vi er faktisk veldig fornøyde med oss selv, haha, men det er sant. Nå har Industriarbeidermuseet også fått det overordnede ansvar for mueumsregionen Tinn, Notodden og Hjartdal. Derfor har vi overtatt ansvaret for Tinn Museum som ligger nedi dalen her. Det er per i dag et slags folkemuseum på lik linje med andre museer rundt om i Norge, men vi ønsker i stedet å spisse det til ved å la det speile deler av den lokale historien. Da snakker vi om utvandringen til Amerika, omformingen av bygdesamfunnet til fordel for Industrisamfunnet, og så vil vi trekke frem den delen av folkekunsten som er så god at den har nasjonal interesse. Der har vi noen rosemalere og knivmakere opp igjennom tidene som virkelig har utmerket seg. Videre er det slik det per i dag er Tinn kommune som har aksjemajoriteten i Krosso-banen AS. De har vedtatt at vi skal overta driften av denne også. Og som resultat av disse omleggingene er vi så heldige at vi i år har to millioner mer å rutte med enn i fjor. Det er vi glade for. Vi ser at det å samarbeide skaper en større profesjonalitet som alle har utbytte av, i stedet for at vi fra hver vår kant skulle sloss om de midlene som finnes.

– Og neste års utstillingsprosjekt? Blir det nye fjernsynssendinger over det ganske land?
– Vi har to prosjekter. I det første skal vi ta utgangspunkt i den enorme mengden med billedmateriale vi har. Og så skal kunstfotograf Per Berntsen ta en rekke bilder basert på historiske fotografier fra Rjukan, både før og etter indistriens inntog. De eldste fra 1878. Han skal ta bilder fortløpende – av samme motiver, til samme årstid, tid, på samme sted. Veldig spennende og morsomt. Slike før og nå-sammenlikningenr slår alltid godt an. Og etter det er det jo tid for det store Rjukan-jubileet som går av stablen den 2. desember 2005, Hydros stiftelsesdag. Der har vi begynt å jobbe med en utstilling som i form og uttrykk har som mål å oppleves som nyskapende i Norge. Den skal være like nyskapende i dag som det den industrien som ble etablert her for hundre år siden var da den kom. Folk som kommer skal si jøss – og wow!
– Dere må være like visjonære som de var dengang da?
– Vi får følge i Sam Eydes fotspor, som sponsor og gründer, men vi trenger gnisten annensteds fra, akkurat som Eyde gjorde det. Han fant Kristian Birkeland, og selv om han prøvde å ta æren for det hele etterpå så vet alle at uten Birkeland hadde det ikke blitt noe.
Slik må det være nå også. Vi jobber opp mot dem som ligger i fremkant.
– Du vil ikke si et pip om hva det skal gå ut på?
– Njaaa, det handler jo om underet på Rjukan. Om byen i revna som ble reist på null tid. En actionhistorie i full fart fram til industrihistorien er på hell. For historien blir aldri borte. Den er meislet inn, men det vi ser og ønsker å gjøre noe med , er det at man alltid knytter gamle dager, og kun gamle dager til det museale. Hva med her og nå? Så kanskje bare 25 % skal handle om gamle dager, mens resten skal handle om vår egen tid. Så i stedet for å høre stemmene til dem som for lengst er døde, så kanskje vi skal låne øre til dem som vokste opp her på 60-tallet, de som opplevde endring og stillstand, de som flytta. Vri oppmerksomheten bort fra det sentimentale. Slutte å henge i fortiden.
– Og hvis dere forfølger den draiven stedet hadde dengang da det var her det skjedde, og så vinkler blikket mot fremtiden – i fellesskap… da kan det vel hende det påvirker noe, også utenfor museets vegger?
– Det er jo akkurat det alt går på her – egentlig. Å få vridd den kollektive rjukanbevisstheten over på her og nå. Vi må se nærmere på mytene, for de kan virke som soveputer. Mange innbiller seg en hel masse om livet her oppe dengang da… Folk sier: “Ingen steder er som Rjukan”, og det er jeg enig i. Rjukan er kjempespesielt, men det er jo ikke så spesielt heller da. Unga mine for eksempel, synes jeg begynner å bli lovelig kjedelig. Og det har de rett i. Hvis jeg fortsetter å gulpe, er jeg hundre før jeg er femti.
– Men det kan jo være fristende da, å kjøre det gamle reportoiret for å begeistre. Når selv blaserte oslobyrotter blir skikkelig svimle og opphausa. Men samtidig er det vel grenser for hvor lenge vi begeistres når det vi ser, her og nå, er noe ganske annet.
– Man må ha evnen til å være både sentimental og romantisk anlagt samtidig med at man likevel lever i sin egen tid, og fra tid til annen synes jeg faktisk at jeg klarer det, men jeg ser at det er flott å ha ansatte som er mye yngre, fordi de likevel tenker annerledes, yter motstand og ikke går med på min versjon av verden. Histiorien blir fort et stort gjesp hvis det er den veien man uavlatelig ser.