Den tause katastrofen

Information Macht Bildung på bibliotekkonferanse i Leipzig

Nazitida betraktes i tysk bibliotekshistorie som en naturkatastrofe. Spørsmålet er når katastrofen inntraff. Var det med den nazistiske maktovertagelsen i 1933 eller med nederlaget i 1945?

Av Lars Egeland

Hvordan den nazistiske perioden 1933-1945 blir oppfatta og behandlet i tysk bibliotekshistorie var tema for et seminar under bibliotekskonferansen i Leipzig i slutten av mars. Temaet har tidligere blitt avvist fordi programkomiteen anså det som litt for sært. Når det nå kom på dagsorden var det ikke ståplasser nok i møtesalen.

Tysk bibliotekshistorie er i stor grad en historie om mennesker, en historie med biografier – særlig om menn. I perioden 1933-45 er menneskene fraværende. Nazi-tida betraktes som en ulykke, en naturkatastrofe. Problemet med en slik tolkning er at naturkatastrofer ikke forårsakes av mennesker, men av krefter som man ikke kan kontrollere eller beherske. Det finnes ingen moralsk erkjennelse, kun omtale av tragiske krigsskjebner og krigsskader, hevdet dr. Jürgen Babendreier. Babendreier er sjef for Bremen Stats og Universitetsbibliotek. Han har gjennom mange år vært opptatt av dette emnet. Særlig fagbibliotekarene vil fortsatt hevde i dag at katastrofen for tyske bibliotek kom i 1945 og ikke i 1933, hevdet Babendreier, altså at det ikke var nazismen som var katastrofen, men ødeleggelsen og tapene av samlinger i krigshandlinger.

Babendreier har gått gjennom det som finnes av skriftlig historie om emnet, ut fra en narrativ synsvinkel. Etter krigen var nazitida tabuisert. De som selv hadde deltatt, ønsket verken spørsmål eller debatt. Den neste generasjonen begynte imidlertid å stille spørsmål. Studentopprøret i Tyskland var annerledes enn i mange andre europeiske land, fordi det nettopp var et oppgjør med foreldregenerasjonens taushet om nazi-fortida.

En tredje generasjon
I dag – sa Babendreier – har vi fått en tredje generasjon med en ny språkbruk. Den er enda farligere enn den første generasjonens taushet. Det er det moderniserte samfunnet hvor teknokratiet, substantiviseringa og kravet om effektivitet er viktig. Det er en historieforståelse som utgir seg for å være objektiv, men som er uten moral og etikk. Som eksempel trakk han fram formuleringer som at ”utrenskningen av jøder blant personalet i tyske bibliotek ga rom for nye tilsettinger” . Det er et eksempel på det Zygmunt Baumann kritiserer i moderniteten – effektivitet kombinert med etisk blindhet.

Tyske folkebibliotek ble selvfølgelig preget av politiske utrenskninger og sensur i nazitida. Men når det gjelder fagbibliotekene, har den historiske framstillinga til nå vært at de var rimelig lite påvirket av naziregimet, med unntak av konsekvenser med tanke på bombing av bibliotekene og delvis også at biblioteksamlinger etter krigen ble ført til Sovjet. Sannheten er annerledes: Etter Tysklands store seire i begynnelsen av krigen var bibliotek over halve Europa under tysk kontroll og tysk militær ledelse. Både biblioteker, arkiver og museer i Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Frankrike ble plyndret. Det finnes ikke et større fagbibliotek i Tyskland som ikke tjente på krigen, hevdet dr. Manfred Komorovski fra Duisburg.

Det manglende oppgjøret med nazitida ble også illustrert av Dr. Sven Kuttner fra München som viste til den 400 siders store jubileumsboka om Universitetsbiblioteket i München. Krigshistorien er utelatt. Biblioteket ble da ledet av Joackim Kirchner som var ivrig nazist, og som er rikelig omtalt når det gjelder etterkrigstida. Kirchner fikk nemlig ”Persil-Schein” og gjorde stor karriere i etterkrigstidas biblioteksvesen. (Persil-schein er det ironiske uttrykket for store nazister som fikk papir på at de i høyden var medløpere, vaskemiddelet Persil vasker vekk all brunfarge.)

Fagbibliotekarene brydde seg ikke om hvor bøkene kom fra, men fortsatte sitt arbeid med å registrere dem uten å stille spørsmål. Tyske fagbibliotek er ennå fulle av plyndringsgods fra okkuperte land, politisk opposisjonelle i Tyskland og fra jødiske familier. De forbudte bøkene ble ikke brent, de ble opptatt i fagbibliotekenes samlinger, og der er de fortsatt.

Dr. Bernt Reifenberg ved Universitetsbiblioteket i Marburg har arbeidet med et prosjekt hvor man har prøvd å finne de rettmessige eierne til bøker som biblioteket ervervet under naziperioden. Det er overraskende lett, men det er bare det at ingen har brydd seg om det tidligere. Reifenberg kommer for øvrig til Oslo i høst for å snakke mer om dette, på en konferanse i regi av Holocaust-senteret i Norge.