Etter Lillehammer: Dubravka var ikke der

Publisert Sist oppdatert

”Jeg kommer fra Atlantis”, sier Dubravka Ugresic.

Av Chris Erichsen

Dubravka Ugresic er offisiellt definert som kroat. –Jeg er jugoslav, sier hun selv. Landet hennes eksisterer ikke lenger. For noen år siden skrev hun boka ”Museum for betingelsesløs overgivelse” (Gyldendal 2003), et lappeteppe av minner, anekdoter, dagboksopptegnelser, skrevet i eksil mens hjemlandet hennes gikk i oppløsning. En makeløs bok som unndrar seg enhver sjangerbetegnelse. I mangel av noe bedre blir den nok kalt roman. Samma det.

Dubravka Ugresic var satt opp som innleder på to møter ved årets litteraturfestival på Lillehammer. Onsdag kveld skulle hun snakke med forfatterne Mattis Øybø og Aage Borchgrevink om hva en europeer er. Torsdag formiddag skulle hun delta på et stort møte om bokbransjen som sensurorgan.

Hun kom ikke. Hun lå i en seng i Atlantis, var syk og kom ikke av flekken. Det var synd. Det var for å høre på henne jeg reiste til Lillehammer.

Men Borchgrevink, Øybø og erstatteren, den svenske forfatteren Göran Rosenberg, samt oppleser Jon Erik Riley klarte likevel, med utgangspunkt i tekstene hennes, å stable en meningsfylt samtale på beina. Meningsfylt på den måten at samtalen foregikk i en del av verden hvor Peer Gynt er det nærmeste man kommer Ugresic’s hjemløshet og hvor krig alltid er noe som foregår andre steder, til tross for at en norsk soldat er blitt sendt hjem fra Afghanistan i kiste. Derfor var det kanskje naturlig at samtalepartnerne syntes å være enige om at nå fikk det være nok med denne dyrkingen av egen identitetsløshet og offerrolle. Ugresic er ikke aleine. –Vi har ALLE fått sjokk, sa Rosenberg.

Det er lett for meg å skrive at det er lett for Rosenberg å si det han sier. Vi som baserte vår eksistens på en åndelig terrorbalanse trodde knapt hva vi så da Muren ble revet. Etter det måtte vi i gang med den fryktelige, samvittighetsbefengte og bortskjemte prosessen med å rive det vi så poetisk kalte den indre Muren. Men det må i høyden ha vært en ultralight versjon av den sjokktilstanden Ugresic og hennes tidligere medborgere lever i.

I Beograd utgis det i disse dager et leksikon over det forgagne Jugoslavia. Initiativtaker: Dubravka Ugresic.

Utgangspunktet for neste dags seminar var den interessante tesen, lansert av Ugresic, at den vestlige bokbransjen driver den samme ensrettingen av kunstneriske uttrykk som var vanlig i Øst-Europa før Murens fall. Alternative stemmer blir på subtile måter undergravd til fordel for flinke og ufarlige forfattere, hevder hun. Om dette skulle hun snakke med Anders Heger fra Cappelen, forfatter Arne Berggren og journalistene Ida Lou Larsen og Hege Duckert. Det vi satt igjen med var en forleggertrio bestående av Heger, Per Nordanger fra det lille forlaget Spartacus samt Claus Clausen fra det danske forlaget Tiderne Skifter.

Og siden hovedpersonen manglet, ordstyrer Ida Lou Larsen eksempelvis ikke engang visste hva Spartacus forlag drev med og panelet hadde en klar fagmessig slagside, måtte det ende opp i nok en navleskuende debatt om priser og bransjeavtale. Den lune danske, 68er-pioneren Claus Clausen med fortid i det radikale kunstnerkollektivet Røde Mor, prøvde riktignok i sin hovedinnledning å si noe om det som skulle være temaet ved å gjengi en av Dubravka Ugresic’s observasjoner: Da hun for noen år siden ankom en nakenbadestrand ved Adriaterhavet ble hun umiddelbart glad ved synet av at alle leste. Men ved nærmere ettersyn viste det seg at alle leste den samme boka på mange forskjellige språk: Rosens navn av Umberto Eco!

Flere Clausen-poeng:
-I USA gir 2 prosent av forlagene ut 75 prosent av bøkene
-Dansk Gyldendal har kjøpt opp det lille forlaget Gad for deretter å legge det gradvis ned.
-I Norge skaffer Gyldendal/Aschehoug seg markedskontroll gjennom å kjøpe opp bokhandlerkjeder
-Bonnier har kjøpt opp Cappelen forlag.

Anders Heger leder altså et forlag som har latt seg kjøpe opp av en svensk gigant, et forlag som kjemper mot bransjeavtalen og for frislipp av prisene. Dette gjør ham dermed til skyteskive for alt fra sine konkurrerende mastodonter Aschehoug/Gyldendal, små alternative forlag som Spartacus, de fleste forfattere og politisk korrekte aktører i kulturlivet.

Jeg må innrømme at jeg lot meg imponere av Hegers evne til å snu argumentasjonen til egen fordel. Han vil jo gjerne framstå i offentligheten som en radikal herre som vil det gode. Jeg har selv observert ham snike seg inn bakerst i kommunistenes seksjon i førstemai-toget.

For 20 år siden hadde Cappelen femten selvstendige konkurrenter. I dag er det redusert til tre. 50 prosent av bokklubbutgivelsene bestemmes i 1 bokklubb. MED bransjeavtalen i funksjon. Med andre ord: Fastprissystemet beskytter monopolene og går utover de små. I det lyset var Bonniers oppkjøp av Cappelen en god ting, ellers ville Gyldendal/Aschehoug gjort det! hevdet Heger mens han pattet på sin pipe og slo til lyd for den smale litteraturen som selve vekstgrunnlaget for den brede.

Per Nordanger fra det lille forlaget og Anders Heger fra det store var i det hele tatt veldig enige om viktigheten av flere aktører, mer mangfoldig og smal litteratur, i at maktkonsentrasjonen er et problem. Men de trekker stikk motsatte konklusjoner. Nordanger er redd for at friprissystemet vil gi dårligere utvalg i bokhandlene og en geografisk urettferdig prissetting, og dermed for at smal og nisjepreget litteratur vil bli usynliggjort og fortrengt av de lett definerbare og lett selgelige bøkene.

Temaet ”Bokbransjen som sensurorgan” ble med andre ord ikke direkte satt til side, bare lettere anonymisert.

Selv hører jeg til de mange som i utgangspunktet ikke vet stort mer om bokpriser enn at jeg er for bransjeavtale og mot friprissystem. Dette har jeg så å si fått inn med morsmelka. Men slike autopilot-standpunkter er til for å etterprøves, er de ikke? Claus Clausen var den som satte en tankeprosess i gang: Han var redd for at et friprissystem ville føre til dannelser av subkulturer og ghettoer innen litteraturen, og dermed oppheve den livgivende påvirkningskraften som den smale, eksperimentelle litteraturen har på den brede.

Men er det så ille? Trengs det ikke fra tid til annen en real opprydding i de forurensete gråsonene? Bør ikke blodgiverne få fri en gang imellom?

Det fine med hemmelige subkulturer er at det går litt lengre tid før de blir oppdaget av etablissementet og tappet for sin kreative kraft. Da får de tid til å utvikle noe som for en gangs skyld har potensiale til å overraske.

Som for eksempel ”Museum for betingelsesløs overgivelse”.

Som for eksempel Atlantis.

Det var fint å være i Lillehammer. Det blir alltid en spesiell stemning av at mange mennesker med den samme interessen møtes, takket være over hundre frivillige som nok en gang tar livet av myten om dugnadsåndens død. Men Heger var der i fjor også. Og Vigdis Hjort. Og jamen ser det ut til at forfatter X er blitt kjæreste med forlegger Y. Og det er hyggelig å konstatere at både Cathrine og Kari har fått struttende mager og blussende kinn siden ifjor.

Men Dubravka Ugresic fra Atlantis var ikke der.

 

Powered by Labrador CMS