Kjære redaktør del 17
Hun vrikket og vred på hoftene. Om enn i sakte film, som om hun holdt på å sovne mens hun sto der. Masse tjukk og rød leppestift. Og med klær som ikke overlot noe til fantasien. Pisk hadde hun også. Men hesten så jeg ikke. Folk i Nederland trenger tydeligvis liten plass. Ofte er leilighetene så små at de bare består av ett rom, med et stort vindu. I hvert fall i Amsterdam. Jeg sendte en vennlig tanke hjem til huset mitt i Nesberg. Der jeg hadde vokst opp og fortsatt bodde. Aldri trengte jeg å stå i undertøy i stuevinduet. Jeg hadde mange rom å ta av. Den nederlandske maten var heller ikke noe å skryte av, bortsett fra kakene da. Kom nok til å kjøpe med meg noen hjem. Man ble så glad av dem. Hjemmehjelpen hadde kommet til meg på biblioteket for noen uker siden. Jeg vil at du skal overta poståpningen fra nå av, sa hun, jeg har for mye å gjøre. Jeg hadde lyst til å svare nebbete tilbake, men bet det i meg. Å åpne post kan være ålreit. Det føltes nesten som å være biblioteksjef igjen. Jeg krysset av på skjemaer og returnerte dem. Avbestilte barnebøker. Avbestilte DVD’er. Takket nei til alle tilbud. En dag kom det en spennende konvolutt. Dronning Beatrix smilte mot meg fra frimerket. Jeg fortet meg å putte det i vesken. Åpnet det ikke før jeg var trygt hjemme, etter middag. Det var fra biblioteket i Bilthoven, den nederlandske vennskapsbyen til Nesberg. Om vi ville sende nedover en som kunne si noe om lesestimulering for barn og unge. Jeg humret for meg selv. Bilthoven. Det var nesten for godt til å være sant. Mor og jeg reiste alltid etter alfabetet. Frem til jeg var myndig hadde vi besøkt Alta, Antwerpen, Arvika og Asker. I fjor hadde jeg vært i Berlin. Jeg ba meg fri fra jobben, hadde så mange feriedager til gode. De hadde bestilt rom til meg i Amsterdam og jeg sov godt i den myke sengen. Bare så synd jeg mistet stemmen over natten. Jeg tok toget til Bilthoven etter frokost og tok alle pent i hånden. Signaliserte at jeg trengte penn og papir og skrev ned hvordan det var. Kunne ikke holde noe innlegg i min tilstand. Seminaret varte helt til kvelden. Jeg satt stort sett i mine egne tanker. Liker ikke at man alltid skal ha så stort fokus på barn. Hva med de eldre? Pensjonistene som har bygget landet? Men jeg nikket når noen snakket direkte til meg. Og hvisket frem et svakt ”thank you” idet de overrakte meg et par tresko som takk for den planlagte presentasjonen. På slutten av dagen var jeg sliten. Jeg følte dessuten at det ikke var min feil om noen hadde misforstått nikkingen. Rådmannen, kultursjefen og hjemmehjelpen skulle få litt å bale med når det kom en hel 9. klasse på kulturutveksling til høsten. 32 personer i ti dager. Men det var ikke mitt problem. Buenos Aires neste!
Det er hverdagene det er flest av, også i biblioteket. Men også i hverdagen er det alltid små ting en kan glede seg over. Dette har bibliotekar Magda Hansen (48) fra Nesberg tatt konsekvensen av, og på denne plassen i Bok og bibliotek vil hun i tiden fremover komme med tips til deg som synes alt er grått og trist.
