Leder: Eksisterer egentlig ABM-utvikling?

ABM-utvikling har nå eksistert i halvannet år. Eller eksisterer egentlig ABM-utvikling?

-Gi dere tid, sa Neville Mackay, godt og vel ett år før ABM-utvikling ble etablert. Mackay er direktør i Re:source, ABM-utviklings engelske forløper. Han kunne se tilbake på et vanskelig første år og oppsummerte: ”Det er viktig å vite hva som er målet og politikken for organisasjonen før dere starter. Vårt første år var ganske vanskelig, det ble i hovedsak brukt til å forme politikken. Den burde vært klar allerede da vi startet”, sa Mackay til Bok og bibliotek.

Det var vel ingen som på forhånd trodde at det nye organet kom til å følge rådet til Mackay. Det er som regel ikke sånn ting blir til. Likevel våger jeg den etterpåkloke påstanden at prosessen burde ha fått lov til å gå sin gang en stund, i interaksjon med grunnplanet i de enkelte sektorene, før ”Statens senter for arkiv, bibliotek og museum” ble proklamert. Hvis man vil skaffe seg handlingsrom må man ha noe å handle ut fra. Man må ha en plattform å stå på. Et morsmål.

Og legitimitet ute i felten. Hele nasjoner har kræsjlandet fordi makthaverne ikke har vært bevisste tomrommet mellom dem og folket.

Lever dette som i departementalt politikerspråk blir kalt ”et tverrsektorielt, departementsovergripende organ for arkiv, bibliotek og museum” opp til forventningene? På forhånd ble det flagget at det nye organet skulle være policyskapende og relativt uavhengig av departementet. Bruker organet denne muligheten?

ABM-utvikling er, og bærer preg av å være, en konstruksjon, skapt på departementale skrivebord. Det er tvilsomt om det rundt omkring i arkivene, bibliotekene og museene tenkes mer ”ABM” nå enn før. Dersom noen i f.eks. et museum har behov for å ta kontakt med det lokale arkivet eller det lokale biblioteket, ja så gjør de det, uten å si til hverandre: ”Jaggu, nå holder vi på med et ABM-prosjekt.

Men heller ikke i ABM-utvikling ser ABM-tankegangen ut til å ha slått rot. I stedet står de enkelte sektorenes representanter i organet på for sine sektorspesifikke interesser, noe som undergraver selve ideen bak og hensikten med ABM-utvikling.

Dette kan det ikke moraliseres over. Det er et resultat av utvendigheten ved et prosjekt som i teorien har et stort potensiale. Der ute fins det utallige potensielle prosjekter som trenger å løftes fram i lyset, som trenger utvikling. Og det er noe samtidig og riktig ved den Crossover-tankegangen som ABM-utvikling er et uttrykk for.

Å gjøre teorien til praksis og potensialet til virkelighet er den enorme utfordringen ABM-utvikling står overfor.

Til dette finnes intet trylleformular. Likevel vil jeg antyde at det er der ute, blant folk i den reelt eksisterende virkeligheten, kraften til å realisere det proklamerte og sårt tiltrengte utviklingsorganet, finnes.

Chris Erichsen