Siste Newth: Plan B nå!

Publisert Sist oppdatert

av Eirik Newth, forfatter

I vår har faste lesere av avisa Klassekampen kunne lese gjentatte og hissige angrep på den liberalistiske tenketanken Civita. Avisas poeng er at Civita bedriver utredning på oppdrag av næringslivet, og at alt som kommer fra den kanten derfor må tas med en spade salt. Dette standpunktet er lett å slutte seg til: oppdragsforskning må leses med et særlig kritisk blikk. Men noen næringslivsorganisasjoner er tydeligvis likere enn andre. For når Forleggerforeningen finansierer en rapport som støtter bransjeavtalen, applauderer Klassekampens redaktør høylydt, mens avisens kulturredaktør glatt fastslår forleggerne har skaffet seg bedre dokumentasjon enn Konkurransetilsynet.

Det interessante er ikke om rapporten objektivt sett er riktig (den handler om økonomi, et fagfelt nært beslektet med voodoo), men særbehandlingen av forlagene. Og den er såmenn ikke begrenset til Klassekampens redaksjon: femten år i bransjen har lært meg at troen på forlagene som implisitt mer moralsk høyverdige enn andre bedrifter, er sterkt blant bokfolk av alle slag.

Rett nok utgir forlagene et produkt hvis annerledeshet er nedfelt i Roma-traktaten. Det er heller ingen tvil om at norsk forlagsbransje myldrer av mennesker med et brennende engasjement for litteratur. Men det er et uomtvistelig faktum at forlag først og fremst eksisterer av én grunn: for å tjene penger. At forlagene lager et annerledes produkt betyr ikke at de er annerledes som bedrifter.

I valget mellom kulturpolitiske prinsipper og bedriftsøkonomiske vurderinger har de store forlagene ofte nok vist at de velger sistnevnte. De har brukt det siste tiåret til å kjøpe opp konkurrenter og bokhandlere over en lav sko, deres talsmenn møter all kritikk av prisøkningen på bøker med et skuldertrekk, og markedsavdelingene promoterer konsekvent slankebøker og kriminalromaner fremfor den smale litteraturen. Bøker er ikke såpe eller sjokolade, men forlagene lever av å selge bøker som om de var det.

Og hvem kan egentlig fortenke dem i det. Selv om forlagene nyter godt av ulike støtteordninger, er de – som Olemic Thommessen nylig påpekte – først og fremst kommersielle kulturforetak. Går de med underskudd, går de dukken. Det i sin tur innebærer at forlagene fort kan komme til å endre strategi, dersom det blir økonomisk nødvendig. For eksempel har bransjeavtalen lenge vært en lønnsom affære , men når den ikke lenger er det blir den forlatt.
Bokklubbdirektør Kristen Einarssons korte kommentar til Dagens Næringsliv forleden gjør lite for å avkrefte dette synet: «Alle har en plan B i verden». Selvsagt har han det. Han ville være en dårlig leder om det ikke fantes en plan B, for ikke å snakke om C og D. Tilsvarende planer og scenarier finnes også hos de store forlagene.

Om planene inkluderer å slippe skoleboksalget fri, slik en nettavis meldte for noen uker siden, eller å la Cappelen bli en ensom friprissvale, slik forleggerne selv har antydet, er det ikke gitt oss utenforstående å vite. Men det er vanskelig å tenke seg alternative løsninger som ikke innebærer at viktige prinsipper faller.

For alle som ikke jobber i forlag, bokhandlere eller bokklubber er problemet at Einarsson tar feil. Forfatterorganisasjonene lider av en kronisk motvilje mot å diskutere fremtidens rammevilkår, og bibliotekarer flest holder sin sedvanlige lave profil i bransjespørsmål. Resultatet er at svært mange av dem som lever av bøker faktisk mangler en plan B. Det kan de komme til å angre dyrt på.

 

Powered by Labrador CMS