Vakthundens perspektiv

Publisert Sist oppdatert

Velorganiserte amerikanske "media watchdog groups" er ikke lenger alene om å jakte på feil, mangler, venstre- og høyrevri i mediene. De har fått selskap av flokker av små, iltre internett-vakthunder. Journalister gjør dumt i å ignorere dem.

Av Olav Anders Øvrebø

Det er øyeblikk da en journalist kan gripe seg i å lengte tilbake til tiden før Internett ble allemannseie. Før leserne, lytterne og seerne begynte å oppføre seg som bedrevitende mediekommentatorer.

Men det er akkurat det medienes trofaste brukere gjør nå, og det blir raskt flere av den nye typen kommentator. En av dem er Aeolus Dill (et psevdonym). I januar i år startet Aeolus "Patricia Wilson Watch", en weblogg med én eneste hensikt: Å lese, vurdere og kritisere Reuters-journalisten Wilsons artikler om den amerikanske presidentvalgkampen. Omtrent samtidig begynte flere bloggere tilsvarende prosjekter, med andre journalister som analyseobjekt, og den nye weblogg-genren fikk raskt et navn – "adopt a journalist". Andre kalte dem "watchblogs".

Aeolus sier i et epost-intervju at interessen for weblogger ble vekket av Howard Deans kandidatur til presidentvalget. Aeolus delte gjerne ut ros for godt arbeid, men kritikken kunne også være skarp. En profil-historie Wilson skrev om den demokratiske kandidaten Howard Dean ble karakterisert slik: "Is it too much to expect some energy, something more than phoning in a series of cliches with a snarky tone? Could we have a little more straightforward journalism?" Dette var i januar, like før demokratenes nominasjonsvalg i Iowa 19. januar, der Dean overraskende kom på tredjeplass etter å ha ført an på meningsmålingene i månedsvis. Kandidaten forsøkte å komme på offensiven igjen samme kveld, med en oppildnende tale til tilhengerne sine i Iowa. Med den såkalte "I have a scream"-talen gjorde Dean det enda vanskeligere for seg selv. Det avsluttende "yeeaarrgghh"-skriket fikk Dean til å virke mentalt ustabil og skremte fjernsynsseerne.

Men i 2004 er ikke journalistene alene om å produsere det berømte "historieskrivningens første utkast". Selv om det raskt dannet seg en medie-konsensus om hvordan Dean-talen skulle fortolkes og fremstilles, ble ikke den nødvendigvis delt av alle bloggere, selvbestaltede mediekritikere og watch-bloggere. Hvordan mediene dekket talen, om de var fair nok, grundige nok, dette opptok mange av nettets små vakthunder i ukene som fulgte.

Profesjonelle medie-vakthunder
Mediene kritiseres fra mange hold, ikke minst av de ulike politiske aktørene og deres organisasjoner. Ofte henter kritikerne sin begreps-ammunisjon fra medienes egen ideologi. Kan en kritiker påpeke at en angivelig politisk nøytral redaksjon "vrir" sin dekning i en bestemt politisk retning, er viktige poeng scoret i den politiske debatten. Kan brudd på idealet om objektivitet slås fast, har redaksjonen fått en skramme.

Det hører til journalistisk ideologi å ha vakthundens rolle. Bloggerne var langt fra de første til å overta den samme retorikken og bruke den mot journalistene. Slik kan "watchblogs" også ses som en fornyelse av en lengre tradisjon. I USA har media watchdogs eksistert i mange år. Noen av de viktigste er Fairness & Accuracy In Reporting (FAIR), Media Research Center og Accuracy In Media. Disse organisasjonene utfører medieanalyser, utgir egne publikasjoner med mediekritiske artikler og organiserer aksjoner. De tre nevnte, og flere andre, har en klar politisk motivasjon bak arbeidet. Media watchdogs fungerer først og fremst som pressgrupper, ifølge professor i journalistikk ved New York University Jay Rosen. "They exert pressure by documenting and criticizing the bias of the news media from their perspective, which could be conservative, liberal, very left, very right, pro-Israel, pro-Palestinian and so on", sier Rosen i et epost-intervju med Axess.

FAIR, som ble startet i 1986, identifiserer seg med "progressive" ideer. "The real bias in American media is top to bottom. Our media is in favour of the top, that is the richest and those aligned with corporate interests, and against, in many cases, human and citizen interests," sier senioranalytiker Steve Rendall til Axess.

Venstresiden er klart underrepresentert i mediene – sentrum og høyresiden får nær all oppmerksomhet, mener FAIRs talsmann. Han sier dette viser seg ved utvalget av debatt-temaer og -deltakere i de store tv-kanalene. Ved siden av tv er USAs ledende dagsavis og dagsordensetter New York Times spesielt interessant for vakthund-gruppene. "The New York Times, which is often called a left wing paper by a lot of republicans and conservatives in the United States, is not a left wing paper by any stretch. On national security issues and economic issues the New York Times is slightly to the right of center (…) On social issues such as race and sexual orientation, the New York Times tends to be a little bit to the left of center," sier Rendall.

Et ganske annerledes syn på den samme avisen finner en på TimesWatch, et nettsted drevet av Media Research Center (MRC). Hensikten med den daglig oppdaterte tjenesten er å "dokumentere og avsløre New York Times’ liberale politiske dagsorden". I den aktuelle presidentvalgkampen gjøres dette gjerne ved å se detaljert på ordbruken i artikler om demokratiske presidentkandidater, og sammenlikne med hvordan George W. Bush beskrives. MRC ble startet i 1987, med ambisiøse mål: Å bevise vitenskapelig at mediene er politisk vridd til fordel for liberale synspunkter "som undergraver tradisjonelle amerikanske verdier". Denne kunnskapen skal så brukes til å nøytralisere effekten av denne liberale vridningen på det politiske USA. I dag har MRC etter eget utsagn 60 heltidsansatte og et budsjett på 6 millioner dollar.

Kjernebegrepet: Bias
Nettopp forestillingen om politisk vridning ("bias") dukker opp aller først når vakthund-organisasjonene skal begrunne sin virksomhet. Implisitt i anklagene om politisk vridd dekning er en forestilling om at mediene ikke skal favorisere høyre- eller venstresiden, konservative eller liberale, de kan og skal være balanserte. Dermed hviler også vakthundenes virksomhet på pressens egen ideologi om objektivitet. Bare dersom det er mulig å tenke seg en helt nøytral, objektiv presse, gir den evige jakten på "bias" mening.

Kronargumentet til MRC og andre konservative vakthund-grupper er meningsmålinger som viser at en stor andel av USAs journalister og redaktører tradisjonelt støtter liberale ideer og verdier. Det fører til at liberale ideer utgjør de uuttalte premissene for det journalistiske arbeidet, mener MRC. Dette var også synspunktet journalisten Bernard Goldberg fremførte i bestselgeren "Bias. A CBS Insider Exposes How the Media Distort the News" fra 2001. En annen journalist, Eric Alterman, slo i 2003 tilbake med boken "What liberal media?", der han forsøkte å vise at kritikken mot liberalt vridde amerikanske medier var gal og bygde på en forvrengning av fakta – eller ikke var basert på fakta i det hele tatt. Anklagene om liberalt "bias" må først og fremst ses som en måte å bearbeide redaksjonene slik at balansen skal tippes mot høyre. Medier som stadig angripes for å ha en liberal slagside, vil bli mer påpasselige med å la konservative komme til orde, mener Alterman.

Det kommer neppe som noen overraskelse at Altermans tese ikke får stå uimotsagt, aller minst på nettet. I mars ble webloggen "Oh, that liberal media!" startet, et kollektivt prosjekt der en rekke bloggere har slått seg sammen for å vise at den liberale medie-slagsiden eksisterer likevel, uansett hva Alterman måtte påstå.

"Bias"-krigene kunne ses som nok et eksempel på at det amerikanske samfunnet blir mer og mer polarisert. En kan begynne å lure på om de ulike leirene snakker samme språk, om de overhodet kan finne noe å enes om lenger. Og en kan undres om appellen til mediene om å fjerne "bias" og være objektive lenger skal tas alvorlig. Hvem skal endelig avgjøre når noe er objektivt nok?

I hvert fall er det noen som er gått trett av "bias"-debattene. Jay Rosen, kjent for mange som en av forkjemperne for "public journalism"-bevegelsen på 1990-tallet, mener anklager om politisk vridning (og de beslektede anklagene om "spin") er blitt en dum aktivitet, som tilslører hva mediekritikk bør dreie seg om.

Rosen er svært aktiv med sin egen weblogg "PressThink", som fungerer som en løpende essayistisk kommentar til aktuelle temaer i amerikansk journalistikk. Er det ikke slik, skriver Rosen, at bias-kritikerne ønsker journalister som "will give me the news, tell me the truth, without all that spin." Altså akkurat det journalister påstår at de gjør. Til dette vil bias-kritikeren svare at journalistenes objektivitet er en myte, mener Rosen. Men da begynner det virkelig å bli forvirrende: "Don’t these attitudes – wanting from journalists what is also impossible for journalists – seem somehow confused or least unfair?" spør han.

Rosens perspektiv penser debatten inn på et annet spor, som ellers er merkelig fraværende. Når en tenker på alt som har vært skrevet om umuligheten av objektivitet, kan hele bias-tenkningen virke utdatert. Positivisme-kritikk og konstruktivistiske og postmodernistiske idestrømninger har åpenbart ikke påvirket objektivitetens betydning som ideologisk fundament for journalistikk. Det Rosen kaller "the view from nowhere" er fortsatt den enkleste måten pressen kan legitimere sin virksomhet. Washington Posts sjefredaktør Leonard Downie sier han ikke stemmer ved valg og er en "outsider" i samfunnet – for å beholde mest mulig av objektiviteten. Objektivitet og utopien om å være helt "non-biased" er fortsatt svært levende på et operativt nivå. Men ved å beholde ideologien inviterer pressen selv til nye angrep om "bias".

Medievri og sannhet
Flere medieforskere og kommentatorer har kommet med sin egen versjon av tesen om vridd mediedekning. De snakker gjerne om medievridning – at mediene er "mer profesjonsvridd enn politisk vridd", som professor i medievitenskap Martin Eide ved Universitetet i Bergen formulerer det. Når journalistikk blir ideologi, eller "journalisme", består samfunnet bare av tre grupper – makthavere, vanlige folk og journalister. Journalistens rolle er å hjelpe folket og utfordre makthaverne. Dette overforenklede synet på samfunnets maktrelasjoner blir spesielt problematisk når det kombineres med en annen journalistisk tendens: Impresario-rollen. "Altfor ofte nøyer journalister seg med å opptre som impresario. De slipper til de ulike partene i en sak og nøyer seg med det," sier Eide til Axess. Typisk er tv-debatten eller avisoppslaget hvor to parter får presentere sine motsatte syn på en sak, uten at journalisten forsøker å finne ut om en av dem faktisk har rett. Dette er også den aller enkleste veien bort fra anklager om politisk vridning.

Samtidig har journalistiske forståelses- og formidlingsformer hatt en usedvanlig suksess de siste par tiårene, og invadert andre institusjoner og sosiale felt enn mediene. "Mediebevissthetens ekspansjon fører til at sakers og personers forhold til mediene, deres publisistiske potensiale, innkalkuleres på stadig tidligere tidspunkt i saksbehandling og beslutningsprosesser," skriver Eide i en artikkel.

I så fall har vi en situasjon der samfunnets ulike press- og interessegrupper besitter en sofistikert medieinnsikt, som de konkurrerer om å bruke til å eksponere sine saker i mediene. Redaksjonene kan så slippe de forskjellige veltilpassede budskapene til, og passe på å beholde en viss kvantitativ balanse mellom dem. Men når mediene slik nøyer seg med å iscenesette konflikter er det noe helt sentralt som går tapt, sier Eide: "Det kan være at den ene parten har rett og den andre tar feil". Dermed har objektivitet henfalt til å bli et strategisk ritual.

"Å finne ut hvem som har rett" innebærer naturligvis også å gjøre det journalister vil si de forsøker hver dag – å skrive og rapportere det som er riktig. Lenger ned mot nyhetsjournalistikkens grunnfjell er det vanskelig å komme. Likevel er det en vei vekk fra objektivitet-som-iscenesettelse. Det er også veien Eric Alterman og Michael Tomasky argumenterer for i en artikkel i mars-utgaven av tidsskriftet "American Prospect". Deres kontekst er den amerikanske valgkampdekningen, og utgangspunktet er rapporter om vanskelige arbeidsforhold for journalistene som følger George W. Bush. De får nesten aldri tilgang til presidenten, når han er i nærheten får de bare to-tre spørsmål som må dreie seg om dagens forhåndsbestemte tema, og så videre. Slik har administrasjonen temmet mediene, mener kritikerne. Alterman og Tomasky synes ikke det behøver å være slik: "The chief convention of most news reporting — this side says this, that side says that — needs a drastic rethink. In the age of spin, an age brought to new lows by this White House, a formula that requires giving equal weight to both sides ends up helping the side that’s lying."

Forfatterne peker på et opplagt poeng: Nyhetsanalyser og -vurderinger er i dag øyeblikkelig tilgjengelig på nettet fra et utall kilder. Dette har leserne begynt å venne seg til. De har også lært fra nettet at nyhetene kan presenteres på en mer rett-på-sak og kommenterende måte. Det må få konsekvenser også for profesjonelle journalister og redaktører: "Editors need to reconsider these conventions and reinvigorate them so that they are less concerned with giving equal weight to each side and more concerned with pursuing the factual truth," skriver Alterman og Tomasky.

På denne måten innvarsler nettets og webloggenes vekst at tiden er i ferd med å ebbe ut for impresario-versjonen av journalistisk objektivitet. Altså er det på tide å undersøke hva de små vakthundene egentlig holder på med.

Medieloop og nett-remix
Utover sommeren og høsten i fjor dukket det opp mange reportasjer og analyser om Howard Dean. Guvernøren fra Vermont revolusjonerte måten å drive valgkamp på. Han brukte internett til å samle inn overraskende store pengebeløp. Han brukte webloggformatet til å knytte til seg og appellere til velgerne. De nye sosiale internett-verktøyene som folk bruker til å holde kontakt med og finne nye venner, kunne også mobilisere Dean-sympatisører lokalt. Howard Dean, skrev kommentatorer, ga fra seg den strenge kontrollen over budskapet som har vært sett på som helt nødvendig for moderne valgkampstrateger. Dermed sto Dean frem som en politiker som kunne revitalisere demokratiet nedenfra.

Det blir sannsynligvis altfor enkelt å gi "I have a scream"-talen skylden for at det gikk så galt med Dean, som lenge så ut til å kunne bli demokratenes kandidat. Han hadde jo allerede tapt i Iowa før talen ble holdt. Likevel er det noe fascinerende med hvordan talen ble dekket i mediene: Den store internett-kandidaten glemte de tradisjonelle medienes makt, og ble straffet.

Det eksisterer imidlertid en annen versjon av talen enn den som ble vist på fjernsyn. En Dean-tilhenger gjorde videoopptaket fra gulvet i salen. Publikum skriker, jubler og klapper mens guvernøren snakker. Personen som filmer har mennesker foran seg som delvis skygger for utsikten til podiet. Dean må snakke høyt ("We will not give up in New Hampshire! We will not give up in South Carolina!") for å overdøve publikum, og det er åpenbart uvanlig god kontakt mellom podium og sal. Sett fra gulvet er talen et eksempel på ytterst effektiv og medrivende kommunikasjon. Og skriket er omtrent uhørlig.

Dean gjorde selvsagt en elementær feil – han glemte hvilket publikum som var det viktige, og forholdt seg til det uviktige. Det er lenge siden politisk kommunikasjon har dreid seg om å overbevise noen hundre mennesker i et forsamlingslokale.

Noen dager etter at stormen rundt talen hadde lagt seg, vendte ABC-journalisten Diane Sawyer tilbake til sin egen og andres tv-kanalers dekning. Blant det hun fant ut var at Dean på grunn av støynivået i salen måtte bruke en mikrofon som filtrerte vekk publikumslyden. Resultatet var naturligvis at Dean fremsto som desto mer ubalansert.

Den alternative videoen er et eksempel på at et skifte er i ferd med å skje. Weblogger og vanlige menneskers videoopptak skaper ikke en helt ny medievirkelighet over natten, noe effekten av den "offisielle" dekningen av Dean-talen viste. Men de frarøver journaliststanden monopolet den lenge har hatt på virkelighetsfremstilling, og åpner samtidig muligheter for en mer nyansert, variert og personlig journalistikk. Det er også lett å tenke seg at det åpner for en enda mer intens og kanskje organisert bias-krig mellom høyre- og venstreorienterte bloggere, men det rokker ikke ved det generelle poenget om at formidlings-monopolet forsvinner.

Naturligvis blir mediebildet også langt mer uoversiktlig. Dette er også noe de har merket seg hos watchdog-gruppen FAIR. "It definitely makes media more democratic. It also makes it a lot more noisy. For the person who has just started seeking out new news sources it can be very confusing and disorienting to go to the world of weblogs or political websites, and try to figure out which ones are reliable and which aren’t," sier Steve Rendall. Men generelt hilser han konkurransen fra enkeltpersoners publisering velkommen: "We are not protective of our turf. We are trying to teach the entire nation to be media literate and to be media analysts and critics. We spend a lot of time doing that. So if everybody in the United States had their own weblog and was doing media criticism, we’d probably be better off for that."

Utakk er journalistens lønn
Enda mindre enn før kan journalistene regne med å bli latt i fred. Publikum vil forlange at de sjekker fakta tre ganger og siterer korrekt. Forhåpentligvis vil det gjøre journalistikken bedre. I hvert fall betyr det ikke at vi skal avskaffe den. På en konferanse om digitalt demokrati i San Diego i februar, bemerket Jay Rosen at det ikke kan være noe mål å frata journalister deres legitimitet: "Even the elite press, which we fire so many volleys at — I myself do — is an important institution, and they are going to need to discover a way of maintaining their authority and building their authority that is more transparent, interactive, that listens better. (…) Institutions that have founded their authority on being closed, and authoritative and Ivory towers in their way are not going to be able to do that anymore, and that is one of the biggest things roiling journalism right now."

Ennå har ikke Rosen hørt noe godt, gjennomtenkt svar fra journalister og redaksjoner på de nye utfordringene. Han ønsker ikke å bruke ordet identitetskrise om medienes situasjon. Men at de burde ta den alvorlig, levner han liten tvil om: "I would not say identity crisis. It’s more of a shifting sand problem. One day, perhaps, your house could fall in. On the other hand, it may hold for a while too."

Journalister kan ikke lenger nekte å diskutere forutsetningene for sitt arbeid, holde tett om sine metoder og rutinemessig avvise kritikk. Åpenhet vil også gjøre det lettere for publikum å akseptere perspektivene journalister og redaksjoner nødvendigvis bringer med seg når de dekker et tema. Dersom journalister reflekterer over eget perspektiv oftere, vil det på en måte bety å innrømme "bias". Også for en perspektivisk journalistikk må målet være å finne den riktige, den sannest mulige historien. Det sier derfor seg selv at det å komme ut av impresario-rollen ikke vil skaffe journalistene mange nye venner. Men slik må det også være, mener medieforsker Martin Eide: "Utakk må være journalistens lønn."

Kilder:
Alternativ Dean-video: www.idiomstudio.com/videoserversm/emergingStorm.html
Jay Rosens weblogg: journalism.nyu.edu/pubzone/weblogs/pressthink
Adoptering av Patricia Wilson: patriciawilsonwatch.blogspot.com
Adoptering av Nedra Pickler: whatapickler.typepad.com
Diskusjon om digitalt demokrati: www.itconversations.com/shows/detail75.html
Martin Eide: "Det journalistiske mistaket" (www.localmotives.com/hoved/tema/nr_4/EideMistaket.html).
Eric Alterman og Michael Tomasky: "Wake-Up Time", i American Prospect nr. 3, 2004 (www.prospect.org/print/V15/3/alterman-e.html).
www.timeswatch.org
www.thatliberalmedia.com

 

Powered by Labrador CMS