-Vi er alle multikulturelle

Ut av skapet
Arkiva: passive lager for utilgjengeleg informasjon
eller på veg mot ei aktiv rolle i samfunnet?

-Dersom man definerer kultur som måten man gjør ting på og relaterer til andre mennesker, blir det absurd å snakke om multikultur innen en nasjon, da hver eneste person i seg selv er ”multikulturell”.

Av Eva Haga Rogneflåten

Det er den sørafrikanske arkiv-aktivisten Verne Harris som mener dette. Han var i Norge i forbindelse med en konferanse om flerkulturelt arbeid i arkiva 26. april i år. Hans oppgave var å kommentere ideen arkiv i et multikulturelt perspektiv, noe han gjorde med innlevelse og ikke så rent få sleivspark til the establishment innen arkivverket.

Verne Harris’ utgangspunkt er at ingen person tilhører kun en kultur; for eksempel kan en og samme person være arkivar, avisleser, elsker, familiemann, katolikk, røyker, syklist, osv. osv. og dermed inngå i alle disse ”kulturene”.
Han opponerer også mot begrepet ”naturlig” kultur, for eksempel at kvinneundertrykking og kjønnslemlestelse er den svarte manns rett fordi ”det ligger i kulturen hans”. Det å stoppe enhver ytring omkring en ”naturlig” kultur med denne argumentasjonsteknikken er på en måte omvendt rasisme. Man både bør og må få lov til å sette spørsmålstegn ved denne typen argumentasjon, ellers går verden aldri videre.
Et gammelt syn på ”multikultur” i Sør-Afrika er å kunne ”samle alle” , dvs. både ”svarte”, ”hvite” og ”fargete”, til for eksempel idrettsstevner. Menneskene er riktignok samlet til konkurranser, men man blander seg ikke med ”de andre” utenom kampene. Denne formen for ”multikulturelle” samlinger er meningsløse, mener Verne Harris. Tanken bak var jo at alle kunne komme sammen, men bare under kontrollerte former og bare så lenge de hvite ikke ble truet.

Kultivering av arkiv
Et arkiv er en samling dokument – og et dokument er en substans på en fysisk flate. Verne Harris går ut fra at et dokument aldri taler for seg selv. Et dokument er så mye mer enn bare det en ser – det er også konteksten. Arkivet blir bare en liten del av et hele. På samme måte som at vår identitet er mer et lappeteppe enn et sømløst stykke tøy. Tenk bare på hva du forteller folk når de spør ”Hva har du gjort i dag?”. Det du velger å fortelle vil alltid bare være en brøkdel av alt du har opplevd og selektert ut fra hvem du snakker med. På samme måte er det med arkiv. Dokumentet er der, men man må ha i mente at konteksten er vel så viktig; hvem skrev det, når, med hvilken hensikt, for hvem og ikke minst hva som er utelatt. Arkivet er videre konstruert, oversatt og formidlet av mange mennesker – det har blitt ”kultivert”. Arkivet gir uttrykk for en bevegelig kultur og ikke en statisk ”natur”. Arkivarer må derfor være eksperter på konteksten – og det betyr at arkivaren har en umulig oppgave, for konteksten skifter jo også.
Stort sett er arkiv til for å dokumentere majoritetens/øvrighetens versjon av historien. Kan man arkivere minoritetenes? Vil man det? Har for eksempel pedofile og rasister en rettmessig plass i arkivene – og vil de det? Så konklusjonen må bli at arkiv ER politikk! Hele tiden velger man hva man vil arkivere, for ikke så si hvordan man arkiverer og tilgjengeliggjør arkivet for folk. Nærmere 40% av Sør-Afrikas befolkning er for eksempel analfabeter – så hvordan arkivere for å nå disse med essensiell informasjon?
Videre handler arkiv ikke bare om å bevare nasjonens hukommelse, men vel så viktig hva nasjonen ønsker å glemme! Her finnes det nok av (grelle) eksempler i Sør-Afrika. Verne Harris reiste for eksempel rett hjem fra denne konferansen for å vitne i en rettssak om omfattende arkivskjending. Tiltalen går på at ”noen” systematisk har gått inn og slettet dokumentering av grusomheter gjort mot den svarte befolkningen, både i den siste fasen av apartheidregimets tid og også nå etter dets fall!
Arkivarens samfunnsansvar
”Hva slags ansvar legges det på oss som jobber med arkiv?”, spør Verne Harris.
For det første er det et ansvar for å forstå; både det faktum at arkivet er kultivert, men også å skjønne hvilket system det er en del av. Statsarkivarene i Sør-Afrikas apartheidtid mente selv de bare var upartiske konservatorer av materiale og så ikke seg selv som del av et diskriminerende regime.
For det andre er det et ansvar for å gjøre brukeren oppmerksomme på denne kultiveringen – for konteksten. Man skal også huske på at et arkiv alltid er i ferd med å bli laget. Det blir som en uendelig historie. Arkivarene er med i en stor familie som kultiverer dokumentene og arkivene. Arkivarene må derfor også være selvkritiske til sin egen utvelgelse og formidling. Arkivarer må være eksperter på kontekst og stille kritiske spørsmål. Hva er nok kontekst for denne brukeren? Hvor trekker du grensen og når stopper du? Hvem er vi ansvarlige overfor? Er det samfunnets som sådan, myndighetene, din egen samvittighet og moral – eller?
For det tredje er det en forpliktelse til å være åpne, særlig ovenfor ”de andre”. I Sør-Afrika er det urfolk som ser på arkivet som historieforteller. Men ser man på arkivet som historieforteller, så mangler man for eksempel deres muntlige materiale – man setter altså det skrevne over det muntlige. Dette har riktignok noen arkiv i sin iver prøvd å rette på ved å ta fram mikrofon og videokamera for å samle historier. Men den formen for ukritisk og usystematisk søken etter å gjøre det rette syntes ikke Verne Harris noe om.
Og sist, men ikke minst; ansvaret for å være aktive. Å engasjere seg politisk for ideen arkiv. I Sør-Afrika har det vært en lang tradisjon for å engasjere seg i kampen for rettferdighet. Under apartheid var det en innlysende oppgave for arkivarene, men det er kanskje ikke like enkelt å se at kampen fortsetter nå i dag. Mange lener seg tilfredse tilbake og sier at de nå har blitt de upartiske servicemenn arkivarer skal være. Dette mener Verne Harris er å misforstå både demokrati og arkiv. Samfunnet er jo alltid delt opp i ulike parter som har ulike interesser. Tiden for aktivisme er med andre ord aldri forbi! Hvis vi gir opp aktivismen gir vi opp demokratiet, mener han.
Verne Harris’ konklusjon blir at det å være ansvarlig for å forstå, for å formidle kontekst, å være åpne og å være aktive setter en uoppnåelig standard. Standarden har både moralsk og profesjonell karakter. Utfordringen for arkivarer blir da å hegne om disse verdiene med pasjon sammen med troen på det umulige.

Les også:
SAHA South African History Archive ( http://www.wits.ac.za/saha/index.htm ).
”Meir problematisering – mindre applaus”
intervju med Verne Harris i Bok og bibliotek nr. 5b, 2003 (http://www.bokogbibliotek.no/2003/035b/utavskapet.html
”Arkivet er altomfattande og fullstendig komplett!»
Arkiva må kvitte seg med sitt eige sjølvbilete som berarar av Sanninga og innta ei ny rolle som historieforteljarar.
http://www.bokogbibliotek.no/2003/0306/arkivet.html
”Arkiva må innta ei ny rolle som historieforteljarar”
http://www.bokogbibliotek.no/2003/0378/somlos-rolle.html
Vi skal tilstrebe objektivitet.
Åpent brev til Bok og Bibliotek fra riksarkivar John Herstad
http://www.bokogbibliotek.no/2003/0378/somlos-herstad.html
Arkivene er for folk flest.
Men vi sliter med et etterslep som krever holdningsendring hos kulturmyndighetene, mener byarkivar i Bergen, Arne Skivenes
http://www.bokogbibliotek.no/2003/0378/somlos-skivenes.html
Er ålmenta i stand til å tileigne seg arkivdokument?
Og gjer vi ålmenta ei teneste med å framstille dei institusjonelle hindra som dei einaste og viktigaste hindra for retten til å skaffe seg informasjon? spør Inge Strand, leiar for Arkiv i Nordland.
http://www.bokogbibliotek.no/2003/0378/somlos-strand.html