CORY DOCTOROW, COPYFIGHTER

Intervjuet av Thomas Gramstad

Cory Doctorow er forfatter, teknolog, Internett-personlighet og en kjent representant for Electronic Frontier Foundation (EFF). Opprinnelig fra Canada, nå bosatt i London som EFFs Europa-koordinator. Mandag 9. mai 2005 holdt han foredrag i Oslo om temaet "The Economics of Openness" i regi av Polyteknisk Forening[1]. Noen av oss er på polyteknisk lunch på Cafe Tekhetopia (for anledningen også kjent som "Cafe Teknotopia", til tross for at alle de tre trådløse nettene som er tilgjengelige inne i kafeen alle er lukkede). Lunchen er i sin avsluttende fase, diverse journalister har kommet innom og gått, og vi sitter og ser ut på haglstormen som plutselig har dekket solen og slår seg løs. "Jeg opplevde denne typen vill haglstorm både i Canada og i Chicago forrige måned", sier Cory. "Kanskje den følger deg rundt over hele kloden?", foreslår jeg.

– Du er en profesjonell forfatter og skribent som har skrevet flere bøker, utgitt på større forlag. Online-utgavene av bøkene dine er tilgjengelige med Creative Commons-lisenser[5] som tillater leserne å kopiere og distribuere bøkene dine på Internett eller via andre digitale medier. Hvorfor bruker og støtter du disse lisensene?

– Dette er et spørsmål jeg får ofte, til og med fra Creative Commons selv da de gjorde et intervju med meg den gangen jeg begynte å bruke lisensene deres[6]. Allerede min første bok, "Down and Out in the Magical Kingdom"[7], fikk en Creative Commons-lisens. Det førte til at hundretusenvis av digitale kopier av boka ble distribuert[8], og at salget av papirutgaven økte. Ett svar er derfor at den økte tilgjengeligheten er god markedsføring: den gjør boka mi mer synlig i den harde konkurransen om folks oppmerksomhet og tid i informasjonssamfunnet. Et annet svar er at jeg er frustrert over alt det gale som skjer rundt E-bøker[9] og DRM[10] – distribusjon av bokfiler via digitale media, Internett og fildelingsnett åpner opp så mange spennende muligheter for både forfattere og lesere, men angsten hos tradisjonelle utgivere blokkerer disse mulighetene, og truer til og med med å frata oss alle grunnleggende friheter og rettigheter som de fleste ennå tar for gitt[11].

– Hva kan biblioteker og biblioteksorganisasjoner gjøre for å
fremme fri tilgang til informasjon for alle?

-Ikke kjøp DRM! Biblioteker er en av de viktigste kundegruppene som forlag og utgivere har: hvis dere bibliotekarer boikotter DRM vil de sende dere åpne filer som dere fritt og effektivt kan arkivere, katalogisere og låne ut. DRM er en fiasko i industrilandene og en fare for utviklingslandene. I den vestlige verden har DRM blitt brukt i et tiår uten at dette har gitt noen fordeler til artistene, derimot har DRM betydelige kostnader og skadevirkninger for offentligheten, rettferdig saksbehandling, ytringsfriheten, kulturlivet, og andre grunnleggende sider ved det sivile samfunn. DRM-systemer kan ikke beskytte seg selv, de krever "anti-omgåelseslover" for å hindre eller bringe til taushet forskere som finner feil og svakheter ved dem. Slike lover har blitt brukt til å fengsle kryptografi-forskere og programmerere som har oppdaget slike svakheter. DRM hindrer innovasjon, og lar etablerte aktører sette veto mot nye konkurrerende teknologier og aktører. DRM fjerner kunders og forbrukeres rettigheter, og kan brukes til å nedgradere bruksrettigheter eller fjerne funksjoner i avspillere etter at kunden har kjøpt produktet eller avspilleren. DRM kan brukes og har blitt brukt til å fjerne handikappedes rettigheter til spesialtilpasset tilgang til dokumenter (leselist for blinde, opplesning for døve etc.). DRM kan undergrave bibliotekers og arkivers muligheter til å bevare og sikre tilgang til kulturarven. Offentlige myndigheter bør avvise DRM i sine egne dokumenter og dokumenter fra samarbeidspartnere og leverandører. Opphavsretten varierer fra land til land ut fra lokale behov og nasjonale prioriteringer mht. utvikling. Avgrensninger og unntak i opphavsretten kan brukes til å stimulere lokal kultur og næringsliv. DRM kan brukes til å overstyre disse lokale prioriteringene, slik at internasjonale korporasjoner kan overstyre det enkelte lands egne prioriteringer og lovbestemmelser. DRM setter konservative, vestlige definisjoner og tilgangsbetingelser for hva en "familie" og "privat" er. DRM setter artister, forfattere og andre skapere i et avhengighetsforhold til internasjonale kartellers betingelser og restriksjoner for å få lov til å bli distribuert via deres kanaler. Jeg har nylig skrevet en rapport som beskriver skadevirkningene av DRM[12]

– I foredraget ditt sa du at "Opphavsrett er en policy for å regulere teknologi". Hva mener du med dette?

– Opphavsrett er et system som regulerer teknologier for kopiering og distribusjon, for eksempel kopimaskiner, radioer, mp3-spillere og datanettverk. Avhengig av hva slags opphavsretts-policy som gjelder, er noen teknologier mer levedyktige, eksistensberettigede og lovlige enn andre.

– Hva vil en ideell opphavsrettslovgivning gjøre?

– Den vil sette opp mål og løse eller oppnå dem. De fleste opphavsrettslover har ikke noe klart definert mål – de skal bare "gjøre ting bedre for skapere og utøvere". Loven sier ikke f.eks.: "Målet er å hjelpe utøverne med å løse det reelle problemet med kopiering og distribusjon via Internett som finner sted uten kompensasjon". Hvis utgangspunktet hadde vært å løse dette problemet, ville man ikke gått inn for strengere straffer for nedlasting (som ikke fører til at skapere eller utøvere får betalt). Istedet ville loven f.eks. innført kollektive lisenser for nedlastere.

– Du anbefaler Canadas opphavsretts-implementasjon. Hva kan norske politikere lære av Canada når de skal implementere EUCD?

– Vel, Canadas policy har ikke blitt vedtatt ennå[2], men den er godt på vei. Det de gjør er å lære fra USA feiltakelser med sin DMCA-lov[3] for å unngå disse. De har fjernet "Notice and takedown", en bestemmelse som gjør det mulig for hvem som helst å sensurere dokumenter på Internett bare ved å fremsette en påstand om at dokumentene krenker opphavsrett. Istedet har de innført "Notice and notice", som kun innebærer at Internettleverandøren må informere de anklagede om at noen hevder de krenker opphavsretten. Videre vil den canadiske loven kreve en avgift fra rettighetshaverne for å dekke kostnadene ved "Notice and notice". Et annet viktig punkt i det canadiske lovforslaget er at DRM (”Digital Rights Management”, sperreteknologi som begrenser og kontrollerer avspilling, kopiering og annen bruk) ikke vil ha lovbeskyttelse mot omgåelse hvis den brukes til å hindre eller begrense offentlige rettigheter eller brukerrettigheter, slik som f.eks. regionskoding av DVD-plater eller retten til å lage Braille-utgaver av bøker for blinde. Hvis noen lager DRM som kan misbrukes på denne måten vil det være lovlig å lage, bruke og distribuere teknologi som kan omgå eller bryte denne DRM’en. Dermed må DRM-produsentene passe på at teknologien de lager kun hindrer opphavsrettskrenkelser og ikke noe annet – ellers vil den bli flådd vekk i markedet.

– Du er representant for en frivillig organisasjon (EFF) i World Intellectual Property Organization (WIPO), de som i stor grad setter agendaen for intellektuelle rettigheter over hele verden, pusher på med EUCD og tilsvarende lovgivning, osv. Hva er det største problemet med WIPO, og hvordan kan det løses?

– WIPO er en handelsinteresseorganisasjon som poserer som et FN-organ. Nylig har det blitt et økende press mot WIPO fra utviklingsland, brukerinstitusjoner, borgerrettighetsorganisasjoner m.m. som reagerer mot deres ensidige privilegering av internasjonale korporasjoner og karteller. Vårt – EFF og andre opponenter – sitt mest akutte problem er faktisk at sakspapirer utarbeidet av frivillige organisasjoner blir stjålet fra bordene i WIPOs lokaler og plassert i søppelkasser på toalettene(!), samtidig som vi ikke lenger får lov å bruke kopimaskiner i WIPOs lokaler. Løsningen på dette problemet vil være at WIPO plasserer vakter ved dokumentbordene for å sørge for at sakspapirer utarbeidet av frivillige organisasjoner ikke lenger blir stjålet og kastet. Tilgang til kopiering i lokalene, på linje med kartellenes representanter, ville også være nyttig, og rettferdig[4]

– Hva er "teknologitilgangstraktaten"?

– "Access to Knowledge" (A2K) er en traktat som beskytter rettighetene til arkivarer, lærere og dem som skaffer tilgang for handikappede. A2K har satt opp et harmonisert sett av begrensninger og unntak fra rettighetshavernes rettigheter som alle land skal kunne innføre slik at en person som deltar i sosialt verdifull eller samfunnsbyggende aktivitet i ett land kan samarbeide med kolleger i ethvert annet land uten å måtte bekymre seg for at de vil bryte lokale lover.

OBS! Press disse fotnotene sammen i liten skrift!

[1] http://heim.ifi.uio.no/~gisle/blog/wordpress/

[2] www.boingboing.net/2005/03/24/canadas_dmca_proposa.html
http://strategis.ic.gc.ca/epic/internet/incrpprda.nsf/en/rp00239e.html

[3] www.eff.org/IP/DMCA/

[4] www.eff.org/deeplinks/archives/002117.php
www.boingboing.net/2005/02/24/wipo_pulls_out_dirty.html

[5] creativecommons.org/
www.kunnskapsallmenning.no/

[6] creativecommons.org/getcontent/features/doctorow

[7] www.craphound.com/down/download.php

[8] http://craphound.com/est/000041.html

[9] http://craphound.com/ebooksneitherenorbooks.txt

[10] www.espen.com/papers/doctorow-msft.html

[11] www.eff.org/IP/

[12] www.eff.org/IP/DRM/itu_drm.php