Den lange halen

Publisert Sist oppdatert

Av Eirik Newth

"Mange bekker blir til en stor å" kan bli modellen for fremtidens bokpublisering. Spørsmålet er hvem som skal kontrollere vannet.

Alle forfattere med ambisjoner om å kunne tjene anstendig på sitt virke, vet å verdsette backlisten sin. Selv om hver enkelt av de tidligere utgitte bøkene som utgjør listen, ikke genererer så store summer årlig, blir det fort en pen sum når inntektene slås sammen. Siden backlistene også er med på å bokkjøperne et bredere tilbud, er de eksempler på vinn-vinn-situasjoner i bokbransjen.
Derfor er det et problem for oss alle at backlister flest er så korte: etter en håndfull år slutter den typiske boka seg til det massive flertallet av beskyttede åndsverk som ikke lenger er kommersielt tilgjengelige. Dette var utgangspunktet til Chris Anderson, redaktøren av Wired Magazine, da han skrev artikkelen The Long Tail (førstetreff i Google) ifjor.
Tittelen henviser til formen på den matematisk kurven som beskriver et produkts salg over tid: like etter lansering topper salget (og kurven) seg, deretter faller den i takt med salget, og når nullpunktet når siste eksemplar av produktet selges. Andersons poeng er at salgskurven til mange kulturprodukter ikke behøver å se slik ut. Den kan ha en lang "hale" som aldri når nullpunktet.
Vi vet at dette er tilfelle for kjente artister og kunstnere: Billie Holiday og Ernest Hemingway fortsetter å selge, tiår etter sin død. Og med teknologiens hjelp kan alle innholdsprodusenter nå få samme sjanse. I forfatternes tilfelle vil det si en backlist som omfatter absolutt alle utgitte tekster. Bidragene fra den lange halen til hver tekst vil være minimal, men i sum mener Anderson det er nok til å snu kulturøkonomien på hodet: "Underholdningens fremtid ligger i de mange millioner nisjemarkedene man finner i den grunne enden av bitstrømmen."
The long tail har utløst stor debatt det siste halve året, og med god grunn. Ideen forutsetter blant annet digital lagring. Å lagre en bok som en datafil er omtrent kostnadsfritt, gjør teksten søkbar og mulig å levere til alle nåværende og fremtidige lesemedier. Ved å forvandle papir til bits fjernes alle fysiske hindringer for et langt liv i det offentlige rom. Men samtidig skapes det nye hindringer. Det gjelder for opphavsmennene, som kan miste kontrollen over egne rettigheter når de forvaltes elektronisk av mektige medieselskaper, og det gjelder for brukerne, hvis tilgang til verket de har kjøpt kan innskrenkes av kopibeskyttelsen som kreves for at store aktører skal satse tungt på den lange halen.
At digital lagring gjør det lettere å samle rettigheter på få hender, vet alle som har forsøkt å skaffe seg en digital kopi av Mona Lisa i trykkekvalitet. I det stille har datagiganten Microsoft kjøpt opp bildearkiver over en lav sko, og inngått avtaler med gallerier som Louvre og Eremitagen. Resultatet er at selskapets bildebyrå Corbis er blitt en portvokter til sentrale deler av verdenskunsten, inklusive verker som forlengst er falt i det fri.
Det er ingen grunn til å tro at Google, som nylig inngikk en avtale om å lage elektroniske utgaver av 15 millioner engelskspråklige bøker, har en mer uegennyttig lang-hale-strategi. En del journalister har valgt å beskrive forslaget om et europeisk motstykke til Google-prosjektet som et utslag av fransk anglofobi, men i virkeligheten handler dette om å innse et faktum Chris Anderson ikke berører i sin artikkel: Den som kontrollerer den lange halen, kontrollerer kulturhistorien.

 

Powered by Labrador CMS