Dugnadsånden lever

Litteraturfestival

Hva får over hundre mennesker til å stille som billettselgere, ryddere, sjåfører, teknikere, sjauere, veivisere, omsorgsarbeidere m.m., år etter år, uten å få en krone for det, for noen hundre kravstore tilreisende gjester som bare MÅ ha rom på Breiseth hotell hvor det er fullt og hvor alle de andre bor, mobilnummeret til Åsne Seierstad, og når og hvor begynner Claus Beck Nilsen? og kan du skaffe meg en binders?
– Genuin kjærlighet og interesse for litteratur, sier Ingema Vaule Olsen som tar imot oss med et smil som ikke er av den utenpåklistra typen. – Og mange av oss er glad i det stedet vi bor på og vil gjerne at alle de tilreisende skal trives. Lillehammer blir jo satt på kartet i disse dagene!

Det virker
De må vite hva de gjør. Denne tilreisende kan i hvert fall bekrefte at det virker. Viktigheten av å bli møtt, uansett hvor du er, av et hyggelig menneske, lett gjenkjennelig i sin røde festival-t-skjorte, er ofte undervurdert.
Ingema Vaule Olsen er til daglig styrer i en barnehage i Lillehammer. For å få tid til å engasjere seg i festivalen må hun spise, både av fritid og arbeidstid. Men det er det verdt, mener hun.
– Det var den forrige festivallederen, Randi Thorsen, som for alvor fikk i gang dette frivillige hjelperkorpset. Hun jobbet mye for at vi skulle erobre festivalen, få et eierskap til den, og vi føler virkelig at vi eier den, sier hun. – Belønningen får vi ved å se at folk setter pris på den jobben vi gjør, og selvfølgelig ved at vi får tilgang til en rekke interessante litterære arrangementer, legger hun til.

CE