Fagutdanning: Forakten for egen fagkunnskap

Av Ragnar Audunson, professor ved Bibliotek-og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo

Det er ikke Oslos kulturbyråd Agnete Wiig Bryn og hennes bibliotekmelding som representerer det største problemet bibliotekfeltet står overfor. Hun vet sannsynligvis ikke bedre og må derfor tilgis.

Heller ikke er det rådmannen i Bærum og hennes dramatiske budsjettkutt kombinert med forslag om å drive bibliotek ved hjelp av frivillige som utgjør den største utfordringen. Man kan ikke anklage en rev for at den oppfører seg som en rev og man kan ikke anklage en rådmann som er tilhenger av New Public Management for at hun oppfører seg som en rådmann som er tilhenger av New Public Management.

De utfordringene som ligger i forslaget til bibliotekmelding fra byrådet i Oslo og i innstrammings- og frivillighetsforslagene fra Bærum, er lagt fram i offentlighet; de kan møtes og nedkjempes i en åpen, offentlig debatt.

Det største problemet bibliotekfeltet står overfor kommer innenfra; det er tungt representert i feltets ledersjikt. Det ytrer seg ikke i offentlig debatt, men for eksempel i stillingsannonser og utlysinger. Problemet heter anti-intellektualisme og forakt for egen fagkunnskap. Det siste og mest ytterliggående uttrykket for denne tendensen er det Nasjonalbiblioteket som står for. Der har man nettopp utlyst bibliotekarstillinger. Til bibliotekarstillingene i publikumsavdelingen stilte man i det hele tatt ingen krav til fagutdanning. Interesse for bøker var det viktigste. Med et slikt kompetansekrav er ikke veien til å tenke frivillighet lang. Er du interessert i barn – meld deg frivillig som førskolelærer; er du interessert i bøker – meld deg som bibliotekar i Nasjonalbiblioteket.

Bibliotekarer som skal arbeide med nasjonalbibliografiske oppgaver stilles det litt større krav til. De kan ikke være helt blanke. Men ett års fagutdanning – det som før ble het grunnfag – får holde som kvalifikasjonskrav, mener Nasjonalbiblioteket.

Grønn av misunnelse
Rådmannen i Bærum må være grønn av misunnelse og føle seg fullstendig akterutseilt når hun ser hvor langt hennes lederkollega i Nasjonalbiblioteket er villig til å gå i å bygge ned alle krav til faglighet for dem som skal arbeide i en institusjon som har til oppgave å være en nasjonal faglig bastion for feltet. Det skal tross alt ikke filialen på Rykkinn være. Slik gjør Nasjonalbiblioteket det motsatte av det som er dets oppgave: I stedet for å fremme fagligheten, leverer det ammunisjon til dem som vil bygge ned alle krav til utdanning og faglig kompetanse.

Nasjonalbiblioteket har åpenbart gjort til sitt motto en lettere omskriving av refrenget i Arve Opsahls revyvise fra femtitallet:

Det holder det, sa Gundersen
hver nasjonal funksjon
kan løses med et brevkurs ifra mo’n

Men selv om Nasjonalbibliotekets stillingsutlysing er ytterliggående, er den ikke enestående. Forakten for egen fagkunnskap ligger der som en understrøm. For noen år siden skulle verdens musikkpedagoger arrangere kongress i Bergen. Da sa åpenbart musikkpedagogene: For å stå i spissen for en internasjonal fagkonferanse, må man ha musikkfaglig ballast. Derfor ansatte de en med musikkfaglig bakgrunn. Kort tid etter fikk Norge ansvaret for å arrangere verdenskongress for bibliotek og informasjonsfeltet. Da sa de som satt med beslutningsansvar: For å stå spissen for en verdenskongress på bibliotek- og informasjonsfeltet, trenger man ikke bibliotekfaglig kompetanse og ballast. Derfor ansatte de en med bakgrunn fra musikkfeltet. Denne ulikheten i hvordan ledersjiktet i to fagmiljøer vurderer betydningen av egen fagkompetanse, er illustrerende.

Hvorfor er den profesjonelle fagkompetansen så viktig og hvorfor er forakten for egen fagkunnskap så farlig.

Profesjonelt felt
Det som konstituerer bibliotekfeltet som profesjonelt felt, er den profesjonelle fagkunnskapen, slik skolen konstitueres av den pedagogiske fagkompetansen og helsevesenet av den medisinske. Det er ikke skolestua med kateter og tavle, skolebibliotek og videokanon, sykehusbygget med operasjonssaler, senger og helseteknologi eller biblioteklokalet med dets dokumentressurser og IKT som konstituerer skolen, helsevesenet og bibliotekvesenet som faglige felt. Bygger vi ned kravene til profesjonsutdanning og profesjonskompetanse demonterer vi samtidig det profesjonelle feltet. Det betyr å gjøre bibliotekene betydningsløse. Et valg mellom biblioteket og andre institusjoner for å dekke samfunnets og borgernes behov for kunnskap og kultur blir da like lite vesentlig som valget mellom Rimi og Rema for å dekke behovet for kneippbrød og kjøttdeig.

Men hva er profesjonell fagkompetanse? I mange fag – bibliotek og informasjonsfaget inkludert – er det en evig debatt. Svaret er at profesjonsfag kjennetegnes av tverrfaglighet. Profesjoner kombinerer ulike disipliner og skaper en ny faglig helhet. Faget medisin bygger på en rekke disipliner som for eksempel biologi, fysiologi, epidemiologi, psykologi osv, men kan ikke reduseres til noen av disse. Profesjonsperspektivet representerer et brennglass som samler strålene fra ulike disipliner. Andre fag studerer også biologi, fysiologi og psykologi. Men det faglige brennglasset er et annet og den faglige helheten blir en annen. Når man skal ansette medisinsk fagpersonale er det ikke likegyldig hvilket faglig brennglass som har samlet strålene og gitt fokus. Slik er det også med bibliotek og informasjonsvitenskap. Vi har noen kjernefag som man ikke kan bli bibliotekar uten å ha dyp innsikt i, for eksempel kunnskapsorganisasjon, slik man formodentlig ikke kan bli medisiner uten å ha dyp innsikt i biologi. Men samtidig består den profesjonelle helhetskompetansen av noe mer. Bibliotekarer må for eksempel beherske det vi kunne kalle informasjonspsykologi og informasjonssosiologi, det betyr at de må ha forstå hva som påvirker menneskers informasjonssøkeadferd; de må kunne reflektere over informasjons- og kunnskapsformidlingsinstitusjonenes rolle i samfunnet, og de må ha et forhold til det innholdet som skal formidles. Derfor vil en bibliotekfaglig utdanning også inneholde en rekke fag som også kan inngå i andre utdanninger og som dermed ikke er profesjonsspesifikke i utgangspunktet. Men de blir profesjonsspesifikke ved å samles av profesjonens brennglass, på samme måte som fysiologi blir en del av både legenes og fysioterapeutens spesifikke profesjonelle fagkunnskap. Derfor er det ikke likegyldig om det er et bibliotek- og informasjonsfaglig eller et annet faglig perspektiv som samler strålene og gir fokus.

Annen fagkompetanse
Det betyr ikke at bibliotekene ikke også trenger annen fagkompetanse. Helsevesenet trenger ikke bare medisinere. Har man behov for spesialkompetanse innen for eksempel ernæringsvitenskap, ansetter man en som har nettopp denne spesialiteten. Slik er det naturligvis også med vårt felt. Trenger vi en journalist, ansetter vi en person med journalistfaglig bakgrunn, trenger vi en dataingeniør, ansetter vi en med den fagbakgrunnen. Det er en del av det å ha respekt for profesjonell fagkunnskap. Men når man skal ansette mennesker i den stillingskategorien som konstituerer bibliotek- og informasjonssektoren som profesjonelt felt – når man skal ansette bibliotekarer – da bør bachelorkompetanse i dette profesjonsfaget være et minimumskrav.

Profesjonell fagutdanning er ikke bare viktig på grunn av de kunnskapene den formidler. Fagutdanning betyr også en refleksjon over faget og dets rolle og verdigrunnlag som sådan. Det er en forutsetning for at de ulike fagene kan utvikle seg og ikke bare repetere etablerte måter å gjøre ting på. Selv om markedsliberalismen og New Public Management forsøker å nivellere alle verdier ned til en– markedsverdien – er samfunnet avhengig av at det finnes noen som tenker og fremmer skole og utdanningsverdier, andre som tenker og fremmer helse og helseverdier – og noen som tenker og femmer verdier knyttet til bibliotek og kunnskaps og kulturformidling.

Nå vet vi at det finnes mennesker som kan fungere utmerket som psykologer eller lærere uten å ha embetseksamen i psykologi eller fagutdanning som lærere, akkurat som det finnes dyktige snekkere som ikke har fagbrev. Fra tid til annen kan vi til og med lese i avisene om mennesker som har bløffet seg til legestillinger uten å ha medisinsk utdannelse og som visstnok har fungert utmerket. Men allikevel er hovedprinsippet for rekruttering til stillinger innen de ulike profesjonene en fagutdanning som dokumenterer profesjonell kompetanse. Man vil ikke søke etter en psykolog med uspesifisert universitets- eller høgskoleutdanning og interesse for mennesker eller en arkeolog med ditto utdanning og interesse for gamle ting. Det er her en del ledere i bibliotekvesenet synes å ha misforstått så fundamentalt.

Det er på høy tid at bibliotekfeltet tar en oppgjør med tendensene til forakt for egen fagkunnskap som vi kan finne i ledelsesmiljøene.