-Informasjonen kan ikke inngjerdes

-Jeg tror det er nyttig å være i stand til å forestille seg at verden er annerledes, sier Mc Kenzie Wark, forfatter av ”A Hacker Manifesto”, det første systematiske forsøket på å definere hackeren og dennes agenda.
Av Ed Valauskas, redaktør i First Monday
First Monday (FM): I A Hacker Manifesto skriver du at "Utdanning er slaveri. Utdanning lenker sinnet og gjør det til et redskap for klassemakt." Hvis dette er riktig, bør jeg egentlig identifisere deg som en slavebinder eller slavedriver? Hvordan ser du for deg din rolle som pedagog?

McKenzie Wark (MW): Jeg skiller mellom utdanning og kunnskap. Kunnskap innebærer å skape relativt stabile øyer eller domener av nyttig eller interessant informasjon, og jeg mener at disse bør være tilgjengelige for alle, og at alle kan bidra til å skape, videreutvikle og foredle dem. Utdanning er det ordet jeg bruker for det å gjøre om kunnskap til noe som kan administreres og gjøres om til en vare. Jeg argumenterer for at å omgjøre kunnskap til utdanning ved å gjøre den til et produkt er en dårlig ide. Denne ideen gjør en prosess til en ting. Som lærer på en privat høyskole lever jeg selvsagt i en selvmotsigelse her. Studentene blir alltid fanget mellom det å kjøpe skolegang som et produkt og det å oppleve og erfare gledene ved den frie kunnskapsdannelsen. The New School, som er mitt arbeidssted, ble grunnlagt av bl.a. John Dewey, som jeg tror var veldig oppmerksom på dette spenningsfeltet. The New School begynte som voksenopplæring i New Yorks East village. En annen del av dens historie er
"Eksiluniversitetet", som reddet Hannah Arendt og mange andre fra nazistene. Så jeg har landet i en institusjon der alt handler om å tenke og arbeide i dette spenningsfeltet mellom den frie, skapende kunnskapsprosessen og ytre krefter fra marked og stat som forvrenger den i sitt eget bilde.

FM: A Hacker Manifesto refererer flere ganger til "krypto-marxister". I en fotnote kaller du også Marx for en "krypto-marxist". Kan du forklare hva "krypto-marxisme" er? Er A Hacker Manifesto et "krypto-marxistisk" verk? I såfall, er ekte hackere "krypto-marxister"?

MW: Jeg er til enhver tid ambivalent i forhold til arven etter Marx, men hvor ellers kan du finne en rik intellektuell tradisjon som er både kritisk, holistisk og historisk? Så jeg bruker dette ordet, "krypto-marxist", som jeg tror gir et bilde av en slags hemmelig kode. Man kan oppfatte Marx som kildekode for en slags "hensynsløs kritikk av alt som finnes", som han sa det. Men du må selvsagt vende denne kritiske koden mot marxister også. Jeg mener at de interessante tenkerne som prøver å ta tak i hele verden gjør nettopp dette – bruker Marx mot ham selv. Guy Debord, Felix Guattari, og Toni Negri for eksempel. Jeg bruker dem i min bok også. Og selvfølgelig prøver jeg å vende disse mot seg selv også. Jeg ønsket å finne en måte å skrive på som tok avstand fra konsensus-virkeligheten på en kritisk måte, men jeg ville ikke at det skulle dreie seg om "motstand" mot den fremvoksende neo-liberale verdensordenen, der all informasjon er privatisert. Jeg ønsket en bekreftende bok som kunne tilby en ny type sosial fantasi. Jeg tror det er nyttig å være i stand til å forestille seg at verden er annerledes. Kanskje lesere ikke vil like min alternative verden, men jeg håper min bok kan lede deg til dine egne spekulative tanker og forestillinger om en alternativ verden.

FM: Gisle Hannemyr skrev følgende i et essay i First Monday med tittelen "Technology and Pleasure: Considering Hacking Constructive"[1]: "Tilsynekomsten av hackere som en identifiserbar gruppe skjedde samtidig med innføringen av ulike former for Tayloristiske metoder for programvareutvikling. Mange av de dyktigste programmererne mislikte det som skjedde med deres yrke og bransje. En av de tingene som kjennetegnet de tidligste hackerne var deres fullstendige avvisning av Tayloristiske prinsipper og praksiser, og deres vedvarende insistering på at arbeid med datamaskinene var en kunstform og et håndverk og at kvalitet og utmerkelse innen slikt arbeid måtte være forankret i kunstneriske uttrykksformer og
håndverkskunst og ikke i reguleringer." Er du enig?

FM: Ja, det er bra sagt. I et langsiktig perspektiv går vareøkonomien gjennom tre stadier. Først omgjøres land og dermed jordbruk til varer. Det andre stadiet omgjør kapital og dermed industri til varer. Det tredje stadiet er at informasjon omgjøres til en vare, og dermed den såkalte "nye økonomien". Hver fase utgjør det jeg vil kalle en abstraksjonsutvikling i verden. Hver fase involverer en ny form for eiendom – landeiendom, kapital, og såkalt "intellektuell eiendom". Hvert stadium utgjør en inngjerding av fellesområder eller allmenninger til fordel for en privat eiendomsrett. "Intellektuell eiendom" vokser frem av patenter, varemerker og opphavsrettigheter, men omdanner disse fra å være sosialpolitiske kompromisser til å bli private eiendomsrettigheter. Hvert stadium skaper en klasse som eier produksjonsmidlene i form av privat eiendom, og en annen klasse som blir fraranet det den har produsert helt fra begynnelsen av. Dermed får vi bønder og leilendinger mot godseiere, arbeidere mot kapitalister, og, som jeg vil si: et nytt nivå av klassekonflikt mellom hackere og det jeg kaller vektoralister – de som eier "intellektuell eiendom" og vektorene eller bærerne som utgjør midlene til å realisere den
"intellektuelle eiendommens" økonomiske verdi. Jeg ser på dannelsen av en hacker-identitet og etikk som et uttrykk for dette nye konfliktnivået over inngjerdingen av allmenningene og den frie produktivitetens underordning under vareformen. Så jeg ser Gisle Hannemyrs historie som en del av et større bilde. "Intellektuell eiendom" gjør alle typer kreativitet til tilsvarende eller sammenlignbare ting i markedet, slik at X mengde av dine patenter er verdt y mengde av mine opphavsrettigheter. Så mens forfattere, programmerere, biologer og musikere ser på seg selv som separate kulturer med spesialiserte måter å tenke og arbeide på, mener jeg at det finnes en grunnleggende felles klasse-interesse her. En interesse i å bevare en autonomi i vår arbeidsmåte som bønder og arbeidere allerede har mistet. Vi
hackere eller informasjonsarbeidere er den nye frontlinjen i en langvarig kamp.

FM: Du skrev i A Hacker Manifesto at "Informasjonen vil være fri, men er overalt i lenker". Jeg er sikker på at den bemerkningen ikke ville falle i god jord hos delegatene til World Intellectual Property Organization i Geneve. Ser du virksomheten til Creative Commons (http://creativecommons.org/) som et skritt i riktig retning?

MW: Ja, jeg støtter Creative Commons, men vil plassere meg på venstresiden av det prosjektet. Hvilket jeg håper vil være til hjelp for Creative Commons. Det de går inn for er ganske rimelig og moderat sammenlignet med min kvasi-utopiske tenkning om en generell gave-økonomi for all informasjon! Den industrikapitalistiske herskende klasse var ikke så opptatt av å omgjøre informasjon til en absolutt eiendomsrett, da den var på siden av deres interesser. Dermed kunne forskning, utdanning og kultur overlates til staten og bli forvaltet i overensstemmelse med interessene til økonomien som helhet. Men den fremvoksende vektoralist-klassen er ikke interessert i maskinens makt, i fabrikker og industri. De er fornøyd med å outsource alt det til mange forskjellige konkurrerende tilbydere i utviklingslandene. De vil heller kontrollere produksjonsprosessen ved å kontrollere informasjon som en eiendomsrett – og de krever mer og mer at staten skal håndheve og gjennomtvinge denne rettigheten med politimakt. Jeg mener vi må møte denne fremvoksende makten med et bredt spekter av taktikker, der Creative Commons er en, fri programvare er en annen, osv. Kampen om generiske legemidler, spesielt i u-land, er enda en frontlinje. Redskaper for fri kunnskap, kommunikasjon og deling – Nettime, First Monday – er også en del av dette.
En annen del av det er den utbredte fildelingen som vanlige mennesker har begynt med. Jeg tror dette er en helt ny sosial bevegelse. Og på samme måte som det var nødvendig med trusselen om kommunisme for å få gjennomslag for sosialdemokratiet, tror jeg det vil kreve en trussel om radikal eksperimentering med fri informasjon for å kunne forhandle frem et eller annet forlik om informasjonsallmenninger. Så mens Creative Commons kan være en en modell for målet, er det kun en taktikk blant mange. Og derfor: "Informasjonen vil være fri" (Stewart Brand) … "men er overalt i lenker" (Jean-Jacques Rousseau). Vi må putte politikken tilbake inn i vår tenkning om informasjonsøkonomien.

FM: Ignacio Ramonet skrev for et par år siden i le Monde Diplomatique [2]: "Vi er vitne til et underlig fenomen: den voksende makten til globale forretningsgiganter, som de tradisjonelle motkreftene (regjeringer, partier, fagorganisasjoner osv.) ser ut til å stå stadig mer maktesløse overfor. Globalisering, det viktigste fenomenet i vår tid, er på ingen måte under politisk kontroll… Spørsmålet er om vi som borgere kan se gjennom fingrene med denne nye formen for globalt statskupp?" Utgjør hackerne og deres virksomhet et tilsvar til de "globale forretningsgigantene"? Vil hackerne til slutt stå maktesløse i denne kampen, hvis det er en kamp?

MW: Vareøkonomien har alltid vært "global" eller hatt en "globaliserende" tendens. Det er ikke noe nytt. "Globalisme" virker bare som noe nytt dersom du vokste opp i et Europa eller Amerika der staten sørget for noe beskyttelse for sin egen befolkning selv om den samtidig hjalp og fremmet utbytting i utlandet. Men hvis du vokste opp i periferien, slik jeg gjorde,
vil du ha et annet perspektiv. Imidlertid er det klare forskjeller på hvordan vareøkonomien fungerer i de forskjellige stadiene. Jeg tror det er en reell, sakte film-revolusjon som sprer seg fra telegrafen ble oppfunnet og kulminerer i den såkalte "nye økonomien". Telegrafen, eller det jeg kaller telestesi – persepsjon over avstand – gjør at informasjon beveger seg raskere enn mennesker og ting. Du kan lage en slags fordobling av verden. Du lager et informasjonsrom der du kan administrere og styre tings bevegelser. Fra telegrafen til telefonen til tv til dagens fremvoksende digitale mediabærere utgjør det som blir produsert en "tredje natur". Det menneskeskapte miljø med sine veier og bygninger, fabrikker og gårder er den "andre natur", en transformasjon av naturen gjennom kollektivt arbeid til noe mer beboelig. Men den andre naturen skaper sine egne interne selvmotsigelser. Og så oppstår en tredje natur i forsøket på å løse disse selvmotsigelsene. Hver av dem utgjør en mer abstrakt utviklingsfase enn den foregående. Og mens historien forfølger denne abstraksjonsstrategien blir den mer og mer avhengig av hackere – skaperne av nye former for abstraksjon – som presser på mer og mer mot en tredje natur av informasjonsflyt som kartlegger og overvåker og forandrer verden. Det som er med informasjon er at den virkelig vil være fri. Den kjenner ingen "naturlig" knapphet. Den kan unnslippe vareøkonomien, i det minste delvis. Det er der hacking – i alle ordets betydninger – kan spille en unik rolle. Dette skaper en mulighet for at noe – selv om det bare er informasjon – kan frigjøres fra knapphet og dermed fra vareøkonomien.

FM: Hans Christian von Baeyer’s nye bok "Information: The New Language of Science" (Harvard University Press, 2004) minte meg på at mange fysikere har vært og er hackere i sitt hjerte, hvis vi baserer oss på din brede definisjon av hacker i sin mest holistiske eller helhetlige betydning. For eksempel skrev Schrödinger i sin berømte artikkel[4] fra 1935: "Maksimal kunnskap om et fullstendig system innebærer ikke nødvendigvis fullstendig kunnskap om alle dets deler, ikke en gang når disse er fullstendig adskilt fra hverandre." Vi vil kanskje aldri nærme oss "maksimal kunnskap" om alt som Internett omfatter, med rundt 8 milliarder nettsider eller et gjennomsnitt på 1,25 nettsider per person på jorda. Eller vil vi det?

MW: Nei, jeg tror ikke kunnskap kan bli fullgod eller perfekt i forhold til det den beskriver, den burde ikke en gang prøve på det. I såfall måtte man forutsette et sluttpunkt for kunnskapen, og det ville være som noe fra Borges, en fullstendig dublett av verden. Jeg tror kunnskap – på alle områder – dreier seg om å foredle skyer av upålitelig informasjon til noen få stabile øyer eller domener. Min interesse ligger i praksis – i forholdet mellom kunnskap og handling. Jeg skrev A Hacker Manifesto som en syntese av alt jeg har lært om den frie dannelsen og delingen av kunnskap, ut fra 10 år med utprøving i forskjellige digitale gaveøkonomier på Internett. Så kunnskap prøver ikke å "dekke" alt. For meg dreier kunnskap seg om å subtrahere. Det handler om hva du utelater. Det handler om å komprimere kunnskapen ned til den minste mulige filstørrelsen som fremdeles er nyttig. Livet er for kort for lange bøker.

FM: I A Hacker Manifesto skrev du: "Mens det en gang var slik som Marx skrev, at ‘religion er opium for folket’, er nå Opium (TM) religion for folket." John McDermott skrev i John McDermott wrote in the New York Review
of Books [5]: "Dersom religion tidligere var opium for massene, så må sannelig teknologi være opium for utdannede folk idag, eller iallfall for de mest populære forfatterne. Intet annet emne blir så universelt tillagt store forhåpninger om muligheten for å forbedre menneskeheten generelt og amerikanere spesielt." Så hvis teknologien er opium, hvilken rolle har hackerne i forhold til "massene"?

MW: Teknologien fetisjeres som både djevel og frelser. Men den første og grunnleggende feilen er å tenke på teknologi som noe separat, som en ting. Så bekymrer vi oss for hvordan den invaderer kroppens grenser – som om den ikke alltid har vært der inne – eller hvordan den kan bli en mirakelkur. En må tenke praksis, prosess, som innebærer at det menneskelige og det ikke-menneskelige er sammenvevd og umulig å skille fra hverandre. Det er sjelden jeg tenker på at deler av tennene mine er død materie som er plassert der av tannlegen min, men dette er teknologi. Jeg tror vi må forandre diskusjonen litt, og feste oss ved hvordan teknologi omgjøres til varer, utnyttelsen av teknologi for kun å finne på nye måter å tjene penger heller enn å finne måter å skape og utvikle nye muligheter å være menneske på. Det er derfor jeg skriver "Opium (TM) er religion for folket", som er en referanse til et parfyme-merke. Omdanningen til varer handler ikke lenger om ting, men om symboler, varemerker. Det materielle aspektet ved varen blir hult ut. Det er nå blitt kun et underlag for varemerket. Teknologi blir brukt kun som et middel for å støtte opp varemerket og dets "symbolverdi" som Jean Baudrillard en gang kalte det. Det er et forsøk på å skape kunstig knapphet, ved å prøve å få oss til å begjære varemerker som spesielle symboler knyttet til sjeldne objekter, enten det er et varemerke-medikament, -parfyme eller -bukser. Men hackere kan frigjøre informasjon fra enhver materiell form. Det er dette som er det geniale ved digital teknologi. Den gir en plattform der informasjonen har en vilkårlig forbindelse til det materielle. Du kan kopiere dette intervjuet til harddisken din og 999 ganger av 1000 vil du ha nøyaktig samme ting. Dette er et enormt frigjørende potensial. Det kan frigjøre informasjon fra knapphet – om det ikke hadde vært for et varesystem som prøver å stappe den tilbake i materielle ting med juridiske eller tekniske midler. Du kan være fordømt sikker på at neste generasjon DVD-plater vil være mye vanskeligere å kopiere enn den forrige, for eksempel. Og det er et tilbakeskritt, et forsøk på å fange informasjonen istedenfor å frigjøre den.

FM: Jeg gjorde en tidligere referanse til vevens størrelse med sine 8 milliarder nettsider. Richard Coyne skriver i sin bok Technoromanticism (MIT Press, 1999) om drømmelignende erfaringer ved å søke etter informasjon. Som surrealister på torgmarkeder i Paris finner vi objekter som er "gammeldagse, ødelagte, ubrukelige, uforståelige, til og med perverse". Noen hevder at vareomdanningen av Internett ville løse denne "surrealismen". Er du enig?

MW: Hvorfor skulle man ønske å løse den? Dette er bare et problem dersom ditt høyeste ønske er å få en verden som er lukket og ordnet. Vi trenger den rotete, uklare, tåkete kanten. Det er der forandringer skjer. Ordet "surreal" er nyttig – det refererer til det som er i tillegg, over og mer enn det reelle. Det er et annet ord for det virtuelle, for ting som er reelle men ikke aktuelle. Ting som kan være, men som for øyeblikket ikke er. Jeg argumenterer for at ordet "hacker", i en bred betydning, omfatter enhver som har et oppsyn med det virtuelle, enhver som arbeider med å kartlegge det virtuelle eller frembringe informasjon, fra vitenskap til poesi. Jeg tror alle oss som prøver å leve opp til dette målet har en felles følelse av at dette er – eller kan være – en god ting. Og fra denne felles følelsen av at det er bra å skape nye ting, ønsker jeg å utforske den politiske siden ved de betingelsene som er nødvendige for at nye ting kan skapes. Jeg tror ikke at det å begrense bevegelsen av informasjon til kun vareformene er noen ideell situasjon for disse betingelsene. Det vi ønsker å få fra informasjon er det som overskrider dens nåværende legemliggjøring i en bestemt vare, og dermed er det vi ønsker noe som på noen måter går utover vareformen.

FM: Jeg oppfatter manifestet i A Hacker Manifesto som en oppfordring til handling. Hva slags handling, og av hvem?

MW: Et manifest er først og fremst en måte å skjære gjennom en kompleks verden og avsløre dens kompleksitet ved en enkel, polariserende handling. Et manifest henvender seg til den kollektive interesse. Det er adressert til "oss", mot "dem". A Hacker Manifesto presenterer seg til de som produserer det nye, enten i kunst eller vitenskap eller et sted imellom. A Hacker Manifesto er mot de som ønsker å profitere på det nye ved å inngjerde informasjon i en eksklusiv eiendomsform. Jeg argumenterer for at streng "intellektuell eiendom" ikke er i skapernes interesser. Det er kun de som eier midlene for å realisere den økonomiske verdien av det vi gjør som har interesse av streng "intellektuell eiendom". Jeg tilbyr ikke et bestemt program, men heller en orientering: tenk over hva du har i felles interesse med andre informasjonsprodusenter, og bortenfor det igjen, med andre produsenter generelt. Tenk hinsides eiendomsformen. Forestill deg nye verdener der informasjon ikke bare ønsker å være fri, men faktisk er fri. Jeg tror at dette er en helt ny horisont for å tenke på hva rettferdighet er, og hva et rettferdig samfunn kan være.

McKenzie Wark er professor i media- og kulturstudier ved New School University i New York. Hans nyeste bok er A Hacker Manifesto (Harvard University Press, 2004). I mange år har han deltatt aktivt i eksperimenter med såkalt "samarbeidende filtrering", (Nettime, Fibreculture, Syndicate og andre). A Hacker Manifesto har vokst ut av disse erfaringene, og boka prøver å stille opp en teori for det å skape og dele fri kunnskap i en digital gaveøkonomi. Han har skrevet mange andre bøker, bl.a. Dispositions
(Salt Books, 2002) og Virtual Geography (Indiana University Press, 1994) og var medredaktør for Nettime antologien Readme! (Autonomedia).

© First Monday
Oversatt av Thomas Gramstad

NOTER

1. Se http://www.firstmonday.org/issues/issue4_2/gisle/.

2. http://mondediplo.com/1998/06/01leader

3. http://unpan1.un.org/intradoc/groups/public/documents/UNTC/UNPAN015092.pdf.

4. E. Schrodinger, 1935. "Die gegenwartige Situation in der
Quantenmechanik," Naturwissenschaftern, volume 23,
pp. 807-812; pp. 823-823; and, pp. 844-849;
Oversatt til engelsk av John D. Trimmer i 1980 i
Proceedings of the American Philosophical Society, volume 124,
pp. 323-338.

5. http://www.nybooks.com/articles/11253