Kompisen min synes at middelklassen er et problem

Av Dag Larsen

Kompisen min livnærer seg av å skrive og sysler tilknytta skriving. Han var blant de mange arbeiderklasseungene som på femti- og sekstitallet lærte å kjede seg så mye at de kunne bruke det til noe. For dette bærer han intet nag.
Så ble han frilanser i voksen alder, skattemessig sett ”selvstendig næringsdrivende”, og rykka dermed opp til middelklassen. I denne klassen har kompisen min lært at kjedsomhet var det beste ved barndommen. Han er blitt det fortalt av middelklassevenner og kjente som er forståsegpåere av yrke og tilhører hjernens øvrighet. De sier at han er heldig som er ”kreativ”, og at han er blitt ”kreativ” fordi han tidlig lærte å kjede seg. De sier det når det samles til lag, de sier det allerede ved forretten, etter at de er ferdig med synspunkter om en puddel som verten har i ei kasse i stua, og som kalles Skavlan.
Men kompisen liker ikke ordet ”kreativ”. Etter beste evne har han prøvd å arbeide trutt og ordentlig. Det er ikke alltid like lett. Grunnen til at han ikke liker ordet ”kreativ”, er at det er ett av middelklassens honnørord som har fortrengt det tunge ordet ”problem”. Det er ikke god skikk i middelklassen å nevne ordet ”problem” lenger. Nå heter det ”utfordring”. Og dette ordet brukes i sammenhenger der ordet ”kreativ” nevnes ørten ganger.

De er i hovedretten. Bokstaven ”i” får vennene hans til å trekke munnvikene bredt ut og nedover når de sier ”kreativ” og ”utfordring”. Dermed lander de liksom med stor fortreffelighet. Så lener de seg fortrolig over ruccolasalaten og noe rødt, anbefalt av en featurejournalist som gjerne vil være fin på nesen, men som også bare er fra middelklassen. Mange av disse vennene har en årsinntekt som kompisen min bare kan drømme om. Likevel tilhører de samme klasse. Men de er ikke som han. De holder seg i form, har orden på pensjonspoengene og kan alt om boligmarkedet. De tåler åtte bøker av Ingebrikt Steen Jensen. Den niende om Ona drar de sjøl. Og ved desserten sier de gjerne at de drømmer om å kutte ut den faste jobben og gjøre noe ”kreativt”. De sier det med en utlevelse som om de besatt et indre møblert av en holistisk interiørarkitekt. Kompisen prøver å være en høflig mann, og får seg ikke til å snerre: ”Men hvis du trur det er så jævla fett, så bare gjør det, da!” I stedet prøver han å drukne disse nødropene fra den mjukdesigna norske velstandssofaen med noen landsens utfordringer, som for eksempel ”Fram for den jamne og grå!” og ”Den som mener skattetrykket er for høyt i Norge, bør dra på Oslofjorden om sommer’n!” For problemet, og slett ikke utfordringen, er at disse middelklassekameratene hans ikke kan tenke seg å gi slipp på den gode lønna for å frilanse i uberegnelig nøysomhet. Nei, problemet tør de ikke å si: De vil bare leike risikofritt for ikke å kjede seg. Og kompisen min forstår det. Han tror denne lengselen får dem til å gjøre problemer om til utfordringer, for å slippe å snakke om problemer.

Når vennelaget omsider er på vei ned i abyssisk eksistensialisme, er det en som tilstår: ”Ok! Ok! Så er det noen problemer, da! Men problemer er til for å løses!”
Kompisen min synes ikke at han kan si noe. For han veit ikke åssen det er fatt med hun som sa det. Sjøl har kompisen noen problemer som han verken kan eller vil løse. Blant disse problemene fins viktige deler til den indre motoren hans. Ja, han aner at noen av disse problemene er sånn at han kan dø av dem. Men sånn er livet. Og han innbiller seg at det går an å ha grunker i banken og fast eiendom og et rimelig utkomme, uten å miste alt dette fordi en altså har slike problemer. Det er veldig beroligende å vite akkurat det, sier kompisen min. At det faktisk går an å ha ektemake og unger likevel. Men han våger ikke å si dette til alle middelklassevennene sine. I stedet spør han om osten er pasteurisert. Middelklassevennene sier at det er den selvfølgelig ikke. Da sier kompisen at Louis Pasteur var en av barndommens helter. Da leste han en dødskjedelig og interessant biografi om denne franskmannen som fant en måte å oppbevare mjælka, sånn at ikke folk daua av det. Kompisen sier at Pasteur dermed løste et stort problem, men at vi nå har begynt med osten som utfordring igjen. På dette punktet av en fest i middelklassen, er det på tide å si takk for seg og prøve å finne boligen sin.

Så kompisen min rusler hjem til sitt og sine. Han er ikke lei seg. Han har nok å gjøre. Men han sier at han skimter et større problem. Og det problemet har å gjøre med om han skal beskrive den norske middelklassen som utfordring eller ikke. Dersom det skal lykkes, dvs. dersom beskrivelsen skal gjøre et inntrykk som kan skape bevegelse i middelklassen, tror kompisen min at det krever en så gjennomført kjedelig stil at det utløser en kreativitet som klassen i dag ikke besitter. Derfor, sier han, er det om å gjøre å kjede seg der man er, og ikke si det bort til noen. Det, sier kompisen min, er egentlig ikke et problem.