Leder: Venner og fiender

Det er større trøkk på bibliotekspørsmål i offentligheten enn på lenge.

Det er ikke mer enn godt og vel ett år siden at kultur-og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland ble tvunget til å trekke et forslag til biblioteklov som hun, viste det seg, selv var imot.

I mars la Svanhild Aabø ved Høgskolen i Oslo fram en oppsiktsvekkende undersøkelse som viste at folk flest om nødvendig er villige til å hjelpe en presset kommuneøkonomi ved å betale mer skatt for å beholde bibliotekene.

I Bærum er myndighetene på vikende front etter å ha forsøkt å overlate driften av sentrale bibliotekfilialer til frivillige.

Nylig ble regjeringa, etter en opphetet debatt hvor bl.a. Norsk Bibliotekforening og Elektronisk Forpost Norge har vært sentrale aktører, tvunget på retrett i spørsmålet om retten til kopiering av musikk og tekst til privat bruk.

I det reviderte nasjonalbudsjettet ble fengselsbibliotekene nylig tilgodesett med en, ganske visst liten, men dog reell økning.

Og sist, men ikke minst, har bibliotekverden fått en ny ønskemotstander i Oslos kulturbyråd, Anette Wiig Bryn, som med en påfallende mangel på sjenanse og ydmykhet eksponerer sin manglende kompetanse og kunnskap for all verden.

I USA er man vant til den slags politikere. Men en av flere store forskjeller er at for eksempel Ronald Reagan og George W. Bush har og hadde rådgivere som kunne redde dem ut av den knipen de satte seg selv i. I Oslo er Anette Wiig Bryn tilsynelatende overlatt til seg selv.

Dermed tyter det ut av henne; ufordøyd, komisk og illeluktende. Og ingen i apparatet rundt kommer henne til unnsetning.

Derfor bør jo hun, slik Ragnar Audunson antyder i et innlegg i dette nummeret av Bok og bibliotek, langt på vei fritas for ansvar for sine egne uttalelser. Det er for eksempel ikke hennes skyld at hun ikke klarer å skjule at hun ikke vil ha innvandrere på biblioteket. Det er ikke hennes skyld at hun først nå, gjennom sitt verv som kulturbyråd, har oppdaget at pop, rock og jazz også er kultur. Hun burde kanskje ha visst at bibliotekloven slår fast, allerede i paragraf 1, at bibliotekets oppgave er langt mer enn å låne ut bøker, men når rådgiverne hennes (for hun har rådgivere, det har hun selv sagt) forteller henne at det ikke er slik, kan ikke hun bebreides.

Skal noen anklages er det det politiske systemet og spillet i Oslo kommunes byregjering som handler med sine byrådskandidater som om de var hester.

Hva skal man med venner når man har slike fiender?

Men det viktigste og mest oppmuntrende i dette hurlumheiet er det store engasjementet som har åpenbart seg, hos den jevne bibliotekbruker, blant de ellers så tause bibliotekarene og besitterne av fagkunnskap, og ikke minst i pressen. For få år siden ble ordet ”bibliotek” en gang imellom nevnt i spaltene når det var dårlig sommervær. Nå er det utgangspunkt for viktige debatter om hva slags samfunn vi vil ha.

Chris Erichsen