Personvern i den norske offentlighet

"Personvernrapporten 2005 – Som søvngjengere inn i et overvåkingssamfunn?" er et betimelig dokument fra Datatilsynet, som forøvrig fyller 25 år i 2005. En gjennomlesning av rapporten gjør det gledelig klart at Datatilsynet tar sin oppgave med å være personvernets vokter alvorlig.

Av Per Inge Østmoen

Jeg skal her begynne med å sitere direktør Georg Apenes’ ord, som konkluderer rapporten og illusterer hvilken innsikt som heldigvis preger Datatilsynets tilnærming til en samtid hvor enkeltindividets personvern er truet av tidligere ukjente muligheter til kartlegging, sporing og overvåkning av den enkelte borgers gjøren og laden: “Det er en eiendommelighet i tiden at stadig flere synes å foretrekke en falsk og fiktiv trygghet, fremfor en reell, men oversiktlig utrygghet.”

Rapporten spenner over og tar for seg ulike fenomener som på forskjellige måter utfordrer personvernet, og vi kan nevne videoovervåkning på offentlige befordringsmidler og på arbeidsplasser, grensesetting mellom arbeidsgiveres rett til kontroll med ansattes jobbrelaterte kontra private e-postkommunikasjon, rusmiddeltesting i spesielle yrker, kommersielle interessers innhenting av personopplysninger i den hensikt å skreddersy markedsføringen mot målgruppens medlemmer og problematikk knyttet til privat informasjon som via tredjepart finner veien ut på internett.

Alt dette er viktige aspekter under paraplyen “personvernproblematikk,”
men dersom vi ønsker å gå til kjernen av hva som ligger i begrepet “overvåkningssamfunnet,” og da især hvis vi vil komme til bunns i hva som ligger i den falske og fiktive tryggheten Georg Apenes så fortjenstfullt peker på, bør vi være mer presise. Med andre ord; vi må spørre hvilke overvåkningspregede fenomener og tiltak som, gjerne med i utgangspunktet “gode” hensikter, i størst grad karakteriseres ved å være iverksatt for å fremme en tilsynelatende trygghet mens de i realiteten skaper en fundamental utrygghet fordi de setter personvernet og enkeltindividets integritet under press. Ja, i sin konsekvens kan en rekke velmente tiltak sette selve borgernes rettssikkerhet i alvorlig fare.

”Gode formål”
Det er derfor de velmente tiltakene, som typisk forsvares med henvisning til formodede eller påståtte “gode formål” vi i første rekke trenger å rette søkelyset mot. Direktør Apenes tar også dette direkte på kornet, når han i Personvernrapportens forord gir følgende
situasjonsbeskrivelse: “Vi støter stadig oftere på den oppfatningen at dersom noen for eksempel ønsker å telefonere anonymt, passere bomringer i sin bil anonymt eller betale kontant, så er det nærmest en semiforbrytersk unnlatelsessynd: Det blir antatt at vedkommende har noe å skjule – fortrinnsvis noe uhederlig og/eller samfunnsnedbrytende!”

Den type bevisste eller ubevisste oppfatninger som Datatilsynets kloke direktør i dette sitatet advarer mot, er hva som bereder grunnen for det utrygge overvåkningssamfunnet. Eksemplene på at mennesker med posisjoner i samfunnet ikke i tilstrekkelig grad besitter evne eller vilje til å forstå betydningen av individets krav på trygghet og beskyttelse mot overvåkning har vært mange både internasjonalt og i vårt land. Særlig urovekkende er at det har blitt tatt til orde for at det skal gjøres bruk av politimetoder som tidligere har vært reservert for tilfeller av allerede påviste lovbrudd. En rekke forslag fra særlig det norske Økokrims side har båret preg av denne holdningen, forslaget om at alle logger over internettbrukeres aktivitet skal logges i minimum ett år, samt kravet om at anonyme kontantkortabonnement på mobiltelefoner skal forbys. Et ønske om at et generelt identitetsbevis skal gjøres obligatorisk for alle internett-oppkoplede datamaskiner har også vært ytret fra det hold. Rådgiver i Datatilsynet Knut Magnar Aanestad har sagt om disse forslagene fra politiets side at “Når man skal pålegges å inneha opplysninger om brukere av mobiltelefon og Internett, er dette et stort skritt i gal retning. Som individ må vi har muligheten til å bevege oss fritt. Det er som retten til å ha en dør til hjemmet, der uvedkommende ikke har adgang.”

Fraværende respekt
At Økokrims Inger Marie Sunde ifølge IT-avisen den 08.09.2000 repliserte med å si at “Det er jo ikke sånn at vi skal overvåke lovlydige mennesker. Først når noen har begått en kriminell handling, vil vi ønske å følge deres elektroniske spor” gjør saken enda verre, fordi dette svaret viser en fullstendig fraværende respekt for den lovlydige borgers selvsagte krav på å bevege seg fritt i både den elektroniske og fysiske verden uten at noen i ettertid skal kunne spore hvor man har vært og til minste detalj finne ut hva man har foretatt seg. Historien etter 2000 viser at tilhengerne av generell overvåkning og sporbarhet langt i fra har oppgitt sine ambisjoner. Premisset som brukes for å forsvare disse ønskene om overvåkning av vanlige borgere springer ut fra den besnærende enkle men akk så falske forestillingen om at “bare den kriminelle eller uærlige har noe å frykte.”

Forslaget om å forby anonym mobiltelefoni har senere dessverre blitt en realitet, og karakteristisk nok uten noen forutgående debatt i offentligheten, noe som ikke bidrar til å øke respekten for de som ville ha dette og andre overvåkningstiltak gjennomført. Da undertegnede kontaktet en av våre mobiltelefonleverandører om saken, kom følgende
informasjon:

“Post-og teletilsynet (PT) viser til tidligere korrespondanse i denne saken og til møtet som fant sted i PT 25. august 2004 mellom representanter fra tilbyderne, Økokrim, Politidirektoratet, Oslo Politidistrikt og PT.”

Sitat fra “Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) § 6-2 fastsetter at tilbydere av offentlig telefontjeneste har plikt til å føre en oversikt over enhver sluttbrukers navn, adresse og nummer/adresse for tjeneste.
Oversikten skal inneholde opplysninger som muliggjør entydig identifisering av de registrerte.”

Alvorlige overgrep
Altså: Økokrim, Politidirektoratet, Oslo Politidistrikt og Post- og Teletilsynet har satt seg sammen med telefonselskapene og besluttet at borgerne ikke skal ha rett til å telefonere anonymt. Her har tydelig “politiets behov” veid tyngre enn borgernes mulighet til å kunne bruke telefon uten å avsløre sin identitet. Rent praktisk betyr det at den privatperson som av utallige mulige årsaker ønsker å telefonere anonymt har blitt fratatt sin mulighet til å gjøre dette. Den som ønsker å være “whistleblower” i forhold til skjevheter eller ulovligheter i privat eller offentlig virksomhet kan dermed ikke lenger bruke telefon til å informere pressen eller ansvarlige instanser uten å være sporbar, og man skal ha en rørende tillit til at korrupsjon og uhederlighet hos myndighetene ikke forekommer og aldri vil forekomme for å ikke se hvilket alvorlige overgrep som her er begått. Slik går det når et sterkt fokus på alvorlig kriminalitet, dramatisert i massemediene og fulgt opp av politiinteresser uten nevneverdig omsorg for alminnelige borgeres rett til å bevege seg eller kommunisere anonymt og uovervåket, får legge premissene. Den beklagelige glideflukt vi her har vært vitne til, viser oss et annet viktig poeng: Det såkalte lovskravet, det vil si kravet om at inngrep overfor borgerne alltid må være hjemlet i lov, er et nødvendig men på ingen måte tilstrekkelig kriterium for rettssikkerhet.

Ingen sier at avveiningen mellom kriminalitetsbekjempelse og individets rettssikkerhet er enkel, men det er svært feil å anta at mennesker godtar eller bør godta at retten og muligheten til anonym og ikke-sporbar kommunikasjon skal måtte oppgis i “det godes” tjeneste.
Problemet er først og fremst manglende bevissthet og en overdreven tiltro til at et demokrati med rettssikkerhet nærmest er en naturtilstand som er gitt en gang for alle. Slik er det ikke.
Demokratiet må kontinuerlig forsvares, og borgernes frihet fra utilbørlige overgrep må uavbrutt hevdes og knesettes som et grunnleggende prinsipp. Retten og muligheten til ikke-sporbar kommunikasjon i et informasjonssamfunn, derunder internettbruk, er helt sentral, og her kan det aldri inngås kompromisser. Bekjempelse av kriminalitet må være spesifikk, og etterforskningspregede virkemidler må reserveres tilfeller der forbrytelser påviselig har skjedd.