Kompisen og fjernlån

Sommerhagen til Kompisen var så nevrotisk vellykket at den la seg beroligende til i det vegetative nervesystemet, da hans elskede Sjefsbibliotekaren kom oppløftet hjem fra et seminar om fjernlån. Det er utrolig hva bibliotekarer tenner på, men Kompisen har lært seg å leve med det. Dessuten kunne de sitte ute i hagen med et glass når kvelden falt på, og ta en titt på pyjamshimmelen, mens de snakket springende om de fjernlån som angår alle mennesker. Eller som Kompisen sier, når han er i det hjørnet: Vi er så far out, vi som tilhører den lavere del av den norske middelklassen, at vi til og med har fått livet selv til fjernlåns.
            Denne kvelden hadde Sjefsbibliotekaren en sak under det punket som kommer etter tredje glass, og som Kompisen kaller haker under eventuelt. Sjefsbibliotekaren fortalte om en kollega som er gift med en spilleautomatdirektør. De, påpekte Sjefsbibliotekaren, og grep etter kartongchardonnayen, har kjøpt hytte på Beitostølen. Ja, det er varmekabler i oppkjørselen, tilføyde hun, og lurte på om ikke også Kompisen snart lengtet etter fjellet.
            Kompisen minnet om et essay han hadde skrevet for mange år siden. Det sluttet med disse ord: ”For øvrig mener jeg at den norske fjellheimen bør nedlegges.”
            ”Jeg har lest det,” sa Sjefsbibliotekaren, ”og den saken står ikke i essayhylla.”
            ”Spiller ingen rolle, ” sa Kompisen, ”det er gode grunner til at folk før romantikkens gjennombrudd syntes at fjellet var stygt. Det er så sin sak at det er et farlig sted. En annen sak er at det faktisk er stygt.”

Kompisen sa disse ord i trygg forvissning om at Sjefsbibliotekaren egentlig snakket om en reproduktiv pengeplassering. Hun hadde arvet onkel Alfred i Fredrikstad, og Kompisen kunne gi et lite bidrag til velstanden med en annenpremie i lotto, på sytti tusen raske. Middelklassemennesker konsumerer en så forgjengelig lykke. Dessuten: badet, den norske middelklassens profane sakristi, hadde de jo satt i stand for et par år siden. Kompisen visste at noe måtte gjøres, og ymtet derfor frampå dagen etter – over en porsjon blåskjell med hvitløk – om det kanskje ikke ville være bedre på fjorden. Sjefsbibliotekaren slukte forslaget med søkke og snøre, og dagen etter befant Kompisen seg hos Odd Yssefs, en kjenning fra videregående, som helt siden barndommen hadde sunget på schlägeren ”Marina, Marina, Marina”. Odd Yssefs selger båter og båtmotorer, og marinaen hans ser ut som den er sunamirammet. Der tinget Kompisen på en brukt tupperwarebåt med badeplattform og hundre volvohester under det selvlensende dekket. Overbygget var i glass, og Sjefsbibliotekaren lurte på om Sneipen, avkommet deres, kunne spe på sommerbudsjettet med salg av pølser og VG gjennom sidevinduet. ”Hvis vi skal ha denne båten, skal den hete Kiosken,” sa hun vennlig til Odd Yssefs. Det ble prøvetur samme ettermiddag.  Et stykke fra land ga Kompisen bånn pinne på Kiosken. Sjefsbibliotekaren trillet ned i le. Hun ble liggende der og rulle, og da Kompisen oppdaget det etter et par nautiske mil, fikk han vite at Sjefsbibliotekarens befatning med båtlivet heretter skulle begrense seg til å peke på hyllene med prosa om oppussing av verneverdige trebåter fra nittenhundre og steinøks. Kompisen måtte til med atskillig kysskultur for å roe henne.

Så hva skal vi gjøre da, for å holde et synlig middelklassenivå, tenkte Kompisen. Han satt foran pesen sin og sklei på nettet. Etter en stund dumpet han innom et cruiseskip. Det het ”Crystal Symphony” og innbød til cruise fra Venezia 18. juni.
            ”Hva sier du til St. Hansaften på Samos, etter at vi først har dukket ned i den venetianske kulturen, besøkt Olympen og det sunkne Atlantis i Santorini?”
            ”Har’e rabla fårræ?” sa Sjefsbibliotekaren, som i forbauselsen tok fram sin sosiolekt fra tida før høyskolen fikk henne til å knote seg fram til middelklassen.
            ”Nei,” sa Kompisen. ”Det er et stort skip, med skikkelig stil. Det definitive farvel til vår skrantne middelklassestatus. Jeg må ha med smoking og du flere lange kjoler. Turen går til Istanbul og ender i Athen. For hundre tusen raske vil vi nå det definitive klimaks i Tyrkia, når vi 24. juni inntar Kusadasi.”
            ”Jeg vil ikke høre sånt mannssjåvenistisk prat i vårt hus!” snerret Sjefsbibliotekaren.
Dermed ble det verken hytte på fjellet, båt eller overdådig cruise. Under en hyggekveld like etterpå i hagen, med en ny kartong chardonnay, kunne Sjefsbibliotekaren meddele at hun skulle ta sen ferie i år, og delta sammen med Kompisen i verdensmesterskapet i badstu i Finland 4 – 5 august. Kompisen falt av hagestolen og fikk en løvetann i trynet. ”Du skjønner det,” sa Sjefsbibliotekaren, ”at da kan jeg samtidig studere prosjektet ”Rädda boken” i det finske nasjonalbiblioteket.”

Sommeren gjennom kommer derfor Sjefsbibliotekaren og Kompisen til å sitte rolig ved bordet i deres lykkepille av en hage, konsumere chardonnay og drøfte hva de skal gjøre med pengene de fikk av onkel Alfred og lottogevinsten. Mens Sneipen får en lykkelig sommer med alle vennene i gata. Nei, mener Kompisen, feriedrømmer i den lavere del av norsk middelklasse er virkelig et spørsmål som på liv og død egentlig må være et fjernlån.

Dag Larsen