KYSS MEG I ISCENESETTELSEN

Publisert Sist oppdatert

   Sigrid Undsetdagene på Lillehammer er nærmest blitt Norges Nasjonale Festival For Litteratur. "Alle" er der (det har nok sammenheng med at Lillehammer ligger så nært Oslo hvor som kjent alle bor). Det rapporteres daglig om gjøren og laden på Lillehammer i den såkalte rikspressen. Klassekampen, Morgenbladet og Dagbladets bilag deles ut gratis. Forleggere, forfattere, journalister og ditto wannabees sirkulerer rundt i bykjernen utfra en dynamikk som er blitt skapt ved at det i det alt vesentlige er de samme som kommer igjen år etter år.

    I år var det globaliseringens Tuppen og Lillemor, Åsne Seierstad og Shah Mohammed Rais, som fikk oppgaven å ta glansen vekk fra mye av det andre som skjedde de to første dagene. Det klarte de ved hjelp av et tjenestevillig  pressekorps. Og mer sier vi ikke om den saken.

    I stedet tok redaktør Chris Erichsen og redaksjonssekretær, skribent og bokredaktør Hilde Matre Larsen toget til Lillehammer for å skrive om alt det andre; om premissene for begrepet Iscenesettelse, om Frøken Detektiv og Beatrice Kiddo, om klassereiser i England og Norge, om relevant bruk
av powerpoint, og mye mer. Den visuelle dimensjonen av det hele lot vi kameraene våre ta seg av, nærmest på egen hånd. Etter endt dag koblet vi maskinene våre til det trådløse nettverket og lot mailene flyte mellom oss.

 
Av Hilde Matre Larsen og Chris Erichsen

 

C: Iscenesettelse; jeg har lett og lett men ikke funnet noen redegjørelse, hvorfor tror du de har valgt det som tema?

H: iscenesettelse: lukt på det ordet. det lukter svakt av fis. smak på det ordet. nei, du vil ikke smake på noe som lukter svakt av fis. med mindre det er en ost. iscenesettelse: det ordet betyr ingenting. pomp og prakt. promp og pakt.

det ser så ladet ut, men det er utladet.

de har valgt det fordi det er et ord som har plass til alt mulig, men som ikke betyr noe i seg selv.

vagt. en unnvikelsesmanøver. feigt?

C: Eller: De måtte finne på noe, og i mangel av noe bedre valgte de iscenesettelse? De kunne like gjerne sagt: Honkedonken?

H: de kunne ha sagt hva som helst. heri ligger problemet: for å vite hva fred er, må man vite hva krig er. i programmet virker det som om absolutt alt og alle driver og er iscenesettelse HELE tiden! men hva er motstykket til iscenesettelse? hvis alt og alle alltid er iscenesettelse, hva er så EGENTLIG temaet for denne festivalen. dette er dypt problematisk. jeg kommer ikke over det.

C: Oppland Fylkesbibliotek satset under festivalen med et program som på papiret virket sprekt. Først ute var teaterviter og førsteamanuensis ved BI, Anne-Britt Gran som skulle snakke om bibliotek og kapital, noe som ble forandret underveis til "Bibliotek og iscenesettelse i opplevelsesøkonomiens tidsalder". Ble det noe bibliotek? Ble det noe iscensesettelse? Ble det noe opplevelse?

H: et pregnant spørsmål. min OPPLEVELSE av anne-britt grans iscenesettelse av bibliotek var denne: en person – som kanskje er anne-britt gran og kanskje ikke er henne – sier: "hei! jeg vet absolutt ingenting om bibliotek, derfor skal jeg snakke om biblioteket – mot betaling – i en time og vel så det. jeg har en doktorgrad i teatervitenskap, derfor vet jeg mye om iscenesettelse. men jeg vet altså ingenting om biblioteket. for jeg går ikke på biblioteket, jeg. aldri."

så var det veldig mye prat om forskjellen på synlig og skult iscenesettelse, og om at branding er det samme som merkevarebygging og at kaffebarer er in og sånn. og at alt og alle alltid (synlig og skjult) iscenesetter seg selv.

og jeg merket at jeg ble fryktelig forvirret. for hvis det anne-britt gran sa er sant, så er det en stor sannsynlighet for at det IKKE er sant, fordi det kan være en SKJULT iscenesettelse. i forlengelsen av dette begynte jeg å lure på om det faktisk var anne-britt gran som stod der oppe og snakket, eller om det hele var iscenesatt. jeg begynner også å lure på om anne-britt gran var et menneske eller et produkt, om hun faktisk ville selge meg noe eller om HUN var varen som skulle selges. og hvem var det da som eventuelt skulle selge henne? det vet bare Den Store Iscenesetteren.

bare hyggelig å IKKE kunne være til hjelp i det hele tatt, liksom. takk for meg.

kyss meg i iscenesettelsen.

C: Som ung kvinne av i dag er du opptatt av moderne kvinnefigurer slik de opptrer i det såkalt høye og lave. Dette var Arnhild Skres tema, der hun gjennomgikk moderne heltinner. Hun presenterte dem i tur og orden, slik hun ser dem, utfra hvem hun er. Men hvordan ser hun dem, og hvem er hun ?

H: det høye og det lave burde være en saga blott. noen burde hente frem rangstigen, klatre opp og rive det høye ned fra sin høye hest.arnhild skres foredrag var sikkert helt ok, selv om det var litt poengløst. jeg vet ikke hvem arnhild skre er. men jeg føler at hun sitter fast i i et utdatert tankesystem. det er den derre kvinnefrigjøringen. jeg ble både provosert og ulykkelig over hennes tolkning av beatrix kiddo, hevnerbruden i kill bill-filmene. hun hevdet at det var få myke verdier å spore i denne heltinnen. hun hadde også problemer med å forstå hvordan unge jenter kunne velge seg henne som rollemodell.

her er min tolkning av beatrix kiddo: hun har fått nok av å bli undertrykt av menn, og at hennes tidligere kjæreste og arbeidsgiver plaffer henne ned og dreper (tror hun) hennes ufødte barn under bryllupsseremonien, blir rett og slett for mye for henne. merk deg det: de har drept hennes ufødte barn. det er dråpen som får blodet til å flyte. er ikke det kvinnelig, så vet ikke jeg. tror det heter morsinstinkt.

C: Engelsk/Jamaicanske Zadie Smith var en av festivalens litterære stjerner, levende intervjuet av Thomas Hylland Eriksen. Hun kommer fra arbeiderklassen og ble akademiker og forfatter. Hun har altså foretatt det vi kaller en klassereise, slik så mange i det sosialdemokratiske etterkrigssamfunnet har gjort. Men der hvor en Kjartan Fløgstad behandles med stolthet og respekt der han kommer fra, konstaterer Zadie Smith, med sorg, at hun på et tidspunkt ikke lenger kunne kommunisere med sine foreldre og gamle venner. Dette forteller vel noe om forskjellen på det engelske og norske klassesamfunnet. Noen plakater med begrepet "iscenesettelse" hang godt synlig over hodet hennes under hele seansen. Hvordan synes du det hang sammen? Iscenesetter hun seg selv? I så fall som hva?

 

H: man kan sikkert si at zadie smith har iscenesatt – og iscenesetter – seg selv kontinuerlig. men jeg synes kanskje at det er litt på siden her. jeg vet ikke om jeg orker å gi deg noen begrunnelse for hvorfor. thomas wolfe sa: "you can´t go home again". det tror jeg på en måte er sant for alle, uavhengig av klasse. men med klassespørsmål og klassereise blir det hele mer tydelig. zadie smith sa at "you have to lose all that you came from and all that you loved to become who you are", og at det er "frowned upon" (mitt uttrykk, ikke hennes) om du "aspire slightly above your station", da mener folk at du har blitt ødelagt av utdannelse og penger. det er engelske forhold hun snakker om, men vi som har lest sandemose forstår vel godt hva hun mener?

zadie smith snakket en hel del om identitet. iscenesettelsen kommer inn der, tror jeg. iscenesettelsen har med sosial eksistens å gjøre, og du kan ikke defineres ene og alene ut fra din sosiale eksistens, din og andres ytre oppfatning av hvem og hva du er. smith sa at hun syntes den var "odd, this solidity that people think they have about their characters", at folk kunne si ting som "that´s the kind of person i am", at man lette etter sin identitet UTENFOR seg selv. hun sa: "your identity is commensurate with your life – YOU are IT – how can you seek it?

C: Kate Pendry, omvendt teaterdiva med røtter i Londons punkmiljø fra siste halvdel av 70-tallet, har kastet seg over Fru Alving fra Ibsens Vildanden. Hun framførte "Fru Alvings blog" hvor hovedpersonen er blitt rockeenke. Hva fortalte Kate Pendry med dette? Og hvordan?

H: kate pendry er kate pendry. hun leste sine dagbokopptegnelser fra prosessen med stykket. hennes prosess. det var en utleverende affære. for meg aktualiserte hun fru alving. fru alving som rockeenke er ikke så far-fetched. syff gikk til hodet på en på ibsens tid. i vår tid er det dop som gjør jobben. hennes måte å tenke fru alving på, hennes måte å drite i fintfølelsen og si at "pastor manders and fru alving fucked! we didn´t invent fucking. ibsen knew what fucking was, too", gjør at vi åpner oss opp for ibsen på en annen måte.

kate pendry sier at hun hater skuespillere og deres selvopptatthet. samtidig er hun skuespiller selv, og ikke så lite selvopptatt. er hun da en selvopptatt selvhater?

for meg var dette en foruroligende og oppmuntrende opplevelse. kate pendry er totalt kompromissløs. hun har valgt å ikke sensurere seg selv, valgt å være rasende, valgt å ikke stivne, hun beveger seg fremover, og hun aksepterer ikke hva som helst fra hvem som helst. på en måte minner hun kanskje litt om beatrix kiddo, som vi snakket om tidligere?

C: Hvert år har festivalen et kritikerseminar. Ett av innslagene sto Eivind Røssaak for. Han er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og tidligere kulturredaktør i Klassekampen. I sitt foredrag snakket han om "Selvets teknikker – eller foldinger", et begrep han har hentet fra Foucault. I utgangspunktet hater jeg PowerPoint. Nå skjønner jeg hvorfor: Folk vet ikke hvordan de skal bruke det! Røssaak derimot får tydeligvis maksimalt ut av det ved hjelp av sin blanding av smakfulle skrifttyper, bilder og filminnslag. Det var som en lærd og kreativ revy hvor filosofer og kunstnere av mange ulike typer utfylte hverandre og fortalte oss noe vesentlig om tid og tidsånd og, for den sakens skyld, iscenesettelse. Røssaak trakk fram Alan Kaprows tese om at det 20.århundre vil bli husket for at vi ikke har hatt skikkelig kunst, men bare etterlikning, eller tilstrebing, av kunst. Han stilte filmskaperen Michelangelo Antonioni og Ibsen opp mot hverandre; de gjør det samme, altså starter handlingen etter at den har skjedd. Men der Ibsen ruller opp en historie som har skjedd, gjør Antonioni det motsatte; han går videre og lar personene og deres blikk på omgivelsene preges av noe uuttalt som antakelig HAR skjedd. Han fortalte også en historie om den franske billedkunstneren Sophie Calle og hennes forhold til den nordamerikanske forfatteren Paul Auster…

H: røssaaks foredrag var en positiv overraskelse. jeg har vært veldig opptatt av paul auster. og av sophie calle. hun er en virkelig person. men hun er også iscenesatt som maria turner i austers roman "leviathan". som motsvar gav hun ut boken "double game”. den inkluderer flere kapitler av "leviathan", men hun har rettet opp alle faktafeil med rød penn. calle spurte så auster om han kunne skrive en ny roman, en roman som hun kunne gjøre til sannhet ved å utføre de handlingene som hovedpersonen i boken utførte. fra fakta til fiksjon, og fra fiksjon til fakta.

sophie calle har ellers gjort ting som dette: levd i flere uker med alfabetet som holdepunkt (en dag B, som brigitte bardot, blond bimbo. en dag W, weekend walkman whisky wagon wc osv.); fulgt etter en mann til – og spanet på ham i – venezia; fått sin mor til å hyre en privatdetektiv til å spane på henne; vært stripper osv. osv.

C: Når alle sier at alle iscenesetter seg selv alltid og overalt, blir det viktig å si at det faktisk finnes folk som IKKE gjør det, som bare er seg selv, fordi de ikke kan annet. For meg var den nordamerikanske forfatteren William T. Vollmann et eksempel på det. Han framsto for meg som en litt nerdete, beskjeden og høflig fyr som svarte ordentlig på alle de spørsmålene han fikk. Som ung mann ble han opprørt over Sovjets invasjon av Afghanistan. Han ville være til nytte og vervet seg til Mujahedin. Det gikk ikke så bra, de skjønte ikke ham og han skjønte ikke dem. Han fikk seg jobb som dataoperatør – på den tiden kunne hvem som helst få seg jobb som dataoperatør – etter endt arbeidsdag skjulte han seg under pulten sin og når alle var gått satte han i gang å skrive. Han levde på godterier, vasket seg sjelden og sov i en sovepose under pulten sin. Han skriver om alle slags skeive eksistenser, han nærmer seg dem med respekt, gjør et skikkelig forarbeid og skriver praktfulle bøker. Og alt dette gjør han rett og slett fordi han vil gjøre nytte for seg. Han vil bruke litteraturen til å skape en bedre verden preget av mer empati mennesker imellom. Det er viktig at noen sier det. Og ingen skal få meg til å tro at han gjør det for å "iscenesette" seg selv.

Til slutt, Hilde: Noen ord om ditt helhetsinttrykk av festivalen.

H: utgangspunktet mitt var at jeg ikke godtok premisset for festivalen. premisset var begrepet "iscenesettelse", som for meg er et ord som rommer så mye at det blir meningsløst. i starten følte jeg at mine antagelser ble bekreftet, at tompraten var sentrum, og at enkelte solte seg i lyset fra sine egne navler. det var nesten uutholdelig. jeg vurderte på et tidspunkt å iscenesette en protestaksjon mot all denne iscenesettelsen, marsjere rundt med et stort banner påskrevet "iscenesettelse mot iscenesettelse". men jeg gjorde det ikke. og det er jeg glad for. det er dette med at forutsetningen for at noen skal tilføre deg noe som helst er at de har minst én ny idé. og at de vil noe: premissene (ideen og viljen) har vært til stede ved flere anledninger. og resultatene uteblir ikke. og nå har jeg veldig mye å tenke på.

 

Powered by Labrador CMS