Støvete gammel realist?

Publisert Sist oppdatert

Toril Moi:
Ibsens modernisme
502 sider, Pax Forlag 2006

Anmeldt av Hilde Matre Larsen

I modernismen representerer Baudelaire diktet, Flaubert romanen og Manet malerkunsten. Men hvor er teatret? Og hvor er Ibsen? Toril Moi slår med Ibsens modernisme et slag for Ibsen som det modernistiske teatrets far.

Her i Norge leser vi Ibsen som en selvfølge, og i år – Ibsen-året – er han overalt. Vi nordmenn er stolte av Ibsen. Det blir ramaskrik når Ibsen ikke lenger er obligatorisk lesning i skolen. Får en norsk forfatter suksess i utlandet, klarer vi ikke å dy oss: vi bare nevne Ibsen. Jon Fosse er den nye Ibsen, sier vi. Her til lands kan det nesten bli for mye av det gode.

Teoretisk rigiditet og historisk hukommelsestap
Skal vi tro Toril Moi, er interessen for Ibsen et spesifikt norsk fenomen. For i utlandet bryr de seg visst ikke noe videre om Ibsen. Ibsen blir oppfattet som historisk interessant, men akk så kjedelig. Det er få som forsker på ham. Moi forsøker å gjøre noe med dette. Og prosjektet er besnærende: Ibsen som modernist virker unektelig mer forlokkende enn den gamle realisten Ibsen.

I innledningen skriver Moi at

”For å vise at Ibsen faktisk var en modernist, har det vært nødvendig å legge fram til kritikk en teoretisk rigiditet, påvise et tilfelle av historisk hukommelsestap og utvikle en historisk og kulturelt basert forståelse av Ibsens estetiske utvikling.” (s. 15)

Den teoretiske rigiditeten som Moi kritiserer, er modernismeideologenes ignorering av Ibsen som modernist, at de møter ham med ”uttrykk for kjedsomhet, forakt eller nedlatenhet” (s. 15), og ikke ser ham som noe annet enn enn ”støvete gammel realist uten evne til selvbevisst metateatral refleksjon” (s. 17). Det historiske hukommelsestapet er vår forglemmelse av hvor viktig den estetiske idealismen var gjennom hele 1800-tallet, at idealismen var en forutsetning for fremveksten av dens estetiske motsetning: modernismen. Den historiske og kulturelt baserte forståelsen av Ibsens estetiske utvikling består i å skildre Ibsens liv og samtid, samt bygge et teoretisk fundament for en forståelse av Ibsen som noe mer og noe annet enn en tradisjonell realist.

Hverdag og livsløgn
Moi foretar nylesninger av en rekke av Ibsens skuespill, og diskuterer Ibsens formmessige og tematiske utvikling. Gjennom analyser av Ibsens tidlige estetikk, representert ved Sancthansnatten, Fru Inger til Østråt, Gildet på Solhaug, Terje Vigen og Kjærlighedens komedie, argumenterer Moi for at disse skuespillene viser Ibsens gryende skepsis og etter hvert konfliktfylte forhold til den tradisjonelle, idealistiske estetikken som rådet grunnen gjennom hele 1800-tallet. Med sin høye romantiserende stil og sitt tiltagende rigide tankeinnhold, stivnet idealismen i virkelighetsfjern forskjønning og presteaktig moralisering, og skapte således et voldsomt skille mellom kunsten og det virkelige liv.

Vendepunktet i Ibsens estetikk kommer, ifølge Moi (og Ibsen selv, som i et brev omtalte stykket som sitt hovedverk) med Kejser og Galilæer. Dette stykket, hevder Moi, er kimen til det moderne gjennombrudd hos Ibsen, blant annet fordi det fjerner seg fra og ironiserer over idealismen og bevisst innlemmer det hverdagslige.

Moi går så videre til å påvise det moderne i Ibsens senere skuespill, med særlig henblikk på hans skildringer av kommunikasjon (eller mangel på sådan), hverdag og kvinneroller i Et dukkehjem, Vildanden, Rosmersholm, Fruen fra havet og Hedda Gabler. Mois argumentasjon for Ibsens modernisme er her at Ibsen var kommet til den erkjennelsen at idealismen, forskjønnelsen, hadde utspilt sin rolle, og at menneskelivet måtte skildres på en annerledes måte. Man måtte slutte å forstille seg, slutte å spille roller, og istedet leve mer autentisk, uten teatralskhet, uten den påtattheten som Ibsen mente var så skadelig. Her har Ibsen fjernet seg helt fra den estetiske idealismens ideal om at kunsten skal forene det skjønne, det sanne og det gode. I stedet legger han vekt på det hverdagslige og livsløgnen.

The missing link?
Moi viser i Ibsens modernisme hvordan Ibsen finner sin egen formmessige og tematiske retning. Og hun argumenterer sterkt for sluttproduktet: at Ibsen, i flere av sine skuespill, og da særlig de senere skuespillene, nærmer seg eller markerer et utgangspunkt for modernismen i teatret, at han er the missing link, så å si, i modernistisk teater. Moi tar utgangspunkt i en modernismedefinisjon som ikke er fullt så rigid som den vi vanligvis forbinder med modernismebegrepet. Mitt spørsmål er: går Moi for langt i å tøye ismene – idealismen og modernismen – til sin fordel? Hvor langt kan man gå før slike begreper blir utvannede? Og selv om verden har endret seg en god del siden Ibsens skrev sine skuespill, og med det vår oppfatning av skuespillene hans og måten vi leser dem på, forandrer skuespillene seg jo hans i virkeligheten selvsagt ikke en døyt uansett hvilke merkelapper vi setter på dem. Og den sensasjonelle virkningen av denne boken uteblir.

Moi skriver engasjert og engasjerende om Ibsen, hun skriver lett og forståelig, er nyansert uten å forvanske, men gjentar dessverre relativt hyppig sine egne poenger. Jeg klarer heller ikke å fri meg helt fra følelsen av at Ibsens modernisme er en litt fremtung bok, og at deler av tekstmengden består i å flanere elegant rundt grøten, eller Ibsen om man vil, uten å helt komme til bunns i problemstillingen. Store deler av Ibsens modernisme går med til skildringer av Ibsens liv og hans samtid. Moi vier seg i store deler av boken til godt belagte påstander om Ibsens ytre liv, og ikke fullt så godt belagte antagelser om Ibsens indre liv. Til tross for sin gode penn og sin klare argumentasjon, kommer Moi aldri helt i mål.

Samtidig er Moi en god formidler, og hun minner meg på noe jeg nesten hadde glemt: at Ibsen var en mester, og at han er verdt å lese igjen og igjen. Dette gjør hun særlig i del 3 av boken, ”Kjærlighet og teater i skeptisismens tidsalder”, hvor hun med en misunnelsesverdig letthet presenterer forbilledlige lesninger. Og det er godt gjort av Toril Moi.

 

 

 

Powered by Labrador CMS