Rom for barn: I bibliotekhistorien, i samtidsbiblioteket og i forskningen

Forskning på folkebibliotekene i Skandinavia har konsentrert seg om bibliotektjenester til voksne. Historien om hvordan barn har erobret og endret folkebibliotekene, og hvordan barna ble de ivrigste brukerne, er ikke blitt fortalt. Det er en historie om mange lukkede rom, mye gitter, mange skranker og streng kontroll, som endres til åpenhet, tilgjengelighet og økende grad av medbestemmelse.

Forskning på folkebibliotekene i Skandinavia har konsentrert seg om bibliotektjenester til voksne. Historien om hvordan barn har erobret og endret folkebibliotekene, og hvordan barna ble de ivrigste brukerne, er ikke blitt fortalt. Det er en historie om mange lukkede rom, mye gitter, mange skranker og streng kontroll, som endres til åpenhet, tilgjengelighet og økende grad av medbestemmelse.

I den forholdsvis fyldige publikasjonslista over nyere folkebibliotekforskning i Skandinavia har det så langt ikke vært rom for barn. Forskerne har skrevet om folkebibliotekene uten å nevne de særlige tjenestene til barn og de unge brukerne. Det syntes jeg var underlig. Fra egen arbeidspraksis i bibliotekavdelinger for både voksne og barn i mitt tidligere yrkesliv, visste jeg jo at barnebibliotekarbeidet er preget av særlige tradisjoner, bestemte arbeidsmåter og faktisk også et særegent engasjement for sine brukere. Jeg mente derfor at det manglet en vesentlig del i folkebibliotekforskningen som forelå. Denne hvite flekken på forskningskartet inviterte til å bli undersøkt.  Jeg søkte og fikk doktorgradsstipend fra Høgskolen i Oslo og Akershus for å utforske norske barnebiblioteks historie. Resultatet ble en avhandling der jeg har tatt for meg periodene 1914-35 og 2000-tallet, og hvor jeg setter lys på noen viktige sider både ved historiens og samtidas barnebibliotek, i betydningen folkebibliotekenes tilbud til barn opp til tenåringsalder. Fra avhandlingen vil jeg her presentere noe av det jeg fant:

For det første hva som var begrunnelsen for etableringen av barnebibliotekene, for det andre den tilbakevendende mediedebatten knyttet til utviklingen av bibliotekenes innhold og for det tredje hvilken rolle barnebibliotekene spiller i det seinmoderne samfunnet.

Når kildene forteller

I bibliotekpraksis så vel som i bibliotekforskningen vil de svar til brukerne eller de forskningsfunn en kommer opp med, henge sammen med hvilke kilder som konsulteres. Materialet jeg har arbeidet med, har vært sammensatt av skriftlige, muntlige og fotografiske kilder. Blant de viktigste er artikler om barnebibliotek fra nærværende fagblad Bok og bibliotek, som fra starten i 1907 hadde tittelen For folke- og barneboksamlinger, seinere utgitt med tittelen For folkeoplysning. En annen viktig kilde har vært avisartikler om barnebibliotek. For den tidlige perioden fikk jeg tilgang til et fantastisk klipparkiv, sirlig limt inn i mapper, laget ved det statlige bibliotekkontoret som seinere ble til Statens bibliotektilsyn. Avisartikler fra 2000-tallet ble innhentet via elektroniske arkiv. I tillegg har jeg trukket inn kulturpolitiske dokumenter og sist, men ikke minst: de to eneste norske lærebøkene som finnes på feltet, henholdsvis fra 1927 (Håndbok i norsk barnebibliotekarbeide) og 2003 (Håndbok i barnebibliotekarbeid: Å formidle litteratur til barn).

Jeg valgte å undersøke to bibliotek spesielt, for å kunne gå dypere inn i de periodene jeg arbeidet med. Bergen offentlige bibliotek og Drammensbiblioteket har begge en lang og sterk historie i sine tjenester til barn og unge, og begge bibliotek viste seg å ha bevart rike kilder til egen historie, for Bergens del også i form av et rikt bildearkiv. Dessuten fikk jeg anledning til å intervjue både ledelse og ansatte ved begge bibliotekene. Ved selvsyn kunne jeg observere hvordan bibliotekene var utformet og hvordan de ble brukt i samtida. For den tidlige periodens del fikk jeg et unikt innblikk i datidas barns opplevelser av bibliotekene, gjennom intervjuer med mennesker som hadde vært bibliotekbrukere på 1930-tallet, og som delte raust av sine minner.

Uansett hvordan historie skrives, er det bare en av flere mulige versjoner. Siden det simpelthen er umulig å skrive fram fortiden «slik den var», er det ekstra viktig å vise fram hvilke briller jeg har brukt når jeg har sett på fortidas spor i tekster og bilder. Jeg så meg om etter begrep som jeg kunne bruke til å analysere barnebibliotekene med, både historisk og i samtida. Til dette er det særlig den britiske sosiologen Anthony Giddens’ tenking om modernitet og seinmodernitet (1990, 1991) jeg har hatt hjelp av. Analysene har søkt å avdekke hvilke mål som har vært satt for barnebibliotekene, og hvilke strategier som har blitt tatt i bruk for å nå målene.

Hvorfor ble barnebibliotekene etablert?

«’Barnebibliotek’ – er i og for sig et meningsløst ord; de to begreper barn og bibliotek burde ikke ha  noe med hinanden å gjøre». Dette kategoriske svingslaget mot egen virksomhet fikk barnebibliotekaren ved Bergen offentlige bibliotek, Hanna Wiig, rettet mot seg fra en mannlig bibliotekar (Wiig 1924, s. 373). Han var ikke den eneste med slike holdninger. Etter at folkebibliotek i opplysningens ånd var stiftet og utbygd over hele landet, og regulert gjennom den første statlige bibliotekreformen i 1902, kom det temmelig utilslørte offentlige ytringer mot at barna skulle ha noe i et folkebibliotek å gjøre. Biblioteksjefen på Gjøvik gikk ut i lokalavisa så seint som i desember 1914 for å gjøre foreldrene uttrykkelig oppmerksomme på «at Barn under 14 Aar ikke har adgang til biblioteket». Bibliotekstyret på Kongsberg rykket året etter ut i sin lokalavis med beskjed om at det var «absolut nødvendig at gjøre noget for at raade Bod paa de Ulemper som den store Tilstrømming av Barn har foraarsaget». Ulempen med barna var at de var i veien, de bråkte, forstyrret og skapte uorden i det ordnede universet som bibliotekarene strevde med å opprettholde. Sekundært argumenterte en med at barn lett kunne komme til å lese ting de ikke hadde godt av, om de slapp inn på bibliotekene. Her var både enkelte lærere og andre av moralens voktere ute og advarte: én nevnte farene ved Hamsun-romanenes «erotiske utskeielser», en annen viste til det bespottelige i folkeeventyr som «Fanden i nøtten». Forståelsen disse skeptiske menn hadde av henholdsvis folkebibliotek og av barn lot seg dårlig kombinere. Folkebiblioteket var til opplysning og videre kunnskapstilegnelse og dannelse for voksne som var ferdige med skolegangen, eller for studenter. Barn var mindre viktige, de hadde en oppførsel som ikke passet inn her, og dessuten hadde de jo lesestoff på skolen.

Men barna ville inn! En hel del avisnotiser og artikler fra aviser og fra fagbladet viser at bibliotekene ble oppfattet som attraktive og spennende steder av barna selv. De to nevnte, avvisende meldingene fra Gjøvik og Kongsberg bekrefter det samme. Barnas store interesse rapporteres også fra Bergen, Stavanger, Tønsberg, Halden og andre byer. Hva var det ved bibliotekene som appellerte så sterkt til barna? For å svare på det, må vi spørre hvilke forhold norske bybarn levde under ved begynnelsen av det 20. århundre. Fra 1892 var det blitt begrensninger i barnearbeid, noe som særlig gjaldt fabrikkarbeid. Og selv om mange barn likevel hadde annet arbeid, for eksempel som bud, ble det mer fritid for arbeiderklassebarna. Det var i alle fall tilfelle for gutter, siden de hadde færre plikter i husarbeid og barnepass. Hva gjorde gutter som ikke hadde arbeidsplikter og ikke hadde verken plass eller ro hjemme til skolearbeid? De var ute, på gater og løkker, ofte til langt på kveld, og dette blir sett som et voksende problem i byene. Frasen «det demoraliserende gateliv» brukes mange ganger i tidas avisdebatter, og inngår i en demonisering av gatelivet som barndomsforskeren Jo Boyden  sier var typisk for nordeuropeiske land, i motsetning til for eksempel middelhavslandene (1997). Mange var bekymret for at kriminalitet, alkoholmisbruk, prostitusjon og råhet skulle få tak i barna. Bekymringen var ikke uten grunn. Kriminalstatistikken fra de første tiårene av 1900-tallet viser at flere hundre barn hvert år blir arrestert, oftest for vinningskriminalitet. Fattigdommen og nøden i deler av befolkningen vises i statistikken, ved at en stor del av barna får påtaleunnlatelse under henvisning til Vergerådsloven. Lokalpolitikerne har ikke så mye å stille opp med. I Drammen vedtok de i 1908 å ringe med kirkeklokkene kl 20 for å kalle barna hjem for kvelden.

I denne situasjonen var det klart at barnebibliotekene framstod som et etterlengtet svar på det sosiale behovet for meningsfulle og trygge væresteder for barn. Bystyrene, ofte sammen med private støttespillere, ytte de nødvendige midler for å etablere alt fra egne, rikt utstyrte avdelinger for barn, som i Bergen, til noen hyller med barnelitteratur og egne åpningstider bare for barn i løpet av uka, som i Tønsberg. De økonomiske bidragene fra for eksempel brennevinsbedriftene var vesentlige for utbyggingen av folkebibliotekene. I disse årene vokste også barnelitteraturen i omfang og i status, og de illustrerte barnebladene med fortellinger fra fjerne himmelstrøk og reportasjer om moderne oppfinnelser var ettertraktet lesestoff for unge bibliotekbrukere i perioden 1914-35 som jeg undersøker.

De norske barnebibliotekene var formet etter amerikanske idealer. Ingen behøvde å være et øyeblikk i tvil om hvordan barnebibliotekene skulle utformes, det gis det detaljerte anvisninger på i en rekke artikler i fagbladet og ikke minst i Håndbok i norsk barnebibliotekarbeide, utgitt 1927 og redigert av norsk barnebibliotekhistories viktigste kraftsentrum, Rikka Bjølgerud Deinboll. Både hun og en god del andre bibliotekarer hadde spesialkompetanse om barnebibliotekarbeid fra amerikanske biblioteksskoler. De visste hvordan det skulle være, og det skulle være kvalitet! Kvaliteten skulle gjenspeiles både i litteraturutvalget, i innredningen og i veiledningen av barna. Disiplin og kontroll skulle det også være, for eksempel var rene hender en forutsetning for å bruke biblioteket. Biblioteksjef i Drammen, Maja Schaanning, skildret barneavdelingens store popularitet etter åpningen i 1916, men skriver at kravet om rene hender førte til at en del barn valgte å snu i døra, framfor å måtte vaske hendene (Drammens folkebibliotek, 1920). Både fra Drammen, Bergen, Kristiansand og Oslo beskrives den store tilstrømmingen av barn, hvordan de nye barneavdelingene fylles til trengsel, og hvordan bøkene lånes ut i et tempo som utfordrer samlingenes kapasitet.

Det gikk likevel sakte med etableringene i de mindre byene. Den første amerikanskinspirerte barneavdelingen ved et norsk folkebibliotek åpnet i Trondheim i 1902, under den dynamiske Martha Larsens ledelse. Så seint som i 1933 rapporterte Hanna Giæver ved det statlige bibliotekkontoret at av landets 62 «byer og ladesteder», hadde 33 utlån til barn og ungdom.

Begrunnelsen for at barnebibliotekene i det hele tatt ble etablert,  var altså en annen enn for folkebibliotekene for øvrig. Den sosiale begrunnelsen var den viktigste, mens folkebibliotekene for voksne var begrunnet i et folkeopplysningsprosjekt. Når barnebibliotekene ble en «hit» i byene på begynnelsen av 1900-tallet, skyldtes det at noen ildsjeler fremmet disse ideene i ei tid der disse ideene fant grobunn. Anthony Giddens legger vekt på at enkeltmennesker kan handle ved hjelp av strukturene de er omgitt av i samfunnet, at strukturene muliggjør handling, ikke bare er hindringer for individene. Samtidig er det nesten umulig for enkeltmennesker å skape noe helt nytt i samfunnet, for eksempel folkebibliotektjenester for barn, aldeles på egenhånd, uten at samfunnet omkring gjør det mulig å la disse nye ideene få støtte. Derfor er barnebibliotekhistorien en historie om ei tid da et nytt syn på barn og barndom vokste fram. Fra å være foreldrenes «eiendom», ble nå barna mer og mer oppfattet som individer med visse rettigheter.

Strukturelle endringer i det norske samfunnet omkring 1900 handlet blant annet om urbanisering, industrialisering og utvandring, og endringer i holdninger ser vi blant annet avspeilet i flere større reformer og tilhørende lovgivning innenfor helse (Sunnhetsloven, 1860), skole (Folkeskoleloven, 1899), barnevern (Vergerådsloven, 1900), fattigstell (Lov om fattigvesenet, 1900) og ikke minst de Castbergske barnelovene fra 1915 som sikret rettigheter for barn født utenfor ekteskap. Etableringen av barnebibliotekene kan forstås som resultat av en overordnet endring i synet på barn. Denne endringen førte til at barns oppvekstvilkår i økende grad ble et offentlig ansvar. Barndommen ble oppvurdert, den ble gradvis mer interessant både sosialpolitisk, psykologisk, økonomisk som marked for spesialiserte barneprodukter og estetisk, som målgruppe for litteratur.

Den sosiale begrunnelsen er fremdeles det sterkeste argumentet som brukes for barnebibliotektilbudet. Det er interessant å se at Norges mest omtalte barne- og ungdomsbibliotek det siste året, Biblio­Tøyen i Oslo, ble etablert med mye av den samme politiske begrunnelsen som barnebibliotekene for over hundre år siden, med politikeres og samfunnsforskeres henvisning til behovet for et trygt og meningsfullt sted å være.

Historien gjentar seg – medievalg og mediepanikker over et hundreår

Hva har barn egentlig godt av? I dag diskuteres det hvorvidt barn har godt av å bli overvåket og kontinuerlig sett av foreldrene via mobilapp, mens en for hundre år siden var mer opptatt av hva barna selv hadde godt av å se, uten foreldrenes kontroll.

Hvert nytt massemedium som har kommet til, har vakt begeistring hos barn. Og hvert nytt medium som har vært ukjent for foreldregenerasjonen, har vakt tilsvarende bekymring hos denne. Kinoen, eller kinematografen som den ble kalt, kom til Norge omkring 1900, bredte seg raskt i byene, og ble fra begynnelsen av et medium som tiltrakk barn. Det var billig å gå på kino, og det var storveis underholdning i å se levende bilder og spennende hendelser utspille seg mens en selv satt i mørket. Skeptikerne kom raskt på banen, særlig mange i lærerstanden mistenkte kinematografen for å ødelegge barnas konsentrasjonsevne og stimulere deres sensasjonslyst. Skoleinspektør Sven Svensen holdt et foredrag på NBFs landsmøte i 1918, preget av frykt for kinoens konsekvenser: Barna kunne miste evnen til konsentrasjon og dermed ikke bli i stand til å lese lengre, gode tekster uten de samme umiddelbare stimuli. For ikke å snakke om den uheldige innflytelsen kinoen hadde på sjelelivet. Og er barn egentlig i stand til å skille mellom virkeligheten og filmframstillingen? Det er en underliggende dobbelthet i holdningene til barn som kommer fram her, i å se barnet som på den ene siden sårbart og uskyldig, men samtidig en som er lett å lede til det nedbrytende, og som begeistres av det moralsk betenkelige. Denne tankegangen gav strenge grenser for hva barn kunne få tilgang til.

En del av bibliotekarene hadde et mer nyansert syn på nye medier enn lærerne, og Bergen offentlige bibliotek anskaffet utstyr og begynte med egne filmvisninger i 1917, finansiert av en av byens kjøpmenn. De ansatte ved landets første kinobibliotek viste dermed stor tro på mediets evne til å formidle kunnskap og til å underholde, og hadde en innsikt mange i samtida manglet, nemlig at det faktisk ikke er mediet i seg selv som er saken, men hva som vises og hvilken kontekst dette inngår i.

Fra kinematografen via tegneserien til tv og dataspill har det samme stadig skjedd, barn har kastet seg begjærlig over de nye mediene, mens en del voksne har tegnet skremmebilder av konsekvensene. På 1950-tallet var det det såkalte Tegneserieproblemet som var oppe til debatt, seinere kom seriebøkene i kritisk lys. Mye av den samme dynamikken har kjennetegnet debattene i aviser og i fagbladene, med argumentasjon preget av frykt for påvirkning av så vel psyke og holdninger som lesevaner. Både bibliotekarer, foreldre, lærere, helsepersonell og prester har vært engasjert i hva barn har godt av, og ganske særlig i hva de ikke har godt av. Blant bibliotekarene var det for hundre år siden delte meninger om kinoens påvirkning, på samme måte som det ennå i dag er delte meninger om barn og dataspill, og ikke minst om dette mediets plass i biblioteket. Mens noen har vektlagt spillene som en naturlig del av barne- og ungdomskulturen, ser andre på dem som lokkemat for å få flere inn i biblioteket slik at de kan oppdage litteraturen, mens en tredje posisjon har vært å avvise spillenes relevans i bibliotek. Kinoen vant for hundre år siden. Dataspillet har nå også vunnet, og er i dag etablert som et eget kulturuttrykk som forsvarer sin plass i et barnebibliotek, selv om ikke alle voksne er begeistret for det. På tross av medierevolusjonene, med inkludering av et større mediemangfold i bibliotekenes samlinger, er stadig papirbøkene det suverent viktigste mediet, og utlånet av skjønnlitteratur øker  i dag ved barneavdelingene.

Hva skal vi med barnebibliotek i samtidas seinmoderne samfunn?

Økt kjennskap til historien bidrar ofte til at vi kan se fenomener i samtida med et skarpere blikk. Barnebibliotekene, slik de vokste fram ved begynnelsen av 1900-tallet, var på mange vis en del av den tidas modernitet. Det vises blant annet profesjonelt, med barnebibliotekenes nyvunne faglig ekspertise, men også ideologisk, ved å gi impulser til frigjøring gjennom å formidle kjennskap til andre mulige livsvalg enn å følge i foreldrenes fotspor. Kinoen og biblioteket representerte en begynnende globalisering av barnekulturen, en tendens som har forsterket seg kraftig inn i vår seinmoderne tid. Det seinmoderne samfunnet kjennetegnes, slik Giddens framholder det, av de samme tendenser som moderniteten, men i radikalisert form. Den sterke globaliseringen av barnekulturen er en side av dette, med internasjonale bestselgere av bøker, filmer og spill som brukes av barn over hele verden, og som utgjør en felles referanseramme for dem. Barnebibliotekene rommer denne sida av mediebildet, men informantene mine og mange fra bibliotekmiljøet som har skrevet i Bok og bibliotek, uttrykker en sterk vilje til å balansere mellom den globale og den nasjonale eller den kvalitetsdefinerte barnekulturen i sin samlingsutvikling og formidling.

Barn sto i kø for å komme inn på barnebibliotekene for hundre år siden. Slik er det ikke lenger. Hvor relevant og hvor nødvendig er barnebibliotektilbudet for norske barn i dag? Familienes økonomi har vært i sterk vekst de seinere tiårene, barn er vant til å ha et mangfold av medier og leketøy på sitt eget rom, der det også er plass til å ta med venner. De trenger ikke gå ut på gata eller til biblioteket for å finne lekekamerater. Dessuten er norske barn travelt opptatt med voksenorganiserte aktiviteter utenfor skole- og barnehagetid, og de har ikke like god tid til å besøke biblioteket som før. Med internett-tilgang, med Netflix og e-bøker og sosiale medier er både informasjon og underholdning lett tilgjengelig for både barn og voksne når de selv måtte ønske. Har biblioteket dermed utspilt sin rolle?

Slett ikke alle barn i Norge har anledning til å  være med på organiserte aktiviteter, eller har hjemmetilgang på mediemangfoldet.  Statistisk sentralbyrå viser i en fersk rapport at gjennomsnittlig 5 % av norske barn lever i familier med vedvarende lav inntekt, som altså er relativt sett fattige i en norsk sammenheng. I innvandrerfamilier gjelder dette hele 36 % av alle barn.  I mine intervjuer med barnebibliotekarer ved Bergen og Drammens folkebibliotek gir informantene klart uttrykk for at det er en viktig oppgave for biblioteket å bidra til å bygge ned sosiale skiller. Biblioteket inviterer barn til å ta del i barnekulturen uten at det koster foreldrene noe.

Selv med en globalisert og mangfoldig flora av kulturuttrykk, er det lett å bli ensporet. Å velge selv, som er seinmodernitetens evangelium, kan lede til kulturelt «tunnellsyn» ved at de mange mulighetene fører til at det alltid er mulig å velge det kjente, enten det er tv-kanaler eller leseopplevelser. Barnebiblioteket utsetter sine brukere for det ukjente, noe som er intellektuelt sett sunt og stimulerende. Det samme gjelder for biblioteket som møteplass, der barn møter andre barn og voksne som ikke tilhører deres hjemme- eller skolemiljø.  

Barnebiblioteket må imidlertid være mer enn bare sunt om det skal utvikle seg som et relevant sted for barn. Hva er relevant? Et selvsagt poeng, som også den tidlige perioden viser, er at barnebiblioteket må ha et innhold som appellerer til barn. Og det gjelder ikke bare innholdet i mediene, men også møtet med personalet, utformingen av rommene eller sonene og at biblioteket oppleves som et godt sted å være. I et samfunn der mange barn og unge forteller om prestasjonspress på og utenfor skolen, er det nødvendig med frisoner uten krav, og med muligheter for voksenkontakt som verken representerer hjem eller skole.

Utdanningssosiologen Thomas Ziehe (1989, 1991) har skrevet at unge mennesker i dag må skape seg selv, gjennom sine valg og preferanser. Du er ingen bare i kraft av familie eller samfunnsklasse. I vår tid er det mulig å velge og å velge om på flere områder enn før, også egen kropp og utseende kan omformes. Identitetsbygging skjer blant annet ved å fortelle en historie om seg selv, ved hva du velger å vise fram til andre, og hvilken respons du får. Her kan biblioteket bidra til barn og unges identitetsutvikling, både ved å formidle litteratur som tilbyr identifikasjon ved å vise andres livsvalg, men også ved å være en arena for barn og unges egne uttrykk, for eksempel på en scene eller ved barns egne kulturuttrykk. Slik tenking ligger bak mange av Nederlands nyere barnebibliotek, kalt «Library of the 100 talents». Der er barnebibliotekets verkstedsfunksjon sentral, samtidig som det fungerer som en arena for å vise barns ideer og kreativitet.

Norsk barnekulturpolitikk har vektlagt to store satsinger i  seinere år. Den ene er formidling av profesjonell kunst til barn gjennom Den kulturelle skolesekken. Den andre satsinga er kulturskolene, som også er styrt av voksne med fagkompetanse på sine felt. Begge satsinger er en del av utdanningstilbudet til norske barn, og begge ordninger sørger for at barn kan oppleve og delta i kunstformidling på et tilpasset nivå. Også barnebibliotekene inngår i utdanningstilbudet, ved å være en viktig faktor særlig i barns leseutvikling og kunnskapssøken. Men denne formen for utdanning er basert på frivillighet og barns egen interesse, og skiller seg dermed skarpt fra det «skolske». Det er likevel bibliotekets stimulans av barns språk- og leseferdighet som understrekes i kulturpolitiske styringsdokumenter, og det er dette som tas opp i svært mange av 2000-tallets avisartikler om barnebibliotek som selve legitimeringen av biblioteket. Fra alle politiske partiers hold, også de som uttrykker tvil om folkebibliotekets nødvendighet, er det tydelig at bibliotek for barn i en eller annen form er noe som støttes, fordi mengdelesing er viktig for leseferdigheten og fordi alle innser at barn selv ikke kan kjøpe alt de skal lese.

Mens barnebiblioteket fra politisk hold og også i pressedekningen forstås som et sted for boklesing først og fremst, og der leseferdighet, kunnskapstilegnelse og integrering av innvandrere er målet, er bibliotekarskribenter og mine informanter fra bibliotekene langt mer opptatt av barnebiblioteket som et multifunksjonelt sted for opplevelser, aktiviteter og sosialt samvær, der lesing inngår som ett av mange elementer. Selv om disse forståelsene ikke er i harmoni med hverandre, er konklusjonen at det stadig er bred enighet – politisk og faglig – om at det fortsatt er behov for barnebibliotekene, både utfra sosiale årsaker, og sett i et kultur- og kunnskapspolitisk perspektiv.

— Av Åse Kristine Tveit, førsteamanuensis ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo og Akershus

Litteratur:

Bjølgerud, R. (Red.). (1927). Håndbok i norsk barnebibliotekarbeide. Oslo: Norsk Bibliotekforening.

Boyden, J. (1997). Childhood and the policy makers: A comparative perspective on the globalization of childhood. I A. James & A. Prout (Red.), Constructing and reconstructing childhood (s. 190–229). London: Routledge.

Giddens, A. (1990). The Consequenses of Modernity. Cambridge: Polity press.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity: Self and society in the late modern age. Cambridge: Polity Press.

Holmefjord, A., Brevik, T., Kleiva, B. B., Sæle, Å. & Vestrheim, R.H. (Red.). (2003). Håndbok i barnebibliotekarbeid: Å formidle litteratur til barn. Bergen: Fagbokforlaget.

Tveit, Å.K. (2016). Rom for barn: Norske barnebibliotek i perioden 1914-35 og på 2000-tallet. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus. (Avhandling 2016 nr. 4).

Ziehe, T. (1989). Ambivalenser og mangfoldighed: En artikelsamling om ungdom, skole, æstetik og kultur. København: Politisk revy.

Ziehe, T. (1991). Zeitvergleiche : Jugend in kulturellen Modernisierungen / Thomas Ziehe. Weinheim: Juventa-Verl.