«Godmodigt hengivent til Vellyst og Uvirksomhed»

I september 1798 reiste den unge naturvitenskapsmannen Jens Rathke på en dannelsesreise til Madeira. Han dokumenterte reisen via dagboksnotater. I mars 2003 foretok en gruppe ansatte ved Universitetet i Oslo den samme reisen, som et ledd i arbeidet med en bok om Jens Rathke. Overbibliotekar Anne Mette Vibe fra det matematisk-naturvitenskapelige fakultetsbibliotek, var en av deltakerne.

I Jens Rathkes fotspor på Madeira

Tekst og foto Anne-Mette Vibe

«Morgentaagen oprullede sig atter som et Teppe og lagde sig om Madeiras Tinde» skriver naturvitenskapsmannen Jens Rathke i sin dagbok i september 1798. Han fortsetter:
«Funchals Omegn har mangfoldig Skiønhed ved den dristige Blanding af de mest paafaldende Naturskiønheder midt i Hobe af fordums Ruin.Sorte Biergrevner stikke af mod de mest smilende Lunde og Haver. Kirken Nossa Signora du Monte, hæver sig over det hele, herlige sorte Rækker aaf Basalt staae hist og her frem som Mure, og Villaerne eller Landhusene prange over dem med sine deilige Haver. Lo rock (Løve-Kastellet) laae i Forgrunden, en forbrendt Basalt Masse i Form af en overordentlig Kube ovenpaa hvilken Fæstningen, Volden og Batteriene var anbragte. Den er ligesom revet fra Landet og har efterladt en Bugt hvori Skibe laae for Landtoug. Det var den egentlige, men i stærk Søegang med Paalands Vind, en farlig Havn.»
Dette var Rathkes første besøk på øya. Han reiste med midler fra det Københavnske Universitets Stipendie-husholdning, og turen kan betegnes som en slags dannelses-reise som var vanlig for unge, lovende vitenskapsmenn på den tiden. Rathke tilbrakte et halvt år på Madeira, kom tilbake til Norge og ble i 1814 utnevnt til den første professor i naturhistorie ved Universitetet i Christiania. Han var en drivende kraft i å bygge opp det nye Universitetsbiblioteket, og arbeidet blant annet for at Kongen skulle gi tillatelse til å motta et gratis eksemplar av det nyutkomne Flora Danica. Ved siden av biblioteket organiserte Rathke herbarium og hage. Botanisk hage på Tøyen var han med på å planlegge, og fikk også overført botanikeren Christen Smiths herbariesamling til Oslo. «Kongoplantene» fra den samme Smiths fatale Kongo-reise (han døde der av kolera) ligger imidlertid fortsatt i København og venter på å bli bestemt!
Det finnes få publikasjoner etter professor Rathke, men han etterlot seg en mengde dagboksnotater. Disse er tydelig omskrevet flere ganger og beregnet på offentliggjøring. De er nå transkribert og vil danne bærebjelken i en bok om Jens Rathke som planlegges utgitt om noen år. Språket i dagbøkene er poetisk, og beskrivelsene av byen Funchal, menneskene, og ikke minst naturen på øya er fascinerende lesing for en Madeira-elsker.
For å sjekke datidens Madeira slik den fremkom i Rathkes øyne, mot det som møter turistene 200 år senere, var vi fire ansatte fra Universitetet i Oslo som en uke i mars fulgte i hans fotspor. Turen var ledd i et pågående samarbeid mellom Historisk institutt og De naturhistoriske museer og Botanisk hage, og vi lot Rathkes egen tekst utpeke reiserutene våre på øya.

Gorgulho før Lido.
Noe av det første turistene ser idag, er badeanlegget Lido og den karakteristiske klippen utenfor. På Rathkes tid lå det et fort, Gorgulho-fortet, omtrent nøyaktig på stedet der Lido er bygget. Like ved fortet, i retning Funchal, fantes et naturfenomen som nå er forsvunnet, sannsynligvis som resultat av bygging av hotellene.
Rathke har nok gått langs den da nesten ubebyggete stranden, og forteller at «et Sted hvor Klippen havde større Overflade stansede jeg ved nogle dumpe Stød som gjorde at Klippen zittrede. Da Søen gik høi, ansaae jeg det for Virkningen af Dragsuen eller Brændinge. Men da Vandet kastedes i en halv Fod tyk Straale over 30 Fod høit over mig, trak jeg mig skyndsomst tilbage og søgte ly bag Basaltvæggen, som jeg forlod da Phænomenet med et ophørte. Ved atter at nærme mig, saae det lille Vandkrater og hørte Lyden under mine Fødder. Den tiltog og Vandet udkastedes atter omtrent til samme Høide. Her var nok et slags lille Geysir, kuns at Vandet her ei var som i hin kogende. Det kom også her stødvis, men i kortere Mellemrum næsten som om det var hver 10 Bølge. Nogle Skridt herfra er en rædsom pragtful Grotte henved 30 Fod høi, men over 100 Fod Bred og dyb. Heel og holden af Basaltkolonner, og hvis Hvelving under Larmen af de indtrængende Brændinger, hvert Øjeblik truer med at styrte sammen. Skummet af de brudte Bølger oplyse dens Inderste som selv i lavt stille Vand neppe lod den mindste Baad nærme sig. Jeg blev først opmærksom paa denne Grotte fra Landsiden».
Grotten (blow-hole) ble kalt Cavo do Folle og er merket på et kart fra 1850 i boka «Madeira : its climate and scenery» av James Yate Johnson fra 1885, forøvrig en sjeldent morsom og omfattende reisehåndbok for øya. Vi brukte mye tid på å prøve å finne spor etter hulen fra klipperyggen, men ble stanset av hotellene og deres inngjerdinger. Omsider fant vi løsningen for å se inngangen til den nå sammenraste grotten som for to hundre år siden også skapte en overraskende geysir oppe på land: Tar man heisen eller går trappene helt ned til bassengene fra Restaurante Paradise, ser man rett inn i veggen der hulen var, med en imponerende klippeøy rett til venstre.

Om befolkningen generelt og vinlaging spesielt
Rathke hadde, som nevnt, også øye for seder og skikker, og det finnes i hans opptegnelser mange lystelige beskrivelser av madeserne for to hundre år siden:

«Et mildt Clima og frugtbart Land indbyder allevegne Folket til Uvirksomhed og leder til en Blødhed i National-Caracteren der snart udarter til Ladhed og Vellyst: Landmanden har med liden Møie hvad der udfordres til Føde. Ignames eller Arum esceentum nedlægges i en fugtig Jordmon, Bladene afskiæres for hans Svin og Roden opgraves for hans Familie. Hans Dagløn for Arbeide med Vinplantning indbringer som ofte henimod 45 sk. undertiden 60 sk. for hvilke han har meer end han behøver for Familien … Folket er i Almindelighed godmodigt hengivent til Vellyst og Uvirksomhed, de have liden eller ingen National Stolthed, og vil taale og samtykke hvad Feil der bebreides deres Indretninger. Deres Hevgjierrighed vælger altid skiulte Veie og er for en Deel nød hertil, da Lovene behandler den der har beskadiget den anden enten han var først fornærmet eller ei saa strængt, at de almindelig vente paa en Leilighed til at faae til at lemlæste ham, naar han mindst venter det.»
Selv om Rathke stadig understreker folks vennlighet og imøtekommenhet, er han altså ikke blind for deres mindre frapperende sider. Og et besøk i fjøset burde man visst vokte seg vel for: «Deres Fæhuse bære ei Præg af Reenlighed, de kaste idelig ny Strøelse ind uden at udtage den gamle og Giødningen saa at det ofte voxer til den Høide at den have Møie med at bringe Creaturene ud. De holde nogle Faar meest af Marokkansk Race, men elske mere Gederne som der til Skade for den unge Skov i Mængde fare i den». Av disse geitene ble skinnet senere omgjort til lærsekker, også kalt Bozagon, til produksjon av Madeiravin.
I det gamle klosteret ved São Francisco-parken, der det nå er vinmuseum og -smakeri, er det utstilt eksempler på slike vinsekker laget av geiteskinn. Vindruene ble først presset på dyrkingsstedet, urørt av menneskehender kan man vel si: «Naar Kassen er halvfuld af Druer gaar 4 à 6 Karle med blottede føtter op i den og træder dem saa længe der flyde Saft ud af dem». Druer ble dyrket både nord og syd på øya, og etter ferdig pressing og gjæring gikk turen videre til byene for å ende i Funchal:

«Viine bringes til Byen i Lædersække af Gedeskin, der Huden har beholdt meget af Formen. Under Bugen og bagtil er den Syet sammen. Halsen er Aabningen, og Fødderne tiene til at bære den. I en saadan Sæk bæres over et Anker Viin. Ligesom den hele Vinpressen skeer under Sang, saa bæres Viinen og til Byen under Sang … Den er den beste Vin, da de fleste ei kan faae Malvasiervin sød nok. Endskiønt den ved at ligge, naar den ei er ægte og ublandet, alltid faaer lidet af den sammensnerpende eller ligesom tørre i Smagen der elskes saa meget i Maderavinen. Den saaledes fulkommen færdige Vin bringes til Funchal i Vintermaanederne. Deels til Lands i smaa Ankere der læsses paa Æsler og Mulæsler; deels til Vands ved at fylde den paa Piber, trilde dem i Havet og derfra tage den i store Baade eller Barker.»

Langtur over Pico Ruivo
Mange av disse lovende, unge menn som reiste ut i naturvitenskapens tjeneste for to hundre år siden, må også ha vært i storform. Reisebeskrivelsene til Christen Smith vitner om at han nærmest må ha sprunget over La Palma og Tenerife i jakten på botaniske herligheter. Rathke tilbakela også imponerende avstander til hest og til fots på Madeira. Vi fulgte deler av disse reisene, hvorav en gikk fra Curral das Freiras, over øyas høyeste topp Pico Ruivo, og ned til Santana. Videre reiste Rathke og hans følge over Santo António da Serra, besøkte et krater i nærheten og endte i Machito. Deretter båt tilbake til Funchal som var det opprinnelige utgangspunktet.
Men la oss følge den fremtidige professor fra starten:

«Den 28de October reiste jeg fra Funchal kl. 10 i Selskab med Sr Banger, George Veldon og Joachim Vasconcello til Coral des Freiras hvor vi kom Kl. 1. Derfra til Capitain Maurits Sted Kl. 7. Laae der om Natten i et lidet Høehuus paa Straa».

Neste dag ble de værende på grunn av dårlig vær. Natten etter så det imidlertid bedre ut:

«Natten var meget klar. Banger purrede ud Kl. 2 og spurgte om vi kunde gaae til Pico ruivo. Vi gik Kl. 3 i Maaneskin, Sr Banger, George, Vasconcello og jeg med 4 Mænd; en til Ledsager og de øvrige til at bære vort Tøi. … Da vi kom til den egentlige Rod af Bierget Pico ruivo begyndte det at grye af Dagen. Skrækkelig dybe Dale under os og overmaade høie søiledannede Bierge hist og her omkring os; udaf hvis lodrette Sider fremstak Træer, især Erica arborea og Hebardenia excelsa. Over vore hoveder laae Biergstykker alle ganske forbrændte i en uordentlig Samling som om de øiebliklig vilde falde … Ved Roden af Pico ruivos Top laae et mægtig Lag store støttedannende Basalter, der gik fra Nordost mod sydvest i en meget spids Vinkel, neppe 20 grader. Fra dette Sted blev Veien særdeles besværlig,og Hundene gave et Par Gange Hals for Vildsvin».

Vi besteg toppen nordfra, den enkleste ruten fra parkeringsplassen ved Teixeira. At landskapet er vilt og fascinerende vil alle som har vandret i Madeiras høyfjell skrive under på, selvom villsvinfaren nok var større før i tiden. Rathke var imponert over utsikten fra toppen, men beskriver turen på nordsiden som mindre interessant:

«Vi naaede endelig Toppen henimod Kl. 10 og gik henimod 1000 Skridt i smaa Lavastumper, der saae ud som en meget grov Sand hærdet sammen til et næsten fast Legeme. Farven var brunrød. Hist og her fremragende Lavastumper fra Bierget. Vi gik paa Brinken af den skrækkeligste Afgrund jeg troer nogen kan forestille sig. Da Taagen i et Øieblik adsprededes saae vi i Nord ned i en fryktelig Dybde. Paa selve Toppen voxte nogle Erica og nogle Lichenes. Vi kunde herfra oversee Øen til alle Sider. Den forekom mere rund end som den sædvanlig forestilles. Pico ruivo var som Kiernen hvoromkring alle de øvrige Bierge laae. De Østlige vare især høie med mange enkelte Spidser lig Pyramider; ligeledes de mod Sydvest. Landet mod Nord synker mere efterhaanden og bærer ei saa mange Mærker af vildsomme Jordbrande. her saaes Kirkesognet St George og St Anna [Santana] og mod syd ned mod Funchal».

Først klokken 21 om kvelden nådde følget Santana. Neste formiddag var de igjen på vei østover over bratte åser og dype daler, men turen videre er ikke så detaljert beskrevet.
Rathke synes på mange måter å ha vært en sann naturvitenskapsmann i sin samtid. Allsidig skolert og nysgjerrig, med like utførlige beretninger om den geologien han støtte på under sine vandringer, som om botanikken. Han klarte imidlertid ikke å skape seg noe lysende navn i sin vitenskapelige karriere, og ble stadig mer isolert i sin faglige virksomhet. Dagboksnotatene kan derfor bli en inngangsport til å bli litt mer kjent med denne interessante faglige forfatter.